Med noen sommerlige bilder, ønsker jeg deg alt godt for sommertiden. Jeg vet det ikke er så lett. Jeg vet det kanskje er kjempevanskelig, med sommer, ferie, familie, mat, mørke, rutiner, kjærlighet, stress, angst, planer, planløshet, utrygghet. Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet. Det er greit, det blir som det blir, du gjør som du gjør, så godt du kan. Du er nok. Jeg håper for deg.
Nå tar jeg en liten pause herfra, og ser fram til å ha fokus på hva jeg vil gjøre i sommer, hva jeg trenger. Om noen uker er jeg tilbake, det lover jeg. I mellomtiden kan du lete i arkivet, der finnes mye fin sommerlesing. Eller bare logge av alt og finne deg en bok, en sti, et lerret, et hav, en venn, en is, et fjell, en sang, en café, et piano, en sofa, en plen, en klem, et svaberg, en regnværsdag, en solskinnsdag, en følelse, stillhet, en samtale, et øyeblikk der du er akkurat der, akkurat da.
Det går bra. Det går bra. Det går bra. Det går som regel bra helt til det ikke gjør det lenger. Der, der var det fullt.
I dag ble det sånn. Hele jeg i en haug i gangen. Rakk akkurat dit før jeg falt.
Ti minutter tidligere. Jeg hadde allerede falt i tanker hele ettermiddagen, hentet meg inn igjen hver gang, holdt tett, fullstendig forseglet. Det var noe med en sms på telefonen, noe med en samtale i går, noe med en ting som skjer til helgen, noe med hvordan det der ble sagt, noe med smertene i kneet som er tilbake, noe med sommeren som kommer og er helt planløs, noe med høsten som kommer og er helt målløs, noe med noe som skjedde på Gaustad i går, noe med noe jeg ikke tør å snakke om, noe med at jeg alltid henger litt etter sosialt, noe med noe jeg spiste, noe med at jeg savner, noe med en venninne jeg er bekymret for, noe med at jeg aldri er nok, noe med at jeg er 26, noe med kjærlighet, noe med familien min. Plutselig var jeg helt ute av meg. Det blir umulig for meg å være rundt andre mennesker da. Det føles som at alle tankene blir ord, alle følelsene tårer, og jeg vil ikke at noen skal spørre, lytte, se, bry seg. Tenk om ingen bryr seg. Holder tett, fullstendig forseglet, håper det holder. Håper ingen spør, for det går ikke bra nå.
Jeg svelget tårene som våget seg fram, sa jeg er sliten,
sa jeg må gå, fortet meg ut og ned trappen, gikk hjemover opp alle bakkene, det var rød mann i det første lyskrysset, ventet et sekund, et hikst, gikk på rødt, tenkte at det er for langt hjem, nå kommer mørket, jeg kan ikke stoppe tårene fra å flomme over, over lekeplassen, knuste bittesmå kastansjenøtthylster under sandalene der jeg nesten løp ned den siste bakken, rundt svingen, opp trappene hjemme der håndverkere hadde stablet verktøykasser og esker i hele avsatsen i 2. etasje, kom meg forbi uten å møte blikk, kjente blikk brenne i ryggen, en trapp til, følte meg kvalm av følelser, nøkkelen i den ene hånden, den andre hånden holdt nøkkelhånden fast, fikk vridd om. Låste opp. Inne.
Mitt rom. En skjelvende kraftløshet fikk alt til å rase når jeg kunne la det rase, umulig å holde oppe veggene, murene, hendene, tårene, kroppen. Hele jeg i en haug i gangen. Fortvilelse, sinne, redsel, bunnløs trishet. Hvordan havnet jeg her på ti minutter? Det går bra, det går bra, det går bra, sier jeg, helt til det ikke gjør det.
Jeg reiste meg fra gangen til slutt, rettet på dørmatta, helt tårevåt i det ene hjørnet. Åpnet vinduet. Mitt fine vindu. Satte meg i vinduskarmen. Sitter her, får sol på tærne. Skriver litt. Hører på trist musikk. Eva Weel Skram har en ny en som treffer hardt. Føler meg trist og helt tom. Vet ikke hvor jeg skal begynne. Når det skal slutte. Hvordan jeg skal fikse. Hvordan jeg kan slutte å være enten eller, fullstendig sammen eller fullstendig fra hverandre. Føler at jeg har mange, men at ingen har meg. Er redd ingen vil. Er redd ingen får. Er redd det en gang vil være for langt hjem. Er redd det mørket, alt det er, alt det tar.
Er ikke så stor, egentlig. Kan bli en liten haug i gangen. Jeg er sliten, jeg må gå.
Er ikke så liten, egentlig. Kan si det som det er. Jeg er helt ute av meg, kan jeg få være her?
Denne uken har jeg vært på ferie, og tok samtidig en litt uplanlagt og etterlengtet pause fra telefon, blogg og havregrøt. Her kommer en liten rapport over hvordan det gikk.
Ved tidligere anledninger har jeg som regel vært hun som står forhindret igjen på gårdsplassen og ser at andre helt uanstrengt reiser avgårde på sommerturer, leirskoler, hytteturer, kanoturer, klasseturer, familieferier og ovale weekends. Ikke denne gangen. Denne gangen ble jeg med. Ikke uanstrengt, men med.
Faktisk betalte jeg for turen på en dag jeg egentlig hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle reise av alle de dumme grunnene jeg alltid finner for at å reise på tur med andre er helt umulig for en som meg, for jeg visste at jeg egentlig ville reise og at jeg ikke ville klare å la være å dra når jeg først hadde betalt. Noen ganger kan det lønne seg i livet å være økonomisk anlagt (den finere beskrivelsen av min indre gnier). Turfølget var kanskje det tryggeste turfølget en kan ha, nemlig en stor gjeng med flotte folk fra Fontenehuset i Oslo. Å bli hjemme fra en slik mulighet ville ha vært helt tullerusk.
Turen gikk til Horten, som er et særdeles undervurdert reisemål. De fleste forbinder kanskje Horten med Moss, men fra nå forbinder jeg Horten med flotte løvskoger, kveldsbad med gode venner, kyststier, kubbspill i solnedgang, kosete lam, skattejakt og beachbar, regnbue over den langgrunne vika, steinen jeg satt på til jeg fikk samlet meg igjen, lunsj i det fri, gjentatte overtrøtte forsøk på å filme en morsom boomerang til Instagram, skravling på brygga, at jeg endelig klarte å stupe slik som bestefar alltid stupte fra flåten, de vågale spurvene som spiste potetgull fra hodene våre på stranda, og alt annet feriefint og sommerlig som en sommertur til Horten hadde å by på.
12 ting jeg lærte av å være på sommertur med Fontenehuset i Oslo (i vilkårlig rekkefølge):
1. Min verden er full av fine folk.
2. Det finnes andre som er like begeistret for å ligge og flyte på ryggen i bølgene som meg.
3. Det finnes andre som er like lite begeistret for bållukt i håret som meg.
4. Hotellfrokost overgår faktisk havregrøten.
5. Vi byfolk synes det er eksotisk og spennende å handle på Europris.
6. Jeg har blitt en slik person som aldri fryser.
7. Det er mulig å vinne Ticket to ride selv om alt tilsynelatende går rett vest en stund.
8. Noen ganger kan jeg redde meg inn igjen med yoga.
9. Det er veldig hyggelig å løpe sammen med andre.
10. Det er veldig hyggelig å spise sammen med andre.
11. Det er veldig hyggelig å dele rom med andre.
12. Noen ganger er det mer utfordrende å komme hjem fra tur enn å være på tur.
I dag våknet jeg hjemme i egen seng igjen, og jeg kan fortelle at møtet med livet og havregrøten ble ganske brutalt. Jeg som trodde det var turen som skulle bli en utfordring, mens utfordringene egentlig lå hjemme og ventet på meg. Derfor har i dag vært en Thea-forsøker-å-ta-vare-på-Thea-dag, og det gikk ikke så bra, så det er planen for søndagen også. Overgangen fra å leve i en sommerturboble og være rundt fine mennesker hele tiden til å komme hjem til kampen for tilværelsen og surre meg stadig lenger inn i mitt eget utrivelige selskap, forteller meg at det kanskje ikke er sommerturer jeg bør være redd for, men heller rutinene og tankene som vil holde meg borte fra livet og slike etterlengtede opplevelser av fellesskap, varme og latterkramper.
Hver gang jeg begynner å skrive, er det som at noe stopper meg. Tankene snurrer og summer kontinuerlig i bakgrunnen, truer i forgrunnen, men de vil ikke festes i ord, jeg klarer ikke å fullføre en tekst, jeg våger ikke trykke publiser. Dette skjer flere ganger om dagen nå. Listen over halvferdige dikt og påbegynte tekster i arkivet blir stadig lenger.
Jeg blir småkvalm av å lese overskriftene der inne. De skriker mot meg, jeg tenker at de kan aldri slippes ut. De skriker fra inni meg, kastes tilbake i møte med tykke vegger rundt mitt lille, dirrende hjerte. Det holder hardt, slår og slår forgjeves. For hva har man et hjerte til om ikke for kjærlighet? Hva skjer med et hjerte som holder alt annet enn kjærlighet? Det er smerte i hvert slags ekko av ensom fortielse. Jeg tror ikke jeg kan tåle å slippe opp det som holder meg sammen, jeg er redd skrikene vil kastes tilbake i møte med deres tykke hjertevegger. Hva skjer med en sorg som ingen vil ta imot? Jeg gråter ikke. Jeg sier ingenting. Det er som en tung bør av frykt jeg bærer med meg. Stenger ute, stenger inne.
Jeg er redd det jeg trenger å si ikke er noe de ønsker å høre. Og jeg kan ikke si det før jeg kan si det til dem. Det er en riktig rekkefølge her, og det er den. Jeg kan ikke si det, men klarer snart ikke la være.
Det er rommet i meg som alltid er låst. Det brenner der inne nå. Et slags inngjerdet minefelt av for vonde, for personlige, for utleverende og for komplekse følelser, minner og tanker. Det har gått lett å sirkle rundt dette og skrive om alt som foregår i ytterkantene av kjernen, hvordan det indre trigger og hemmer, uten å pirke borti noe som kan eksplodere inn i slike ringvirkninger at hele min eksistens blir et krater av sorgredselsinnefortvilelseurettferdighethatsmerte. Ingen vil føle alt det på en gang.
Så jeg gråter ikke. Sier ingenting.
Men nå brenner det altså der inne. Noe slo gnist og tok fyr. Varmen smelter selv de tykkeste veggene, røyken legger seg over de fine tingene som jeg håpefullt har spart på rundt omkring. Det lukter av tap, og flammenes lys er så sterkt at blikket dras mot kilden og der er det. Jeg ser alt helt tydelig nå. Det er tapt. Og jeg tror jeg ikke har noe annet valg enn å la det brenne ut mens jeg stille mister mer og mer og mer og mer.
Men så ser jeg henne. Hun ligger sammenkrøllet under stuebordet. Hun er i brannen, hun er brannen, det er hennes historie som brenner. Hun venter på at det skal bli trygt å komme fram. Hun håper at noen skal komme og dra henne ut derfra. Jeg ser på og venter også. Det må vel komme noen.
Det må komme noen, men ingen kommer. Jeg ser meg rundt og ser bare meg. Det er vondt å se på.
Hun venter på noen, og jeg kan ikke vente lenger. Løper inn der, tar tak rundt den lille kroppen. Hun ser bort når jeg ser på henne, hun gjør seg tung. Hun er den tyngste børen av frykt jeg har holdt i armene mine. Hun er helt blek av alt det innestengte og så veldig varm. Hun sier ingenting. Hun gråter ikke.
Utenfor synker vi sammen.
Det er over nå, sier jeg. Hun rister på hodet. Hun har mørke øyne, skremmende kjente. Hun rister på hodet.
Jeg kan ikke huske sist jeg gledet meg til sommer. Jeg tror jeg gleder meg litt nå.
Gjennom vinduet mitt i 3. etasje kan jeg kjenne den svake lukten av sjasminblomster, den er nesten sterkere enn lyden av ungene som leker oppe på lekeplassen, sykkelen som suser ned bakken, tankene i hodet hele tiden. Om kvelden legger jeg meg under et tomt dynetrekk og sovner i lyset, våkner i lyset morgenen etter, tidlig og håpefull, lyseblå himmel. Jeg kan løpe langs havet og bade før jobb om jeg vil, pakke en veske med pledd, bok og vann og lese et par timer i en park om jeg vil, eller sole meg helt for meg selv. For det liker jeg godt, om jeg skal være helt ærlig. Og det skal jeg. Jeg kan ikke huske hvordan det føles å ha på langbukser faktisk. For jeg kan ha på shorts om jeg vil, og ha bare skuldre, om jeg vil. Og det vil jeg. Noe annet er umenneskelig i denne varmen.
Jeg kan smelte bort og spise en is bare fordi. Jeg kan og jeg gjør det, tar sommeren tilbake. Det er på høy tid. Under sola, gress under tærne, en underlig følelse av å passe inn her i Oslo, kjenne meg som en av de som bor her og er byen. Høre til. Vi er Oslo, parkene er hagen vår, stup uti havet vårt, vær her med oss. Jeg tror jeg vil det.
Så får det heller være at noen dager ikke er like gode som disse har vært. Noen dager vil jeg ikke noe. Noen dager kan jeg ikke noe. Noen dager er alt feil, også jeg. Noen dager trenger jeg fire forsøk på og av og på og av og på og av og på og av bussen mot stranda, noen dager finner jeg ingen klær som passer og løper to mil for å roe meg ned etter det.
Men det har skjedd noe med meg etter at jeg skrev om kroppsfornektelsen. På sett og vis kan jeg ikke kalle det fornektelse lenger, for det er vanskelig å fornekte noe jeg har satt ord på, vanskelig å dekke over noe som er sagt høyt.
Her og nå kan jeg kanskje kjenne et lite snev av bekreftelse. Bekreftelse er vel nesten det motsatte av fornektelse? Fra “nei og nei!” til “ja-ja…”. Fra “dette er ikke min kropp” til “dette er kroppen!”. Dette er meg, slik er jeg. Noen ganger er den viktigere enn noe annet, og da skygger kroppen for sola og livet og folka rundt meg og mitt sanne jeg. Men noen ganger er det tusen andre ting som er viktigere enn den. Som i dag, hvor vi lagde juice på Fontenehuset og det ble superviktig å skrelle epler i en sammenhengende skallremse, så vi kunne kaste den bakover over hodet og ønske oss noe. Jeg ønsket meg noe, helt hemmelighetsfullt og lattermildt. Epleskall havnet oppå hylla med vannmugger og under komfyren og i en krøll på gulvet. Juicen ble god. Jeg ble der hele dagen og hadde det fint sammen med fine mennesker.
