Hei, kjære blogglesere.

(dette har jeg utsatt en stund, men her kommer det)

Jeg har forandret meg mye i det siste, og har egentlig kommet fram til at jeg vil ikke, kan ikke, skal ikke bruke mer av min dyrebare tid på å sitte taus og vende brikker, sortere gode og dårlige sider, finne meg sjæl og skrive om prosessen. Det er ikke mer å finne i det jeg nå vet. Jeg finnes allerede, og har vel innsett at jeg ikke er flat og firkantet. Jeg er ikke lenger en som sakte trer fram fra kaoset av ukjente brikker. Herregud, jeg er et menneske. Det siste jeg trenger er å ta fram limet og omhyggelig ramme inn dette bildet bloggen har skissert av meg. At mennesker skal tro at de kjenner meg fordi de har lest seg til hvem jeg er, og glemme at jeg er så mye mer enn det jeg har skrevet. At mennesker skal kjenne meg uten at jeg får gleden av å kjenne dem tilbake.

Jeg har lyst til å kjenne mennesker på ordentlig.

Pusling, i ordets rette forstand, betyr å arbeide så smått, sysle med småting. Det ble viktig for meg å starte der, jeg tror at smått og forsiktig er viktig. Men med tid, med krefter, sammen med andre, ble alt annerledes. For, vet du, livet mitt er ikke småtteri. Personligheten min er stor. Jeg er ikke ingenting. Fra å pusle sammen meg i tekst og i bilder, har jeg funnet meg en plass i verden. Dette mennesket har steder å være, saker å gjøre, ting å si.  Derfor må puslingen tas til et helt nytt nivå.

Jeg sier ikke at jeg ikke skal skrive mer. Men jeg sier faktisk at jeg skal ikke skrive mer her. På denne måten. På denne bloggen. Ikke mer Pusling. Bloggen vil fortsatt finnes, som et viktig kapittel i livet mitt, men jeg blar om siden og legger denne puslingen bak meg. For på grunn av alt, og på tross av alt, så har jeg kommet hel og helt hit. Og hel og helt hit er lenger enn jeg noen gang hadde trodd jeg skulle komme. Det er ganske formidabelt enestående utrolig. Historien fortsetter, selvfølgelig. Livet skjer på ordentlig nå. Jeg må si, helt ærlig, det er spennende!

Men før jeg blar om, vil jeg hente fram noe av det jeg skrev en dag i mai for snart tre år siden, da denne bloggen ble til:

 

Jeg er ingen pusling, men jeg driver med pusling.

Jeg pusler. 

Jeg er en perfeksjonist, sier jeg ofte om meg selv. Jeg liker å planlegge, tenke nøye gjennom ting, vurdere, kritisere, endre, forbedre. Jeg er ikke spontan. Jeg hater oppmerksomhet. Jeg tror jeg er et null. Jeg lever et meningsløst liv. Jeg har ingenting å dele. Jeg deler ingenting. Jeg sitter fast. Jeg prøver å bli fri. Jeg pusler, fordi det er lettere å leve når man er hel. Og på grunn av alt dette, på tross av alt dette, så har jeg nå altså en blogg.

 

(en liten kunstpause, for å la fortiden synke inn)

 

Dere som kjenner meg nå, kjenner et helt annet menneske.

 

(en liten kunstpause, for å ta forandringen innover meg)

 

(tro at jeg er noe, herregud…)

 

Det er lettere å leve nå. Kanskje jeg aldri har gjort det før, ikke sånn her. Og attpåtil får jeg en følelse av at det så vidt har begynt. Livet har så vidt begynt med meg hel og helt i det. Herfra er et godt utgangspunkt for meg. Herfra og framover, det er det jeg skal nå.

Tusen, tusen, tusen takk til hver og en av dere som har hørt på meg. Tusen takk til alle dere som har vært der. Tusen takk til alle dere jeg har fått høre fra og blitt kjent med. Tusen takk for sammenheten.

XOXO, Thea

 

(neste kapittel)