Det var ingen andre hjemme. Det var ingen som skulle komme hjem på flere timer. Bikini. Tatt på så fort og dekket over like etter, med en morgenkåpe i grått. En gang må jo også denne kroppen få sol. Med armene fulle av nødvendigheter, en stol, en pute, en husnøkkel og en telefon, kilte gresset under bare føtter på vei bak i hagen. Da alt var plassert der jeg kunne nå det, lukket jeg øynene, tok av alt det grå som hadde tullet meg inn, satte meg ned og stengte verden ute med musikk. Det er rart å sitte sånn og kjenne varme stråler tegne omrisset av mage og lår og alt annet som jeg ikke orker, ikke klarer, å se. Forholde meg til. Det var helt greit. Jeg satt sånn en stund, med øynene trygt igjen og lot meg sole.

Plutselig var det noen der, en som var hjemom for å ha lunsjpause. Nøkkelen. Døra var låst. Hun skulle ha nøkkelen. Kroppen. Ikke usynlig lenger. Hun skulle bare ha nøkkelen, men alt gikk i stykker samtidig. Noen hadde sett alt som jeg ikke vil se. Jeg kunne ikke løpe, for morgenkåpa var flyttet bort på leting etter nøkkelen, og jeg kunne ikke reise meg uten. Som om jeg var på utstilling. Hun skulle på død og liv spise lunsjen på bordet der like ved stolen min. Øynene leste kanskje avisen, men det kjentes som de skannet, vurderte, ble fornøyd og godtet seg. I forskrekkelsen hadde jeg åpnet øynene og sett også, og behovet for å pakke inn alt sammen var det eneste jeg kunne tenke på. Pakke det inn og gjemme det bort og aldri la lyset treffe igjen. Så fort kan det snu, og med ett ble jeg et monstermnneske. Si ifra når du har dratt, snerret jeg. En dør ble smelt igjen bak et monster som gikk og gjemte seg. Alt hva andre må tåle. 

Det er ikke lett å være andre. Bare gå. Nei. Ikke ta på meg. Ikke rør meg. Ikke bry deg. La meg være. Jeg vil ikke. Kanskje blir jeg så desperat etter å få være bare meg i marerittet mitt at jeg sier noe sånt. Ofte blir det til at jeg ikke sier noe som helst, jeg bare tier eller går eller smeller i døra, fordi du ikke vil forstå uansett. Med sammenbitte tenner strømmer ordene på, men de kommer ikke ut. Inni meg sier jeg så mye at det nesten virker overflødig å skulle snakke. Snakker jeg, svarer du, og så må jeg si noe igjen. Å velge å snakke forplikter. Men det ville vært så mye enklere å være deg, om jeg sa noe. Du er ikke lett å lese, får jeg ofte høre. Fordi det er for lett å spille, speile, kontrollere, tie. Helt til jeg er alene, og alt det vonde får et ansikt og en stemme. Da er det ingen kontroll, bare følelser som slipper ut. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det gir ingen mening, når monstermennesket kommer. Noen ganger kan det være et litt for langt klapp på ryggen og kommentarer om hvor godt jeg ser ut, eller at noen hever øyenbryn over at jeg skal på trening. Mens andre ganger skjer det ingen ting spesielt, og så blir jeg sånn. Det er dødt. Øyne som ser ingen steder. Munnen frosset på vei nedover. Ansiktet viser ingen ting, og så flykter jeg, gjemmer meg. Et sted der ingen trenger se og jeg ikke trenger late som. Men det er ikke plass til andre der enn meg, meg og alle følelsene mine. Jeg er ikke et snilt menneske når andre utfordrer avstanden min. Det er ikke mange som kjenner til det onde i meg, bare de som ikke har noe annet valg enn å tåle det, fordi jeg er en datter eller en søster. Jeg kan ikke forklare det, og jeg kan ikke forsvare det. Når jeg forsvinner på den måten, later jeg som at de ikke finnes også. Det er vondt å ikke bekreftes, jeg vet det gjør vondt. Kanskje blir din smerte større enn den jeg stenger inne. Det er ikke meningen. Unnskyld for at jeg er. 

Om jeg ikke er hjemme når alt blir for mye, bygger det seg opp til jeg kommer dit og jeg kan tillate meg å rakne. Ironisk nok er det fordi jeg ikke vil belaste andre. Jeg må for guds skyld ikke være til bry. Så jeg fryser. Svarer ikke. Møter ikke blikk. Spiller levende død. Det kan ta dager før jeg kommuniserer igjen. Hensikten er å forsvinne, slik at ingen trenger bry seg. Men det fører bare til at alle bryr seg noe voldsomt. At andre får det vondt. Og i mørket bak øyelokkene, med følelsene mine, og noen som rister i meg og roper si noe da, se på meg, bare se på meg, så har jeg det også vondt. Jeg har det vondt og du har det vondt, alt fordi muren rundt meg er så høy og tykk at jeg ikke kan komme ut og du ikke kan komme inn.

Alt hva andre må tåle av meg. Jeg kan ikke unnskylde noe jeg ikke fortsår, men jeg kan si at jeg er veldig lei for at det blir sånn. Og takk for at du later som ingen ting når det etter hvert har gått over. Jeg er veldig lei av at det blir sånn. Og jeg øver meg på å snakke mer og tie mindre. Men i dag ble det sånn igjen. Og jeg lagde middag og du kom hjem fra jobb og jeg håpet stemmen ville komme tilbake og sette ord på litt ting og si unnskyld for at jeg behandler deg som dritt fordi du skulle spise lunsj i hagen og så kroppen min. Jeg skulle sagt at jeg har vanskelige dager og er redd. At det går ikke så bra som jeg later som. Men ordene stoppet, som de så ofte gjør, og vi spiste vår suppe i stillhet og venter på at det skal gå over. 

Jeg må si unnskyld, før jeg spises opp innvendig av frykt og dårlig samvittighet. Unnskyld for at du har måttet se meg, høre på meg, tenke på meg. Tanker om alle mennesker jeg kanskje har forvoldt skade, gjør meg helt fortvilet. Det var aldri ment for å skade andre enn meg selv. 

Noen ganger blir jeg så redd for hvordan jeg kan påvirke andre, at jeg velger å holde meg unna. Mennesker er så skjøre, mine ting blir så fort dine ting. Et blikk, et ord, en følelse, en handling, det skal så lite til før så mye kan ha skjedd. Ofte føler jeg at jeg burde bære rundt på et fareskilt, at jeg er skadelig for andre. Hold avstand! Jeg er ikke smittsom eller voldelig. Ikke lukter jeg vondt eller er allergifremkallende heller. Likevel burde andre passe seg for meg, og jeg må passe på alle andre. Som om mitt vesen kan frembringe mørket i hver en sjel jeg passerer. Spesielt blir jeg redd når jeg er sammen med jenter og gutter som er like gamle som jeg var da sykdommen tok over meg. Du må spise en skive til, kan jeg si til 11-åringen, mens jeg sitter og spiser en gulrot sirlig kuttet i like store biter. Nei takk, jeg har spist middag, forsikrer jeg, mens magen rumler og jeg slurper i meg nok en kopp te. Dobbeltkommunikasjon er ikke bare forvirrende og ubehagelig, det er farlig. Det handler ikke om det jeg sier, men det jeg gjør annerledes. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

På den alderen er man så søkende. Man er liksom stor, men fortsatt liten. Kanskje ikke hun legger merke til det, tenker jeg, kanskje hun ikke skjønner. Men så kommer hun der med ullsokkene sine og spør om jeg er kald. Så står hun i trappen der jeg skulle snike meg ut og løpe, helt lydløst venter hun, og sier det hadde vært så fint om vi kunne se en film sammen i stedet. Jeg kan ikke ta ansvar for alle andre, men når ikke jeg kan ta ansvar for meg selv en gang, hvem skal ta ansvar for hvem da? Når forbildet svikter, hvem skal rette fokuset mot et bedre motiv? Ordene stokker seg i munnen min, jeg vet ikke hvordan jeg skal si at det går ikke, at jeg kan ikke. At jeg må. Men hun må ikke. Vær så snill, hun må ikke. 

Da jeg ble syk, fantes det ikke en gang et behandlingstilbud for så unge pasienter med spiseforstyrrelser. Det var ikke vanlig. Jeg var et barn med en voksensykdom. I dag er realiteten en annen, de syke blir syke så tidlig. Når jeg hører voksne som prater om slankekurer og daglige løpeturer og hvor fæl kroppen deres er foran andre, blir jeg så sint at jeg nesten banner dem opp i trynet. Og jeg banner ikke til vanlig! Småjenter som akkurat har fått seg Instagram, poster bilder av appelsinjuice og hashtagger med at det må være lov å kose seg litt. Jeg tenker at jeg må gjøre noe, men jeg aner ikke hva. Jeg får ikke gjort noe før jeg selv slutter å bidra til denne strømmen av usunne holdniner, tvangsmessige treningsrutiner, farliggjøring av mat og kroppsforakt. Jeg er en passiv bidragsyter, med mindre jeg aktivt gjør noe annet. 

Hvorfor skriver du i den hver gang du har spist? Hun er som en magnet på meg. Vil gjøre alt jeg gjør, akkurat som jeg gjør det. Permen som inneholder hele livet mitt, alt jeg har spist, alt jeg har følt, alt jeg har hatt trang til, alt jeg hater, jeg forter meg å lukke den før hun rekker å lese. Ikke noe spesielt, sier jeg, og tar med permen på soverommet og gjemmer den under madrassen. Hun kan aldri finne den. Når hun har med full matboks hjem fra skolen, slår hjertet mitt dobbelt så fort. Det knyter seg i brystet når hun også vil ha havregrøt til frokost. Hva har jeg gjort? Jeg har en sjette sans, jeg sanser spiseforstyrrelser. Jeg føler dem, lukter dem, ser dem. Den er veldig følsom, den sansen. Noen ganger ser jeg det jeg frykter skjer. Men hva om det skjedde? Jeg kunne ikke levd, om det skjedde.

Poteniselt er vi alle forbilder for noen. Hele tiden. Vi velger egne forbilder, men vi kan ikke velge andres. Jeg vil være et forbilde, så jeg må bytte ut mange av mine. Instagram fikk gjennomgå forleden dag, da jeg sluttet med både fit-ditt og healthy-datt og fylte feeden med bilder av løver i solnedgang, venner på kafè og Skam. I går hadde jeg for første gang på lenge en kveld der jeg kunne senke fareskiltet og bare ha det fint. Jeg spiste taco, så på Frost, lot melkerull smelte på tunga. Det er så lett å øve seg med sånne som ikke dømmer. Forbilder har ingen alder. Det er så ufarlig å trosse frykten når Elsa synger “La det gå” og fremtidens voksne lener seg inntil og man har på pysj og det regner ute og ingen ting i verden føles varmere. 

Mitt hår har aldri blitt farget, aldri blitt bleket, aldri blitt kuret og aldri blitt kreppet. Det har en gang blitt rettet, og ti ganger krøllet. Ellers lever det et ganske dødt liv. Det får prøvd seg gjennom et utvalg av shampoo og balsam, fordi jeg handler på tilbud, og ikke etter merke. Det stakkars håret må bli tørt helt av seg selv, for hårføneren jeg en gang fikk til jul av tante, ble aldri erstattet da den fant det for godt å takke for seg. Håret har blitt klippet, både mye og bare tuppene, takk. En gang, i en midtungdomsskolekrise, klippet jeg av mesteparten og klippet opp resten. Da måtte jeg investere i stylingskum fra Kiwi, og stå opp fem minutter tidligere om morgenen fordi håret mitt ikke likte så godt å være lagvis og kult. Nå om dagen blir det vasket annenhver dag, tørker seg i vinden og jeg avanserer av og til frisyren med en flette eller to. Søstrene mine, som forøvrig ikke har klippet andre enn hverandre og meg, står for klippingen når jeg en gang hvert jubelår får et innfall om hårforandringer. Til å være så vanskjøttet og nedprioritert, er håret mitt ganske topp. 

Som liten jente, var jeg hun som fikk sveiser som mamma likte godt. Av og til, som når vi var på ferie i Tyskland og syns det var stas å gå til frisøren i utlandet, oversatte mamma så fint at håret ble så kort at jeg en periode gikk under navnet Theo. På alle familebilder fra den tiden, er jeg hun med alt håret samlet i en sjarmerende fontene på toppen, gjerne med sløyfebånd rundt. Om ikke håret var kort, var det bob-aktig, og så tykt at man kunne dytte på det undenfra og møte skikkelig motstand. Jeg hadde ofte pannelugg, også den så tykk at den måtte klippes veldig ofte for ikke å blinde meg. Mine musefletter hadde omkrets som bestevenninnen min sin hestehale. Det ble fyktelig varmt om sommeren. 

Så, i 11-årsalderen ble det uår, og dårlig grobunn for hår. Jeg mistet hår i takt med kilo, og manken ble etterhvert litt puslete. Om ikke annet, så vokser håret mitt som gress, og det var fort tilbake til normalen. På den tiden var en av favorittsyslene til søstrene mine og meg å sitte i kø og flette rastafletter på hverandre, til stor beundring fra venninner. Vi syklet fra butikk til butikk på jakt etter små tynne gummistrikker, og endte til slutt på dyrebutikken med hestestrikker i alle regnbuens farger. Om ikke arbeidet med å flette alle flettene var nok, måtte de ut igjen, og da gikk vi rundt med hår så store som Karius og Baktus i ukesvis. 

Da jeg endelig ble stor nok til å bestemme selv, ville jeg ha langt hår. Og langt ble det. Du vet du har langt hår når du ikke får snudd deg i senga om natta fordi du ligger fast på håret. Eller når du må passe på å holde håret høyt oppe, helst i strikk, når du er på toalettet. Da håret begynte å blåse opp og sette seg fast over vinduet da jeg lukket bildøra, skjønte jeg at jeg måtte ta litt grep. Det vil visst aldri stoppe å gro av seg selv, og jeg hadde fått litt nok av min mangeårige trassperiode mot barndommens guttesveiser.

Med alt håret samlet i en strikk, etter en del snørr og tårer og tvil, ble det meste klippet av og sendt til Locks of Love, sånn at kreftsyke barn som hadde mistet håret kunne få parykker. 36 cm, tror jeg det var, og jeg fikk knapt samlet hodeprakten i en hestehale lenger. På løpeturene mine fikk jeg irriterte, røde partier i nakken, fordi hestehalen slo så hardt mot huden. Jeg elsket det korte håret, men hatet det kjedelige mellomstadiet mellom kort og langt, og trengte noen år med langt igjen. Tiden går, og håret har vært gjennom flere uttynningsperioder og perioder med gode forhold igjen. Til min store skuffelse vokser det ikke ut i flotte bølger eller korketrekkere.

Jeg liker håret mitt. Det har trygt å ha det å skjule meg bak. Jeg setter det sjelden opp, for jeg ser helst at det dekker over både ansikt, bryst og rygg. Nå om dagen er det mange dårlige hårdager, for det er så mye hår som var tapt og plutselig vil ut igjen. Hvis jeg mot formodning fikser en hestehale, så tar det bare ti minutter eller et lite vindkast før toppetasjen er like uarrangert som undersiden av en brennmanet. Til min store fortvilelse stikker det ut hår i alle lengder, det gjør meg gal. Ordnung muss sein! Hestehaler skal være stramme, fletter skal ikke ha utstikkere. De gangene jeg drister meg til en sånn dott der bak, føler jeg meg som en sau i regnvær, altså. Til å være en med så mye hår å øve på, er jeg latterlig dårlig på frisyrer. Jeg kan to fletter, og standard hestehale, og det nøyer seg med det, tenker jeg. 

Det hender ikke sjelden at folk kommenterer håret mitt. Lurer på hva som er trikset. Trikset med hva, tenker jeg, det er snakk om helt vanlig hår, liksom. Men jeg tror man kommer langt med litt mindre stress med det håret. Og litt mindre penger og tid brukt på å fikse det. Det er begrenset hvilken innsats man bør legge ned for å få liv i noe som er dødt. Nå vurderer jeg seriøst å bli kort igjen, men tenker jeg skal spare litt til, så jeg virkelig kan donere en del når jeg først skal klippe meg. Håret må være langt i sommer, så jeg kan huske og lene meg bakover og kjenne det subbe i grusen under der jeg svinger frem og tilbake. Til høsten, kjære hår, da blir det kortere tider!

NB! Dette innlegget inneholder ingen linker til sponsede produkter eller reklame for ditt og datt, for jeg sponses av ingen og sverger til naturens gang!

Gulvet føles kaldt mot ryggen. Fysiske lover holder meg nede. På gulvet, i mørket, blir vi ett, jeg og kroppen min. Underlaget definerer konturer av et menneske, noe utenfor meg bekrefter min eksistens. Jeg kjenner at jeg finnes. Det er noe helende ved å ligge sånn. Kroppen min er forbudt område, for andre og for meg selv. Jeg orker ikke ta på den, ingen andre får røre meg. Behovet for kontakt er borte. Der jeg snubler rundt, som en udefinerbar masse av følelser og celler, blir bakkekontakten et holdepunkt. Da får jeg skuldre, albuer, bakhode, hæler, sete. Kroppen føles tung mot parketten. Tårene kommer, og jeg lar de sildre nedover kinnet og gjøre ørene våte. Helt stille. Tenk om noen fant meg slik. Noen kunne funnet på å holde rundt meg. Tanken skremmer meg sånn at gråten stilner og jeg setter meg opp. Kroppen flyter utover igjen, snart vet jeg ikke lenger hvor jeg starter og hvor jeg ender. I speilet ser jeg noe, i hodet ser jeg noe annet. Omrisset på gulvet er det eneste jeg klarer å stole på. Lover og regler er trygge. Jeg trenger ikke klemmer av andre enn tyngdekraften. 

Det er vanskelig å føle det sånn i et samfunn der alle klemmer. Noen klemmer hardt, noen klemmer lenge. Noen klemmer hei, andre klemmer ha det. Noen klemmer holder fast, andre klemmer slipper fri. Klemming er ikke min greie. Det er mange år siden jeg bestemte meg for at jeg ikke trenger fysisk kontakt. Det var omtrent på den tiden da jeg sluttet å like meg selv. Jeg var kanskje ti. Så lenge jeg kan huske har jeg følt meg som en byrde. Jeg ville ikke utsette andre for det ubehaget å måtte ta på meg. Belemre dem med meg. Et lite kameleonbarn, lagde ingen bølger, passet på å gå i ett og ikke syns. Ingen skulle ha noe å utsette på meg. Alt skulle være perfekt, så ville ingen ofre meg eller det jeg gjorde en tanke. Prosjektet ble altoppslukende. Jeg ville ikke lenger finnes. Bit for bit skulle jeg forsvinne, til alt som var igjen var tomrom. Og ingen skulle engang merke at jeg ble borte. Etterhvert var jeg redusert til en diagnose, alt som var igjen var et tomt skall. Ingen orket ta på meg, de var redde jeg skulle gå i stykker. Noen syns også jeg var ekkel. Og noen prøvde å klemme for å kjenne etter hva som var igjen, og da frøs jeg og de slapp og så prøvde de ikke mer. Jeg sluttet å være nær så tidlig at jeg føler meg ute av stand til det. Behovet har blitt undertrykt til det ikke lenger melder seg. 

Trodde jeg. Uansett hvor mye den delen av meg prøver å overbevise meg om at jeg er et slags supermenneske som kan leve på luft og uten kjærlighet, så sier andre at det ikke er sånn. Det kan føles sånn, men følelser er og blir følelser. Som alt annet ved meg, som døde og ble kaldt, kan også kjærlighet få liv og plass i meg igjen. Klemming reduserer stress, senker blodtrykket, klemming er sunt. Jeg liker vitenskap, og jeg liker sunne ting. Så jeg prøver å innlemme litt klemming i livet mitt igjen, på lik linje med fet fisk og karbohydrater og hviledager. Selv om jeg rammes av angst og bare vil løpe vekk, så prøver jeg. På gulvet, med tyngdekraften, lar jeg forsiktig armene holde rundt meg selv. Velkommen tilbake, Thea, der var du jo! Alle trenger bekreftelse, fra seg selv og andre. Det holder ikke med kropp mot gulv. Det må være menneske mot menneske. Når vi klemmer sier liksom kroppene at her er jeg og der er du og det går bra. Ikke alle klemmer skal kjenne etter hvor mange ribbein som stikker ut, ikke alle klemmer fordi de føler de må. Klemmer er et øyeblikk av kjærlighet, fanget i armer som holder rundt. Noen vil faktisk klemme meg. Noen ganger vil jeg faktisk klemme tilbake. 

Ironisk nok blir vi alle født nakne, som om kroppen er det mest naturlige mirakelet i verden. Det er før hjernen utvikles og roter til. Nydelige bollekinn og struttende babymager, idealet forandrer seg ettersom vi vokser opp. Kropp er ikke lenger kropp, og fokuset rettes mot hvordan den ser ut fremfor hva den får til. Og så kommer klær inn i bildet. Og så kommer sommeren. Og så kommer trangen til å bare gi opp. 

For noen uker siden var det veldig varmt. Det var sommertendenser i lufta, og duften av grill og solkrem kilte i nesa. Halleluja, nå kommer sommeren! Den ene bleke nordmann etter den andre tøt ut i gatene i solhungrige svermer. Ut i sola, opp i trærne, av med alle klærne! Jeg satt inne og leste værmeldingen med skrekk og gru. Vurderte muligheter for å flytte nordover for sesongen. Med normalkropp og regelmessig bra matinntak, kommer også normal kroppslig varmeproduksjon, og mine nyervervede 37 grader ble rent for mye. Luksusproblemet var et faktum, plutselig var frysepinnen jeg for varm. Heldigvis varte finværet bare en ukes tid. Men mai er mai, og med all sannsynlighet var dette bare en smakebit på det som ventet noen uker frem i tid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Klesskapet mitt fikk gjennomgå i vinter i en storm av fornuft og følelser. Kjoler jeg kjøpte i 7. klasse forsvant ned i sekker med t-skjorter som rakk meg til navelen og shorts som stoppet ved knærne. Jeg ble kanskje litt ivrig. Jeg hadde en sånn sjelden dag full av besluttsomhet og rasjonell tenking, og kunne ikke la muligheten til å endelig bli kvitt noen garderobedemoner gå fra meg. Haugen med “gi bort” vokste seg dobbelt så stor som haugen med “beholde”. Med iver sluttet jeg å prøve klærne, lot magefølelsen styre. Det var gamle plagg, nye plagg, både velbrukte og ting med merkelappen på. I mangel på bedre ting å gjøre i fjor sommer, brukte jeg en del tid og penger på å kjøpe klær. Det var så lettvint å shoppe da. Jeg var for liten, så alt var for stort. Jeg bare plukket det jeg syns var fint, tok den minste størrelsen og følte meg som en modell med klærne hengende og slengende rundt meg. Prøverommene var overflødige, ingen ting passet egentlig uansett. De søteste kjoler, blondetopper, fargesprakende shorts, alt var vidunderlig fint å se på og potensielt flatterende på min formløse kropp. Bankkortet gikk varmt der jeg kjøpte både to og tre like topper, i forskjellige farger, for jeg var så ubesluttsom at jeg ikke klarte velge. 

Problemet var bare det at jeg skammet meg sånn over Sommerkroppen2015 at jeg ikke kunne få meg til å bruke disse nyinnkjøpte plaggene. Her hadde jeg brukt all min tid og energi, ja, størstedelen av livet, på å reduseres til denne kroppen, og så skammet jeg meg mer over den og hatet den mer intenst enn noen gang. For ikke å snakke om at jeg var forferdelig kald hele tiden, så langbukser og ullgenser var det eneste fornuftige å ha på seg. Snakk om å kaste bort penger. Vel, det føyer seg vel bare inn i rekken over dårlige avgjørelser og ting jeg har kastet bort. Best å kvitte seg med det, både klærne og de negative følelsene knyttet til dem, før livet mitt sirkles ned til overlevelsesstadiet igjen. Den indre kritikeren blir visst aldri fornøyd uansett. Kanskje det er verdt å gi normalkroppen et forsøk? 

Etter at stormen hadde stilnet i klesskapet, følte jeg meg mange kilo lettere. Med høy selvinnsikt, fortet jeg meg å kjøre alt bort, før jeg rakk å se gjennom på nytt og ta tilbake ett og ett plagg i påvente og forventning om tynnere tider. Jeg kunne ikke gi meg selv den muligheten. Denne kroppslige endringen skal liksom være endelig, enda så vanskelig det er å akseptere. De få tingene jeg beholdt, passet mitt nye jeg. Plutselig befant jeg meg i enhver kvinnes drøm, med en tilnærmet tom sommergarderobe som bare ventet på å fylles på nytt. Men jeg er ikke enhver kvinne, og dette var et mareritt. 

Aldri føler jeg meg så fæl som avkledd i et flombelyst prøverom med speil på alle kanter. Når jeg ikke orker synet av meg selv i et privat avlukke, hvordan skal det gå når jeg må gå rundt i lette klær i all offentlighet? Kortbukser med shaping-effekt. Bikini med push-opp. Magetopper. Det er ingen ting ved meg jeg vil fremheve, pushe opp eller avdekke. Gi meg et telt, er du snill, eller evig vinter! Jeg savner tiden der jeg løp rundt på stranda i rød badedrakt og svømmebriller. Da lykken var en genser med aristokatter på, og rosa bukser med grønske på knærne. Jeg tror jeg skal streike mot sommeren i år. Eller at jeg må reise et sted og øve meg på å ha på shorts, et sted jeg ikke kjenner noen. Men før den tid må jeg klare å kjøpe noe jeg faktisk kan ha på meg. Etter å ha prøvd i noen uker nå, å shoppe, altså, har jeg endt opp med tre mørke, langermede kjoler og tre par ankelsokker. Det blir lekkert i 30 pluss! 

Når jeg tenker meg om, så tenker jeg veldig lite på hvordan andre ser ut. Spør meg om hva venninna mi, som jeg var sammen med i hele går, hadde på seg, og jeg har ikke peiling. Spør meg om hvordan jeg så ut, og jeg kan ramse opp i det uendelige. Jeg har valget mellom å lære meg å gi litt mer blaffen i meg selv, eller å bli tynn, kald og livløs igjen. Jeg tror litt mer blaffen vil være sunt for meg. 

I går brukte jeg tre timer på et innlegg som aldri fikk se dagens lys. Dette holder på å lide samme skjebne, perfeksjonismen kommer og tar meg. Så da bare gir jeg litt blaffen i den også, og publiserer likevel. 

Skal du ut? Ja, jeg skal løpe. Uhmph! Hevede øyenbryn, stramme lepper, Mamma liker ikke dette. Hun er fortsatt ikke overbevist om at min løping er en frisk ting. Det nytter ikke å si noe, så jeg bare smeller igjen døra og lar beina skape mest mulig avstand mellom meg og henne før jeg rekker å bli sint. Det var en gang, veldig mange ganger faktisk, da jeg løp fra meg selv. Hver dag litt lenger enn i går. Fortere, fortere. Det spilte ingen rolle om det regnet, om det var 24 minusgrader, om jeg ikke hadde spist på to dager eller om jeg hadde 40 i feber. Jeg måtte. Jeg løp for å brenne. Jeg løp for å få lov til spise en gulrot klokka tre. Jeg løp for å få lov til å dusje. Jeg løp for å føle noe, om så bare smerte. Ingen kunne ha stoppet meg, for jeg var drevet av krefter ingen kunne måle seg mot. 

Uansett hvor forferdelig det var, etter ti minutter sluttet det å gjøre vondt. Om jeg hadde følt meg tom for energi, kald og svak, ble jeg brått en løpemaskin. Kroppen hadde gitt opp å lete etter sukker i blodet, den hadde funnet en annen, utømmelig kilde å brenne fra. Meg selv. Muskler. Fettet var allerede oppbrent. Slik kunne jeg løpe i timevis. Bare meg, veien og pusten. Kulden slapp taket, sulten forsvant. Det var ikke plass til andre tanker enn her og nå, skal jeg trå der eller der. Når jeg løp, fikk jeg fri. Det var så deilig at jeg ikke orket å stoppe. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det kunne ikke vare, den måten å leve, løpe, på. For jeg var ikke en utømmelig energikilde, det var nesten ikke noe igjen av meg. Resten av døgnet, når jeg ikke løp, hadde jeg knapt krefter til å snakke. Kroppen visste hver morgen at den måtte løpe. Så den løp. Og så skrudde den seg av. Etter to timer dundrende mot asfalten, klarte beina så vidt å ta meg inn i dusjen etterpå. Med vannet sildrende nedover ryggen, satt jeg sammenkrøket inni hjørnet og ventet på krefter til å åpne shampooflaska. Kroppen er fantastisk. Den kan tilpasse seg etter de mest umenneskelige forhold. Til det sier stopp. Jeg ble ikke lenger raskere og raskere, selv om jeg løp tre maraton i uka. Det er vanskelig å bygge seg opp når man brytes ned.

Hvor lenge det pågikk, husker jeg ikke. Hjernen har fortrengt en del fra den tiden. Det krever energi å huske ting. Men jeg husker at jeg en dag bestemte meg for å slutte. Jeg hadde løpt så langt så lenge, ingen kunne stoppe meg, trodde jeg. Men jeg kunne stoppe. Det er kraft i det å bestemme seg. Andre hadde prøvd, med regler og tvang, men jeg løp om natten, jeg løp på stedet, jeg snek meg ut med treningsklær under klærne og løp, jeg løp hver helg jeg hadde permisjon, da løp jeg så mye at jeg ikke rakk annet, bare fordi jeg hadde friheten. For jeg ville ikke slutte, jeg kunne ikke slutte. Ikke før jeg sluttet. Jeg har sluttet å løpe, sa jeg. Jeg tror ikke noen trodde på meg. Men jeg hadde det, sluttet. Og jeg begynte å spise litt mer enn ingen ting. Jeg var skrevet ut fra ett sted og ventet på et annet. Innleggelser hadde bare gjort meg sykere, men jeg hadde virkelig troen på den neste. Det er kraft i det å bestemme seg. Snupunktet mitt var avgjørende, fordi utgangspunktet mitt var et helt annet om snupunktet var nå. Man snur seg ikke i graven, selv om det er et uttrykk. 

I tre måneder løp jeg ikke. Ikke en meter. En meter hadde raskt blitt til en mil, og jeg hadde bestemt meg. Ingen løping. Lite ante jeg om hva tre måneder med hvile kunne gjøre for løpingen min. Tre måneder i nærmest stillstand, og jeg ga meg selv klarsignal og løp fortere enn noen gang. Frykten for at kroppen visnet bort i kalorier og kilo, viste seg å være riv ruskende gal. Når du trenger tre måneder med restitusjon, da har du virkelig vært i kjelleren. 

Jeg løper ikke for å få lov til å spise en gulrot klokka tre lenger. Jeg løper ikke for å brenne. Jeg løper ikke for å føle smerte. Jeg løper for livet, men ikke fra meg selv. Jeg løper fordi jeg elsker kroppen min når jeg løper, og hvert minutt jeg kan elske kroppen min, er minutter jeg må ta vare på. Jeg løper fordi jeg har utømmelige energikilder. Ikke fordi jeg brenner muskler, men fordi jeg spiser mat. Jeg løper fordi jeg elsker å høre lyden av føttene dundre mot bakken. Jeg løper fordi jeg føler jeg lever. Som en tiger, føler jeg meg når jeg løper, sterk, vakker, uovervinnelig. Det er vanskeligere å brytes ned når man bygges opp. Når jeg løper, er det fortsatt bare meg, veien og pusten. Når jeg løper tar jeg så mye plass jeg vil. Det er ikke plass til vonde tanker, hat og forakt. Det er bare plass til her og nå, samt en uendelig tankestrøm av ideer og sanger på hjernen og innsansing av den herlige naturen. Når jeg løper, får jeg fri. Det er så deilig at jeg ikke vil stoppe! 

Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse er en av det vanskeligste avhengighetene i verden å slutte med. Det er ikke som andre avhengigheter der du slutter med de og så blir frisk, selv om jeg vet det er mye vanskeligere enn det, altså. Men å slutte med en spiseforstyrrelse innebærer at du må fortsette å gjøre alle de tingene som potensielt er livsfarlige. Du kan ikke slutte å spise. Du kan ikke slutte å bevege deg. Du må gjøre alt du gjorde, bare i større eller mindre grad enn før. På min vei mot å bli frisk, må jeg ha rom for å spise både grønnsaksuppe og pizza. Både spinat og sjokolade. Jeg må kunne ligge i sofaen og se på TV, og jeg må kunne løpe en tur i lysløypa før lunsj. Jeg kan ikke slutte å leve, når jeg skal begynne å leve igjen. 

Det er den tiden av året igjen. Hvitveisen hutrer og fryser i snøhvite tepper under bjørketrærne, før sola kommer og tenner gnisten i alt som lever. Knoppene springer, løvetann tyter opp gjennom asfalten i tusentall. Det er dager det er for varmt med langbukse, og det er dager det er for kaldt med ullgenser. Det er vår.

Og da banker det alltid på døren.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er fra Landsforeningen for høy selvforakt og lav selvfølelse. Jasså, sier jeg, etter motvillig å ha åpnet opp. Hva vil dere? De vil ha noe av meg. Det er innsamlingsaksjon til Sommerkroppen2016. Ja, selvfølgelig har jeg hørt om den. Om jeg vil bidra? Tja, jeg drar litt på det. De vil ha kilo. Jeg vil føle meg som et nytt menneske, sier de. Jeg vil føle meg så bra og få så god samvittighet. Med stolthet kan jeg sprade rundt i sommerkjolen, for folk vil se på lang vei at jeg er en som bryr meg. Naboen vil snu seg og tenke at, jammen var hun raus med donasjonen i år. Fortsatt skeptisk, men med en gnagende følelse av at dette er noe jeg kanskje burde støtte, blir jeg stående og lytte.

Hva går det til da, dette jeg gir bort? De blir litt nølende. Det bare lagres, sier de, brukes til oppvarming og isolering. De påpeker at dette er en investering, og om jeg er riktig så heldig, så får jeg alt igjen, med renter. Dette høres jo nesten for godt ut til å være sunt. Men det vil kreve litt av meg, noen sultne kvelder og ømme muskler. Men det vil føles så verdt det, altså. Jeg ser ned på skjemaet de rekker frem for signering.

Nederst står det noe med liten skrift, alt viktig og ubehagelig som de ikke ville jeg skulle se. Brystet knyter seg. Jeg har lest dette før, jeg har sett dette før, jeg har kjent dette før. 

Med mitt mest smigrende smil ber jeg dem vennligst forsvinne fra min dør, mitt åsyn og min bevissthet. Beklager, jeg har ingen kilo til overs! 

Du vet den følelsen av at i dag blir en dum dag? Den følelsen våknet jeg med veldig tidlig i morges. For det første bestemte jeg i går at jeg i dag skulle ha treningsfri dag, og de dagene er alltid ganske tunge å stå opp til. For det andre bor jeg for tiden midlertidig hos mor og far, og førstnevnte startet lørdagen så tidlig som halv syv med baking og sang og tramping i trapper. Jeg er aldri morgengretten, men i dag bare kokte det inni meg da jeg til slutt fant ut at det ikke nyttet å prøve å sove seg gjennom mammas improviserte skrålesangtekster fra underetasjen. I mangel på søvn og godt humør, lirte jeg av meg en god del stygge ord og blikk, men da ble skrålingen bare enda verre.

For det tredje hadde mamma bakt kringle. Hva har det med saken å gjøre, tenker du kanskje. Det har alt med saken å gjøre. Når man har en spiseforstyrrelse, setter folk deg gjerne i en bås, for min del anoreksi-båsen. Så lenge jeg gjør som andre forventer og tror og synser og mener at passer, så er det ikke mange som løfter blikket for å titte ned i båsen og lure på hva jeg driver med. Men, om jeg gjør noe så crazy som å ta meg en bolle, da blir jeg rene sirkusattraksjonen, og folk glor og peker og hvisker og tisker om meg. Føles det som. For min del, handler ikke spiseforstyrrelsen om at jeg ikke liker mat eller godteri eller hvile eller andre, helt normale ting folk synes er deilig. Tvert imot, jeg elsker egentlig mat, og kunne godt tenke meg å tilbringe en hel dag på sofaen i pysjen. Men, jeg elsker ikke meg selv, og jeg elsker ikke kroppen min, eller noe ved meg i det hele tatt. Å nekte meg ting jeg synes er godt og spise etter strenge regler, har blitt min måte å straffe meg selv på for at jeg er så inn i **** mislykket, og en måte å oppleve kontroll og mestring. Det ble en svært komprimert oppsummering, altså, men det er begrenset hvor mye andre orker å høre om dette menneskets indre sjeleliv. Kompleksiteten i en spiseforstyrrelse kan ikke få plass i et par setninger. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så mamma hadde altså bakt kringle, og det duftet så herlig av smør og sukker og kanel at jeg nesten ble kvalm av den grå havregrøten jeg satt og spiste. For det er det jeg spiser til frokost. Havregrøt. Hver dag. Og til kveldsmat. Hver dag. Er det rart huet sikler etter kringle? Å spørre mamma om å få en bit, var uaktuelt. Da ville det blitt sirkustilstander, som beskrevet tidligere. Det har blitt en selvfølge at jeg alltid takker nei. Så langt har det gått, at ingen spør om jeg vil ha en gang. Er det rart det føles ulovlig? Frykten seiret, og jeg spiste opp grøten og fortet meg ut av kjøkkenet og opp i trygg avstand fra fristelsen på kjøkkenbenken. Nå hadde jeg jo spist alt jeg skulle til frokost, det var ikke rom i budsjettet til en bit kringle. Det var ikke rom i stoltheten til en bit kringle heller. Er man sunn, så er man sunn, sånn tilsynelatende i hvert fall. Det er ikke noen, andre enn èn (som faktisk inspirerte meg til å la litt flere vite om det), som vet at jeg ofte går rundt og har lyst på alt jeg ikke tillater meg å spise. Og noen ganger spiser jeg det, fort. Og uten at noen ser det, fordi jeg skammer meg sånn. Det er som om kroppen har vært foret på alt for mye grønt, og nå vil jeg bare ha alt som er fullt av alt det skumle. Det er så lite logikk i hvordan en spiseforstyrrelse er. Ikke viste jeg at tiden med selvkontroll skulle stå for fall, sånn midt i tilfriskningsprosessen min. Det gjør meg livredd. Og så ufattelig skamfull. Det er så forbudt, og det er så etterlengtet. 

Mange som har hatt anoreksi, utvikler gradvis bulimi. Det er ganske logisk. Undertrykking av kroppslige behov over tid, tærer på både kropp og viljestyrke. Fra naturens side er vi skapt sånn at kroppen higer etter det kroppen trenger, og etter lang tid med streng kontroll over kroppen, tar kroppen streng kontroll over overlevelsesinstinktet og forsyner seg. Koste hva det koste vil. Når man har mistet all følelse av sult og metthet, og all fornuft rundt hva som er nok og riktig mat, så tar helvetet gjerne en ny form og runddansen begynner igjen. Bare i en annen takt, med andre trinn. Jeg er ikke der. Ikke enda, men jeg er livredd for at denne nye syndige sulten vil føre meg dit, om jeg ikke begynner å fortelle andre om hva som egentlig foregår. At i hodet mitt nå så er ikke diskusjonen lenger konstant om jeg skal droppe frokosten eller ikke, om jeg skal løpe en mil til eller ikke. Nå forstyrres disse tankene av bilder av kringler på kjøkkenbenken, sjokolade i skuffen, lefse i fryseren. I hodet mitt er det lagret informasjon om alle matvarer som befinner seg i huset, hvor de er, hvor mye det er av alt, hva de inneholder. Jeg tar meg i å knipe på kostplanen, spise litt mindre enn det som står fordi jeg frykter at de fire brente mandlene i den andre skuffen i boden vil spises når kysten er klar. Jeg må for all del ikke la folk se det. Ingen må vite noen ting. Det er ikke mye, men fire brente mandler ekstra kan ødelegge en hel dag for meg. Da føles det som at jeg har proppet i meg tre ganger dagsbudsjettet og mere til. Og i dag var det altså denne kringlen som skulle krongle til alt. For jeg spiste en bit, og den smakte så fantastisk godt at jeg nesten nøt den. Jeg passet på at biten jeg tok ikke var større enn at ingen ville merke noen ting. For da ville jeg ikke kunne vise meg igjen for noen, noen gang. 

Så ble dagen som fryktet, en dum dag. Den kringlebiten hjemsøkte meg. Hodet sa at nå måtte jeg droppe å spise lunsj og løpe en lang tur, selv om jeg ikke skulle trene. Frykten for at noen ville oppdage at jeg hadde spist kringle, for det føltes som om man kunne se det på hele meg, at kringla nærmest lå på utsiden av magen og blinket neongult, var så stor at jeg ikke klarte å konsentrere meg om noen ting. Så hva skulle jeg gjøre? Jeg pakket litt ting, tok på meg trange bukser, tok på leppestift, spiste min vanlige lunsj, kokte med meg en kopp te, satte meg i bilen og satte på Taylor Swift så høyt at lydene i hodet ble overdøvet. Og jeg kjørte. La meg i en blomstereng og tok kleine bilder av meg selv og løvetann ovenfra. Så durte jeg inn i en klesbutikk, inn i det forhatte prøverommet der kroppen bombarderer meg i speil fra alle kanter, endte opp med en ny kjole. Kringlebiten forsvant, fra både bevisstheten og gjennom fordøyelseskanalen. Litt sliten, men ganske fornøyd, satte jeg kursen hjemover mens jeg vurderte om dette var en lur ting å skrive om på bloggen. Nei, det er det ikke, tenkte jeg. Ok, da gjør jeg det. For å sitere meg selv: “Det verste frykten vet er å bli utfordret av sånne superkvinner. Da krymper den seg og får skikkelig dårlig selvtillit og er kanskje ikke like tøff i trynet neste gang. For hver gang vi gjør ting som føles feil men som vi vet er riktige, så blir det lettere å gjøre riktig.” 

Jeg tror at regler er til for å brytes, hemmeligheter noen ganger bør avsløres og skammen bør snakkes om. Ikke vær redd for å fortelle om det som skremmer deg, det som gjør deg skamfull og dine ikke fullt så synlige sider. Vi trenger alle å få lov til å være oss selv, avkrefte noen “sannheter” og bryte ned noen gjerder rundt disse båsene som bare skaper avstand og holder sykdommen inni. 
 

I hodet mitt eksisterer det to matbudsjett. Ett i kroner og ett i kalorier. Jeg er sykelig bevisst begge to, uansett hvor mye jeg prøver å ikke være det. Når jeg står på butikken, er det en evig indre diskusjon om hvilket budsjett som skal ha førsteprioritet. For verden har blitt så syk at jo mer kroner vi legger inn, jo mindre kalorier får vi ut. Er det ikke rart at man kan få et beger vanlig yogurt for 9 kroner, mens en fettfri, sukkerfri Skyr koster 28? Eller at en kilo mandler koster 39 kroner mens 400 gram fettredusert mandelmel koster 120? Jeg rammes ofte av oppgitthet på butikken, på egne og andres vegne. Oppgittheten over meg selv dreier seg om at jeg bruker så mye penger på mat som verken gjør meg mett eller dekker kroppens behov. Jeg kan fylle en hel bærepose med grønnsaker, frukt, magre meieriprodukter, sukrin, seifilet, Pepsi Max, speltlomper, fiberhusk, Fun light og kokosmel. For ikke å snakke om usukret mandelmelk. Og for dette betaler jeg uhorvelige summer. 

Sanheten er at den handleposen inneholder så lite kalorier, at jeg må spise i enorme mengder for å få i meg nok. Jeg fyller på med mat som bare er fyllstoff, fordi det liksom er så sunt, mens alt dette fyllet forstyrrer sult- og metthetsfølelsen og skaper en veldig ubalanse i kaloribudsjettet mitt. Er det rart det er vanskelig å bli fri fra en spiseforstyrrelse, når dette er normalen i samfunnet? Jeg bør være litt forsiktig med denne generaliseringen, for dette kan virke veldig fjernt fra virkeligheten for mange, men sosiale medier og reklamebransjen fronter i hvert fall slike matvalg. Og jeg lar meg påvirke. Før var det brødskiver, gulost og leverpostei, skylt ned med et glass lettmelk og en pære til slutt som gjaldt. Nå består det ene måltidet etter det andre av cottage cheese, fettfri variant, blandet med kesam, mager variant, og fun light, masse gojibær, hampfrø og acaipulver på toppen og en iskald boks med Nocco BCAA til, som kreeres, fotograferes og hashtagges. Og kanskje spises til slutt. Lommeboka mi får nervøst sammenbrudd hver gang jeg scroller over et sånt bilde og begynner å planlegge morgendagens lunsj. Det dreier seg om over hundre kroner for en lunsj, spist hjemme! Spiseforstyrrelsen min suger det til seg, teller og regner og jubler over alle kaloriene som kan spares ved å spise på den måten. De to budsjettene mine trekker og drar i meg, mens i midten står jeg og skal prøve å spise vanlig, sunn mat fremfor dette lavkalori-/høyprotein-/høykostnads-tullet. 

Ironisk nok, til tross for lovprisningene av proteinfluff, eggehviteomeletter, squashgetti og kokosvann, så blir visst ikke konsumentene så mette likevel. For den ene oppskriften på sunn snacks etter den andre dukker opp i skjønn forening med reklame for Proteinchips, proteinbarer, proteinshaker og energikuler. Og fråtsing i yoghurtnøtter og Candy King i helgene, som er enhver fitness-fronters guilty pleasure. Lompen har blitt den nye poteten, men speltlomper må det være. De kan brukes til alt, derav potet-sammelikningen, og for å slippe en liten bombe, de er faktisk laget av poteter også. Poteter skal vi ikke spise, med mindre det er søtpotet, mens lomper derimot, det tilberedes i alle mulige varianter; i vaffeljernet, i lasagnen, som lompechips og sukrinlefesrull.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For dere som lurte, så ja, jeg leser en del blogger og følger en del folk på instagram som kanskje ikke er så heldig for min tilfriskningsprosess. Det er som en besettelse. Men jeg er veldig bevisst og bruker det vel mer som underholdning enn veiledning. Takk og lov. For både kontoen og kroppen har godt av et litt annet type matbudsjett. Jeg spiser mine fem om dagen, drikker ordentlig lettmelk, spiser vanlige havregryn og brød kjøpt på Rema 1000. I går kjøpte jeg vanlig cottage cheese, fordi jeg måtte beherske meg for ikke å bryte ut i oppgitt latter da jeg så at den fettfrie varianten kostet 36 kroner, mens den jeg holdt i hånden, med 4,3% fett, kostet 19. Før hadde jeg lett betalt 17 kroner mer for å spare de 34 kaloriene per 100 g, men altså, hallo i luken! Jeg trenger både fett og ganske så mange kalorier for å ha hode til å tenke og være kritisk og ta slike riktige beslutninger. Lenge leve gnieren i meg, og gnieren lar meg leve både godt og lenger. Og gi meg en banan, for det er en time til middag! 

Til alle dere som venter, sender jeg en lang klem. Det er vondt å vente. Det føles som det eneste riktige, selv om det kanskje er det verste du kan gjøre. I dag er det torsdag 19. mai. For ett år siden ventet jeg noe veldig. Jeg ventet så veldig at det nesten ikke fantes noen Thea som ventet lenger. Det er så mye man kan vente på, men som regel er det alltid deg selv du venter på, ikke andre eller ytre ting. Så du står der og venter, og du venter på en som allerede er der, men som er for redd eller for svak eller ikke har troen på at i dag er dagen du skal slutte å vente. Gjøre. Å vente på seg selv er litt som å oppdage at du kjører feil vei, men likevel fortsette fordi du ikke finner et passende sted å snu. Jo lenger du kjører, jo lenger er veien tilbake. Uansett hva vi venter på, er her og nå utgangspunktet for vendepunktet, og all ventingen gjør at utgangspunktet blir dårligere. I hvert fall om du bruker ventetiden på å kjøre så fort du kan feil vei, fordi synet fremfor deg gjør at du stivner av frykt, beinet fryser på gasspedalen som er tråkket helt inn. Hvordan bremse da? 

Til alle dere som venter, sender jeg noen forståelsesfulle tanker. For ett år siden ventet jeg på en innleggelse som jeg trodde skulle redde meg fra meg selv og det inni meg som styrte meg i feil retning. Min fastgrodde følelse av å ikke være bra nok, fikk meg til å tenke at jeg kanskje ikke var syk nok heller. Syk nok til at noen ville bry seg med å hjelpe meg med å bli friskere. Så jeg gjorde alt jeg kunne for å bli så syk jeg bare klarte. Kroppen prøvde forsiktig å banke på og spørre om jeg ikke kunne slutte. Bankingen ble mer intens, og jeg ble så vant til den at jeg ikke kjente det lenger. Jeg kjente nesten ingen ting lenger, og det lille jeg kjente gjorde meg enda mer bestemt på å fortsette. Jeg kjente jeg var kald, så jeg kledde av meg og skrudde ned varmen. Jeg kjente jeg ble svakere, så jeg løp litt fortere, litt lengre. Jeg kjente jeg var sulten, så jeg utsatte frokosten til det ble for sent for frokost, og så utsatte jeg lunsjen, siden jeg var så godt i gang. Jeg kjente jeg var ensom, så jeg skrudde av telefonen, koblet ut ringeklokken og låste døra. Alt jeg gjorde ga ingen mening, men jeg klarte ikke å gjøre noe annet. For jeg ventet på at noen andre skulle si stopp. Jeg ventet på 20. mai, da jeg skulle legges inn og endelig slutte mitt hjelpesløse prosjekt om å ødelegge meg selv mest mulig. Ødelegge meg så jeg skulle bli trodd, at noen skulle se at jeg faktisk var så syk inni. Jeg ventet og lengtet til det skulle bli en ende på det, sånn på dagen. Plutselig skulle alt bare være over og jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å bli frisk igjen. Men ikke før 20. mai. 

Til alle dere som venter, sender jeg et lite dytt. Jeg var så bestemt på at alt skulle snu bare jeg ventet til den dagen det skulle skje. Det var ikke noen vits i å prøve å snu selv, for tenk om de sa at jeg ikke var syk og ikke fikk hjelp likevel. Jeg ville aldri klare det alene, tenkte jeg. Det er noen andre som må stoppe meg, det er noen andre som må bestemme hva jeg skal gjøre, for jeg klarer ikke bestemme det riktige selv. Tenk å umyndiggjøre seg selv på den måten. Hvorfor ventet jeg så lenge når jeg visste at jeg måtte snu en gang uansett? Det var enten å snu eller å dø. Og å dø hadde jeg ikke tenkt til. Det skulle liksom ikke skje. Men mens jeg ventet så gjorde det nesten det, og jeg er ganske sikker på at om kroppen hadde måttet vente en dag til, så hadde jeg ikke lenger vært her til å velge. 

Den siste natten før jeg skulle snu, så sov jeg ikke et sekund. Jeg var så ufattelig sliten, lukket øynene og ble helt nummen i kroppen. Jeg lå og kjente hjertet slå, sakte, sakte. Jeg var så trøtt, men visste at jeg ikke måtte sovne. Jeg måtte ikke forsvinne, for da ville det være for godt, det kjente jeg på meg. Jeg lå og hørte på pusten til tanta mi som sov ved siden av meg, og tiden gikk så uendelig sakte, men likevel så fort. Det er den mest intense natten i mitt liv. Jeg kjente at jeg var her, men likevel ikke. Jeg telte minutter, ba kroppen om å holde ut bare litt til, bare litt til, kjære kroppen min, så skal du få hvile og næring og jeg skal være så snill med deg og gi deg alt du trenger. Bare vent litt til. 

Til alle dere som venter, sender jeg et vennligsinnet og kjærlig spark bak. Ikke vent lenger, vær så snill. Ikke vent på deg selv, for du blir aldri mer klar enn du er nå når du sitter og tenker på at du burde slutte å vente. Det blir ikke lettere i morgen. Det blir ikke mer behagelig neste uke. Innerst inne vet du at den eneste som kan gjøre en forandring er deg selv. Andre kan sitte der og være eksperter og komme med kostplaner, treningsforbud, rammer og regler og støttende ord. Men de kan ikke snu for deg. De kan være skiltene som sier at u-sving er tillatt, men de kan ikke gjøre noe annet enn å stå og se på at du prøver. 20. mai ble ikke min snudag, enda så mye jeg hadde trodd det. For jeg ventet fortsatt. Det er ingen dato for når man velger livet fremfor sykdommen. Det er en prosess, og den må skje inni. Det er mye kraft i selvdestrukttive handlinger. Det krever stahet å gjøre seg selv så vondt. Det krever besluttsomhet å følge sine strenge regler. Det krever enorm viljestyrke å gjøre det motsatte av det kroppen har behov for, overstyre seg selv.

Alt dette bor i deg. Og tenk alt du kan få til om du bruker all den kraften, staheten, besluttsomheten og viljestyrken til å leve i steden for å sakte dø. Det finnes ingen grenser for hva du kan få til, bare du slutter å vente.