I dag har jeg lett gjennom tenkte tanker, skrevne ord og bilder fra tiden da jeg levde i uvisshet for livet. Tiden før jeg ble innlagt for siste gang, tiden før jeg forsto at den eneste som kan ta livet mitt tilbake er meg selv. Blant hva jeg fant, fant jeg mest av alt essensen i den jeg som som var. Det gjør meg trist å lese, men samtidig fylt av mot og stolthet over hvilken forandring jeg har våget meg inn i, våget å være i og våger å bevege meg videre fra. I dag skal glemte ord få tale språket til den tause ensomhet og drømmene til en som behøvde å vekkes:

Jeg kjenner kroppen roper «Stopp!», at jeg egentlig ikke orker mer, men jeg må. Jeg må alltid spise mindre, løpe lengre, oftere, trene hardere, hvile mindre, sove mindre, for det er kun slik jeg kan leve med denne kroppen som kalles meg. Og jeg hater det. Og jeg vil ikke mer, orker ikke mer, klarer ikke mer. Jeg nyter ikke sulten, den gir meg ingen euforisk rus. Bare smerte. Og jeg fortjener den smerten. Og derfor fortsetter jeg. 

Jeg tror i dag at det gikk opp for meg at jeg faktisk nesten ikke overlevde dette. At jeg faktisk nesten sluttet å være. Thea. Jeg har vært følelsesløs så lenge, og i dag begynte jeg å føle litt igjen. Jeg er ganske overveldet av følelser nå. Alle følelser. Redsel, sinne, håp, fortvilelse, hat, kjærlighet, savn, lengsel, sorg, pessimisme, optimisme, men aller mest vilje.

Denne verden er til, for sånne som deg og sånne som meg. Jeg vil for alltid kjempe for å være i livet. Jeg skal kjempe for å ta livet mitt tilbake og ta plass i det og jeg skal leve. 

Jeg vil finne meg selv igjen. Jeg vil leve livet, ikke bare overleve det. Det jeg drømmer om er ikke noe ekstraordinært liv. Jeg drømmer om at dagene har forstavelser. At det er mandager, lørdager, ukedager, helgedager, arbeidsdager, helligdager, feriedager, ikke bare en uendelig rekke sekunder som må holdes ut. At jeg kan legge meg om kvelden og kjenne at det har vært en ok dag. At jeg har en grunn til å stå opp dagen etter. Jeg drømmer om å bety noe for andre. Jeg drømmer om å ha en verdi bare fordi jeg er meg. Jeg drømmer om å studere, jobbe med noe jeg liker, ha et innholdsrikt liv med en fin balanse av ting jeg må gjøre og ting jeg gjør bare fordi jeg har lyst.

Jeg drømmer om å føle ro i kroppen. Jeg drømmer om å le, og gråte. Føle. Jeg vil leve, med alt det livet innebærer. Men jeg kan ikke leve med en spiseforstyrrelse. Den tar bare liv, eller tar det fra deg. Jeg drømmer om å være sjef i eget liv. Jeg vil bli frisk, helt frisk. Det er ingen andre ting jeg vil mer.

Jeg er redd for at det livet jeg kjemper meg tilbake til skal vise seg for vanskelig for meg å leve. Jeg er redd at ingen er igjen, av venner og mennesker jeg trenger, fordi jeg har vært distansert og innesluttet så lenge. Jeg er redd jeg aldri skal bli glad igjen. Jeg er så redd for å bli og forbli helt alene. Alltid. Jeg er redd for at det mennesket jeg er aldri vil bli bra nok. Jeg er redd for å aldri finne ro i meg selv. Jeg er redd for å gi opp. Jeg er så veldig, veldig redd. 

Jeg lengter sånn etter nærhet. Jeg trenger andre, og det er jeg ikke redd for å si. Men jeg kjenner at jeg trenger meg selv også, og at jeg er viktig for meg, og at jeg må ta vare på meg selv og vise meg selv medfølelse og kjærlighet og ikke bare hat og vondskap og slit. Jeg er min egen verste fiende, men også min egen reddende engel. Alt bor i meg, og jeg ser det i små glimt innimellom. Men tør jeg?

Kjære meg. Kjære deg som leser. Det er mye jeg, enda så selvutslettende livet mitt var den gangen. I dag kan jeg si at jeg våget og at jeg stadig våger mer. Bare noen måneder etter disse ordene, skrev jeg dette, som ble et slags bilde på at det er ikke over, men det er ikke over for det. Tiden fremover vil fortsatt bære preg av at jeg er underveis, men jeg gjør, jeg er, jeg våger, taper, vinner. Jeg finner noe og jeg finner stadig mer av det som er viktig: 

Jeg begynner å samles, brikkene mine er nå alle snudd riktig vei. Puslingen tar tid. Spesielt alle gråsonene og skyggene, men også de lyseblå svevende tankene. Men jeg pusler, først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett.

Jeg er ikke så redd lenger. Jeg er ikke taus. Jeg er ikke alene. 

Jeg valgte livet, og jeg står for det. 

Hver gang jeg går nye veier, blir jeg uendelig sliten. En fugl flyr forbi, jeg skvetter og får vansker med å fokusere blikket mot bakken. En ekstra hump i veien, det kan se ut som om regnet har laget bekker i sanden og dratt med seg småstein ned til det demmet seg opp, og jeg må trå over, men beinet vil knapt løfte seg. Rett til høyre for meg, så nærme at jeg kan knipe av et blad mens jeg trasker forbi, vokser det et tre ut av et annet tre. Det ser merkelig ut, jeg går litt for nær, en av greinene stryker meg over kinnet, jeg dukker og bruker fire skritt før jeg er oppreist igjen. Er jeg ikke snart på toppen? Bakken bare fortsetter å vokse foran meg. Pusten er så tung at jeg hiver etter den og presser den ut igjen mens det brenner i halsen. Hvor langt har jeg gått? Hvor lenge har jeg igjen? Hvor er halvveis, kommer det snart et flatere parti? Jeg tror ikke jeg takler en sving til i feil retning. Snart siger jeg sammen, om ikke noe kan fortelle meg at jeg nærmer meg noe annet. 

Akkurat sånn kan to kilometer på en vei jeg aldri har gått på før føles. Helt overveldende for mye. I løpet av den korte stunden det tar meg å gå, rekker jeg å ha lyst til å snu minst sju ganger. Jeg kjemper mot trangen til å sette meg ned minst fem ganger. For hver tiende meter, sparker jeg litt for hardt mot grusen av frustrasjon og sinne, og steinene fyker i alle retninger mens skoen blir stadig mer møkkete. Jeg må beherske meg for å ikke begynne å gråte eller le av frustrasjon og frustrasjon over frustrasjonen, og annenhver tanke jeg tenker handler om ett av følgende tre: Jeg er for svak til å klare dette. Jeg går feil vei. Det er noe feil med meg som føler det sånn. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Av disse årsaker, går og løper jeg helst faste runder. Selv det å ta motsatt vei, er helt uaktuelt. Med mindre jeg har en usedvanlig god dag, full av overskudd og energi, og det er sol og tørt på bakken og jeg er dritt lei de veiene jeg vanligvis tar, hvilket skjer sånn omtrent aldri. 

Av disse årsaker, er det også veldig enkelt å gå seg fast i trygge spor. Det går liksom rundt og rundt, hverken oppover eller nedover. Heller ikke framover. All energi man bruker på å sirkulere, er energi man kunne investert i å skyte fart mot andre mål. Men det krever. Forandring fryder sjelden før den er overstått, og da blir den ofte glemt eller dysset ned i en ny streben. Det er fysisk tøft å tråkke opp en ny sti. Det tar masse tid. Du vil lammes av motløshet og lengte tilbake til det du kjente til. Armene vil verke, beina vil bli seige. Hodet vil nekte å samarbeid, blikket bli sløret av tårer. Alle inntrykkene kan lamme deg, frykten kommer snikende. Stemmen dirrer der du løfter hodet mot regnet og lar det skylle over deg mens du skriker ut i fortvilelse: Ta meg tilbake. 

Men du vil ikke tilbake når du endelig når toppen og ser utover alt det ukjente du er på vei inn i. Idet du står der, litt sterkere, litt modigere, litt utslitt og litt lettet, vil forandringen føles som den nye normalen. Bakketoppen blir et utgangspunkt for nye erfaringer. Kanskje snur du deg og tenker: Hvorfor har jeg ikke vært her før?

Velg meste motstands vei. Når det stritter imot inni deg, virkelig protesterer og overtaler og nedsnakker, jo viktigere er det å kjempe for det du ønsker innerst inne. La det gå en liten f* inni deg, la nok være nok nå. DET ER NOK NÅ! Hvilket jeg prøver på sånn omtrent hver gang jeg kjenner jeg er dritt lei de veiene jeg vanlivis tar. Og det gjør meg totalt utmattet. Det krever all min tålmodighet, energi og tilstedeværelse. Det skal føles å forandre seg. Du skal ha lyst til å snu. Du kommer til å sette deg ned og ikke makte et skritt til. Du kommer til å sparke av frustrasjon og skrike av sinne. Du kommer til å hive etter pusten og du kommer til å gråte. Du kommer til å tenke at du er for svak til å klare dette. Du kommer til å tenke at du går feil vei. Du kommer til å føle deg dum som føler det sånn. Du kommer til å føle deg alene. Du kommer til å flakke med blikket. Du kommer til å miste fokus og du kommer til å finne et nytt. 

Men så sant du fortsetter, ut av vilje og ut av kraften du bærer i deg, vil du komme til et punkt der du kan hvile i mestringens øyeblikk, som herre eller kvinne over eget liv. Hvor skyggene er bak deg og øynene blendes av lys. 

Det er helgene som er verst, sa jeg. Hva kan du gjøre annerledes for at denne helgen skal bli bedre? spurte hun. Hm. Det er enkelt å si at det ikke er noe jeg kan gjøre, og så sitte der søndag kveld som forrige søndag kveld som søndag kveld i slutten av oktober og bare: var det ikke det jeg sa?

Men ikke denne gangen, ikke. Nei, fra jeg reiste hjem fra jobb på fredag, foran hvert et potensielt ødeleggende øyblikk, har jeg gjentatt spørsmålet: “Hva kan jeg gjøre annerledes for at denne helgen skal bli bedre?”. Og så har jeg gjort det som har falt meg inn.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Fredag ettermiddag, mamma spør om vi skal dra på kino. Jeg tenker hm nei og sier hm ja det kan vi, og kan ikke jeg spise middag med dere først? Fredag kveld, mamma kunne tenkt seg cookies, jeg kunne kanskje tenkt meg cookies selv, jeg er redd for cookies, jeg baker cookies, og spiser en og cookies er litt mindre skummelt. Lørdag formiddag, jeg vil hjem til maten min og trene mer og bare, nei, ikke nå, ikke, og tenker, en skulle ikke klippa av litt hår siden det er vår. To minutter senere er jeg hos frisøren, en halvtime senere er jeg et nytt menneske. Jeg kaster på håret og smiler mot speilbildet i vinduene jeg passerer på vei til bakeren for å kjøpe meg noe å spise. Ringer og avtaler å møte familie, spiser årets første is med dem, lager pizza, spiser pizza og blir helt til kvelden.

Søndag morgen, jeg er lys våken, tenker jeg skal løpe litt før frokost, tenker ikke løpe før frokost, ikke. Spiser litt, KJØRER til treningssenteret, avslutter økta halvveis, KJØRER hjem, spiser ordentlig frokost, ser på TV, dusjer, sminker meg, pynter meg og reiser på fotoshoot med meg selv. Tenker at dette er kleint, der går noen tur, her styrer jeg med selvutløser og alt mulig, fortsetter med det. Ber meg selv bort på lunsj. Tenker å stikke innom en søndagsåpen butikk og kjøpe en halvannen liter Pepsi Max, tenker ikke noe boblende, brusende blære i dag, ikke, og kjøper heller en bukett røde roser til kjøkkenbordet mitt.

Søndagen går, jeg snakker med storesøster og plutselig sitter jeg her og søndag kveld er ikke som forrige søndag kveld som søndag kveld i slutten av oktober og bare: hva sa du sa du? 

Håret ble kortere, og gurimalla så utrolig mye hår jeg har! Frisøren hadde aldri vært borti makan. Og det til tross for alt hår som har gått tapt i denne sykdommen. Jeg elsker den nye sveisen, føler meg fresh, flott og forventningsfull, full av ny energi og inspirasjon. Det eneste problemet er at det virkelig er så mye hår at selv om det går i en hestehale, så kan jeg ikke gå med hestehale, for det ser helt brutalt ut. Som om noe massivt presses gjennom et tynt, tynt rør og så putselig spruter ut i en butt og raskt avbrutt megafontene, om det bildet ble tydelig nok. 

Dette ga mye mening for meg. Håper det ikke ble helt uleselig og at du kan bli inspirert til å lage deg bra sekunder, minutter, timer, dager. 

Fredag, lørdag, søndag, det har vært hyggelig å bli kjent! Gleder meg til å møtes igjen. 

Hallo, du i speilet. 

Du må ikke gå. 
Du må ikke vike fra blikket mitt nå.

Du må ikke høre på stemmer i hodet.

Du må ikke tro det du hører er sant.

Du må ikke tro det, du får ikke tro det.

Først da kan du si at du tror at du vant.

For å gni det inn, har jeg spandert hele ettermiddagen foran mitt største speil, spinnende rundt i undertøyet og prøvd meg gjennom alle klærne mine. Vinter, ull og mørke farger havnet under senga i en plastkasse, mens vår, bomull og farge-farger ligger klart i skuffer og skap. Jeg har rocket bikinier i takt med Taylor Swift og kvittet meg med min siste tenk-om-jeg-en-dag-er-bitteliten-igjen-bukse. Jeg er ikke bitteliten. Jeg er er snart halvveis til femti faktisk. 

Kom kroppsforakt og treng deg på. Her skal du motstand finne. Jeg vender det andre kinnet til og ser, jeg ser en kvinne.  

etter det

kalde mørkret:

gåseungemjuk

vårvarme

– Helge Torvund

Kjære leser.

Dette er en personlig tekstsamling om store og små rørelser i livet mitt. En dag er det mørkt, en dag er det lyst, en dag gløder teksten av inspirasjon og bildene flommer over av optimisme. Andre dager er hvert punktum et sukk og enter-tasten lager hull og tomrom i teksten fordi ordene kommer i gråtende hikst. Ta meg på ordet, men ikke ta alle ordene til deg som annet enn mitt utløp for følelser. I det siste har jeg blitt redd for hva mitt mørke kan gjøre med andre. Jeg er opptatt av å vise hva livet også kan være, og det er ikke alltid like vakkert og hyggelig. Likevel håper jeg at dere som leser kan finne noe nyttig, om så bare en egen refleksjon, et innfall, en dypere forståelse og aksept for egne og andres behov, inspirasjon til å snakke om ting og våge de første, utfordrende skrittene mot forandring. 

Mars er snart halvveis mot april. Det betyr at det er vår, selv om duse skyer gjemmer solen og vinterjakken beholdes på. Jeg liker vår, slik jeg ønsker enhver årstid velkommen når det er på tide å ta farvel med den forrige. Fortsatt kan det bli litt vel mye dagslys og få kroker å gjemme seg bort i, men å våkne til den friske lukten av alt som spirer og gror, gjennom et åpent vindu der solen tegner blondeskygger på veggen bak meg, det gjør noe med meg. Noe godt. På vei til jobb, mens lastebilen foran spruter sølete slaps mot frontruta mi, ser jeg en sti inn i skogen der det plutselig ikke er snø lenger, og jeg gleder meg til å ta på klær med mer farge og finne energien i naturen igjen. 

I våren vil jeg:

– ut på tur med kamera og lette sko, en appelsin på innerlomma og god musikk i ørene, eller kanskje helt i stillhet, nå som lydene utenfra stadig blir flere.

– se “Skjønnheten og udyret” på kino. 

– rydde i klær og saker og ting, gi bort og finne bortglemte skatter, bytte ut disse mørke plaggene med blått og korall og hvitt og mønstret. 

– skrive kule saker, på jobb og på blogg og kanskje noen andre prosjekter. 

– åpne døra, for rett utenfor er sola og regnet og frisk luft, alt jeg behøver for et skift i stemning. Ta med teen på trammen og øve på å slå hjul rett på gresset. 

– reise på tur igjen, et par dager fri for rutiner og fri for tvang, se noe nytt eller noe velkjent med nye øyne. Jeg tenke kanskje en påsketur, til familie i London eller et helt nytt sted. Må bare bestemme meg for at jeg skal og bestille, så jeg kan begynne å glede meg. 

– absolutt spise mer ute, på kafe og restaurant, alene og sammen med andre. Jeg savner gode smaker, jeg behøver den deilige, tilfredsstillende opplevelsen av alt det jeg unngår og ikke våger å kjøpe. Å bruke penger på mat jeg ikke har kontroll på er vanskelig for meg, men vanskelig er ikke det samme som umulig. En gang var det også vanskelig for meg å spise sukker på grøten, vel, nå finner aldri en pose Sukrin veien inn i min husholdning igjen. 

– få mest mulig utbytte av oppfølgingsoppholdet ved behandlingsstedet jeg ble skrevet ut fra for et år siden. Tenk at jeg har klart meg alene hjemme i ett år snart. Når jeg tenker tilbake på den dagen jeg ble skrevet ut og kjørte hjem oppløst i angst og tårer for hvilket monster jeg ville bli mot meg selv alene uten de trygge rammene, har jeg klart meg bra. Kanskje jeg må ha et lite oppsummeringsinnlegg, med erfaringer, opplevelser og oppdagelser fra mitt år på jakt etter meg selv. Ikke minst for å selv minne meg på alt som har blitt annerledes og alle skrittene i riktig retning.

– klippe meg. Forandring, forandring, forandring. Er ikke det vårens essens? For tre år siden klippet jeg av alt dette: 

og elsket å ha kortere hår. Det fikk meg til å føle meg mer stilig, voksen og fresh, det ønsker jeg velkommen!

– søke min kjære Tulips utforskertrang, energi og livsglede. Tulip var hunden min, og hun lærte meg at livet kan være skikkelig herlig. For henne var alt nytt spennende, alt uopplevde forlokkende, alt uspist fristende, alle mennesker vennlige og elskbare. Tulip er et stort savn, og en stor inspirasjon. En dag vil jeg være like kul som Tulip. 

Hva vil du at din vår skal vokse seg til? Hvilke forandringer kan gi livet ditt mer spontan glede og kriblende muligheter? Åpne opp for våren og ikke bli redd om livet kommer smygende i asfaltens sprekker og skinner i selv de bruneste grøftekanter. 

Jeg vil ikke gå tur, prøvde jeg å si. Men det er ingen ting som heter det. 

Først hadde jeg stått på badet og dratt i magen.

Denne delen som forbinder overkropp med underkropp og rommer så mye viktig. 

Den kunne dras i, den skulle ikke det. 

Jeg kan ikke si at jeg føler det jeg føler, for jeg går rundt og bærer på alt dette og liksom aksepterer det i min stille resignasjon og oppfordrer andre til å være fornøyd med seg selv. Fra dypt inni meg, så mener jeg det, bare ikke for meg. Noen ser meg og tenker at der er hun og hun er helt ok med å se ut sånn. Og andre ser meg og tenker at herregud, hva er det hun babler om. Så sier noen noe og jeg tolker noe annet, eller så sier ingen noen ting og jeg tolker alt av det. 

Den eneste jeg kan diskutere dette med er meg, og den diskusjonen er pågående og inngående, barnslig og smålig. Jeg er feit, jeg er stygg. Så stor forskjell er det vel ikke fra forrie uke? Jeg har fått store lår og stor rumpe. Men du er jo en kvinne, og den rumpa er i hvert fall bedre å sitte på enn den forrige.  Magen er aldri flat. Men det er luft og mat og drikke inni der. Uansett hvor mye jeg trener, det gjør ingen forskjell. Du har jo blitt sterkere. Om jeg spiser sånn eller sånn eller en kombinasjon av alt svada, det spiller ingen rolle. Jo, nei, du har kanskje rett. Er ikke buksa litt trangere i dag? Ansiktet er bredt, kragebeinet borte, hoftebeina borte, luften mellom lårene, forduftet. Ja, og fy så stor og stygg du har blitt.

Forakten jeg føler over egen kropp er svimlende. Det er nesten så jeg tar avstand fra den på en slik måte at jeg ikke ser at det er meg i speilet. Hvem er du? tenker jeg. Hva står du og glaner så stygt på? Jeg ser helst at ingen får se meg. Det er vår og snart skal sola skinne og klærne minke. Neste prioritering er å gjøre noe med alt som plutselig la seg over meg. 

På med joggeskoene og det innbitte ansiktet.

Og så går jeg.

Ganske sint gråter jeg.

Og så spør jeg:

Hvorfor går du nå?

Det er umulig å argumentere, både for og imot. 

Gjøre noe med det, ja. Det er den ene måten. Erfaringen viser at kroppsforakt ikke kan slankes bort.

Kanskje jeg heller burde bli og bli kjent med denne fremmede i speilet. Vi er tross alt den samme. 

(Min kjære storesøster er fotografen. Dette er fra en av våre road trips i USA, og jeg husker jeg følte meg så liten og så mektig akkurat her)

Det virker som denne finne-ut-av-perioden kommer til å ta en stund. Første skritt er å kjenne etter hva som ikke føles riktig. Det neste er å akseptere og stå for den erkjennelsen. Med det løftes noe tungt fra mine skuldre og jeg får tilbake litt kraft, litt motstandsdyktighet og et åpent sinn. Jeg har blitt flinkere til å stå opp for meg selv og mine behov, men fortsatt overdøves og distraheres egne tanker av andres tanker, andres følelser, andres meninger og andres overlegenhet. Og bak der lurer spiseforstyrrelsen alltid, så kjent at jeg knapt legger merke til den før den protesterer når jeg protesterer. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hvor går så neste skritt? Kanskje skal jeg bare stå litt her og ta det inn?

Her og nå, det er det eneste vi er ment til å være i. Tenk alle de øyeblikkene av her og nå som forsvinner i tanker om før og etter. Tenk all den tiden vi taper på å forsøke å forme fremtiden eller reparere fortiden. 

Nå skulle du sett meg. Her jeg sitt…ligger i sofaen med dataen i en slags skrå vinkel så det akkurat går å taste på tastaturet. Dobbelthake, magen står som et trommeskinn, jeg orker ikke holde den inne lenger, pysj med en flekkete genser, kanskje er det havregrøt? Da jeg kom hjem var jeg uutholdelig sulten, men jeg hadde mye greier med meg fordi jeg har sovet borte og truffet to herlige mennesker i to forskjellige byer siden jobb i går. Å sitte ned og spise er nærmest umulig for meg om det står ting rundt omkring som jeg burde pakke ut og rydde opp. Et helt tørkestativ med to maskiner klesvask på. Blomstene burde vannes. Det er en flekk med stearin på stuebordet jeg ikke får bort.  

Jeg kjenner stresset kommer bare jeg skriver om det. Og jeg tok meg selv i å åpne sekker og poser, rydde inn i skap og vaske kjøkkenbenken, omorganisere skoene i gangen og alt mulig annet enn å gå og begynne på den middagen jeg skulle spise. Sulten skremmer meg sånn, at jeg utsetter og utsetter spisingen til jeg ikke klarer å sette sammen et måltid og putte noe på en tallerken som kan inntas ved bordet. Altfor mange timer siden jeg ga kroppen næring. Jeg la opp til dette selv. Nå ligger en kaotisk masse i magen av alt jeg kom over i kjøleskapet som ikke behøver å kuttes og stekes og kokes før bruk. Tenk om jeg i stedet hadde spist lunsj på den kafeen. Tenk om jeg kunne tenkt lenger enn tankene som skremmer. Tenk hvilken fin kveld det kunne ha blitt da. Tenk hvilken forskjell et stabilt blodsukker gjør. Det tenker jeg nå. Det skal jeg huske på neste gang. Og du, som kanskje er der med meg da. Minn meg på det, er du snill. Si til meg at nå spiser du her sammen med meg, for husker du sist da du dro hjem sulten og skulle takle det alene?

Du skulle ha sett meg nå. For her sitt…ligger jeg fortsatt, og tørkstativet er like fullt av klær, blomsterjorda like tørr, stearinflekken rød og fin, oppvasken i kummen, sekken like uåpnet, skoene i et kaos i gangen. Og jeg ligger her på sofaen og bare gir litt faen i det. For jeg er sliten. Og jeg hadde en kjempefin kveld i går og jeg har hatt en kjempefin dag i dag og dumme meg gjorde ettermiddagen litt dum, men nå er jeg her, og det er greit. Jeg er litt for mett, men jeg hadde vært litt for sulten, og det er også greit. Og i stedet for å gjøre noe overilt, som å spurte en runde eller spise enda mer eller planlegge for fasting i morgen eller gå og kjøpe Pepsi Max eller starte vårrengjøringen sånn klokken åtte en torsdag kveld eller alt det på en gang, skal jeg bare ligge litt her og høre på musikk og drite i det, kjenne kroppen sakte bryte ned den kaotiske maten til viktig, nyttig energi med superkrefter sånn at jeg kanskje orker å lene meg over dataen og skru på TV. 

Det er prøving, det er feiling, learning by doing, og alt det der. Men jeg kjenner jeg er her, og det er det viktigste jeg kan være. Det er nok å være her akkurat nå. Beina høyt og hvilepuls. Meg, lyslenkene i vinduet, pysjen, magen, musikken, pusten, en kvise på haka, alt det fine vi snakket om, drypping fra takrenna utenfor. Så liten og så mektig, akkurat her. En perfeksjonistisk streber som gir litt faen og en stigende følelse av mestring. 

En sang til kvelden for å summere opp mitt fravær i det siste: The Lonely, av og med Christina Perri

Hvis ikke psykisk sykdom måles i fysisk tyngde (referert til dette innlegget), hva måles den i da?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Min psykiske lidelse måles i ensomhet, tror jeg. Behøvet for ensomhet og effekten av ensomheten. Som det motsatte av fysisk tyngde. Det er helt tydelig, for i motsetning til fysisk sykdom kan ikke psykisk sykdom sees eller måles i noe konkret. Uavhengig av fysisk tyngde, tynger sykdommen. Tomhet, ensomhet, mørke og frykt. Fysisk tyngde kan gjøre deg sterkere, tryggere, mindre sårbar, mer synlig og vanskeligere å gjemme bort. Men med det kommer også behovet for å gjemme bort, utryggheten ved å bli synlig, følelser og et hjerte som kan knuses, forventninger om å bli noe målbart, og du søker ensomheten igjen og sykdommen holder deg inntil seg. Det som mangler i livet mitt nå er ikke food, fat and feelings, men mennesker. Andre liv. Livet er så lite i seg selv, det er i møte med annet liv at livet får en mening. Trygghet, bekreftelse og noe til å fylle de uendelig tomme sekundene, minuttene, timene med. Ting jeg desperat søker etter i strenge regler, utmattelse og fyll. Det vil aldri finnes der. 

Når jeg sier at min psykiske lidelse kan måles i ensomhet, gir jeg ensomheten mye makt over meg. Det er viktig å skille mellom å være alene og å være ensom. Å være alene kan være en fin ting, å være ensom er i mine øyne intet annet enn destruktivt og vondt. Et fremtredende symptom ved mange psykiske lidelser, om ikke de fleste, er nettopp ensomhet og isolasjon, kanskje fordi en psykisk lidelse i hovedsak finnes i hodet og tankene. Livet opphører utenfor eget hode, eller man fjerner seg sakte fra det. Dessuten kan ingen se, lese seg til, høre eller føle akkurat hvordan det føles for deg, og gjenkjennelsesgraden, selv hos de som deler samme diagnose, er varierende. Psykiske lidelser er individuelle opplevelser, og de er vanskelig for andre å forstå, de er vanskelig for andre å se, og vi snakker helst om været, innstilte tog og hva vi gjorde i helgen. Psykiske lidelser er ensomme. De skaper et behov for ensomhet, og ensomheten skaper et behov for dem. 

På en måte legger vi opp til ensomhet i lidelsen ved å holde den for oss selv, og ofte, på det mørkeste, mest destruktive, trekker vi oss bort slik at ingen skal måtte se hvordan det faktisk er. Så vondt unner vi de ikke, og skammen ville ikke vært til å leve med. Det tomrommet som oppstår når man fjerner seg fra fellesskapet, stenger alt inne og alle ute, det må liksom fylles likevel, og det du har for hånden er kun det som gjør alt verre; angst, mørke, sult, tvang, fullhet, stemmer i hodet, sinne, sorg.

Ville de tingene spiseforstyrrelsen anser som viktige å holde fast i vært så viktige å holde fast i hvis jeg holdt noen andre i hånden?

Og når kan man kjenne seg friskere? Når dette tomrommet fylles med andre ting enn det sydommen vil fylle det med? Når livet utenfor får ta plass inni igjen, med mennesker, følelser, musikk, opplevelser, sanseinntrykk, latter, kunnskap, kjærlighet, trygghet, varme.

Det nytter ikke å fortsette denne soloreisen, for den tar meg aldri dit jeg vil. Jeg må finne menneskene mine. Og i disse møtene, vil jeg også finne meg selv så lenge jeg kan slippe meg løs fra alt jeg tror er meg. I alle rollene jeg spiller, må jeg slutte å spille. De er alle meg, jeg finnes der, i den flinke, sårbare, lille, morsomme, triste, trygge, voksne, barnslige, engasjerte, nysgjerrige. Jeg er i alt det, og kan være alt det også i egen høye person. Akkurat nå er rollene noe jeg beveger meg inn og ut av, avhengig av motspillere, regler og spillebrett, både separert og usammenhengende for andre og i meg selv. Selv rollene er strenge. mens en friskere person kan være fleksibel og spontan, uforutsigbar. Til og med mer spennende å være rundt, liksom sprudlende av ovverraskelser. Jeg overrasker aldri noen.  

Det føles som at jeg ikke kan være det, den personen jeg vil være med det livet jeg vil være i med de tingene jeg vil gjøre, fordi jeg gikk glipp av min egen vekst inn i meg selv gjennom alle disse årene med selvundertrykkelse. Noen ganger kan jeg liksom se et glimt av det, i en sang jeg ikke får nok av, i måten tiden forsvinner på når jeg gjør noe som er virkelig meningsfullt for meg, når jeg overgår egne forventninger, når det jeg var redd for viste seg å være helt ok, i måten forandring skjer rundt meg og i meg, hvordan luften i går fyltes av snø og i dag sang fuglene, i nærhet og presens, med varme, trygge mennesker, når jeg er sikker på hvem jeg er og hva jeg er for dem. 

Jeg lengter etter å føle eierskap til livet mitt, til stemmen min, til tingene mine, til kroppen min, til interessene mine, til drømmene mine, til følelsene mine, til dagene mine, til pengene mine, til jobben min, til tiden min og hvordan jeg bruker den. Mest av alt, lengter jeg etter andre. Ensomhet holder så mye desperasjon. Det holder meg tilbake. Det fyller meg med behovet til å fylle meg med det jeg har tilgjengelig og det jeg kjenner fra før, som selvhat, undertrykkelse, tvang, utmattelse, væske, sult, mat, mer ensomhet. Ensomheten gjør spiseforstyrrelsen til en nødvendighet. Ironisk nok gjør spiseforstyrrelsen ensomheten til en nødvendighet også. 

Ensomhet, jeg er elendig på det. Og jeg ser ikke poenget i å håndtere det ved å lære meg å bli bedre på å være alene. For de gangene jeg øver meg på å være mindre alene, kjenner jeg at jeg ønsker aleneheten velkommen etterpå, for en liten stund. Jeg behøver begge deler. Det slår meg at det er frykten for mer ensomhet som holder meg fra å komme andre for nære. En slags redsel for deres uforutsigbarhet, alle som kommer og går. Det er vondere å miste noe man har hatt. Jeg ønsker at noe kan være konstant og at noen kan bli. Jeg ønsker å være essensiell for noen, å bli behøvet så mye at jeg må kjempe videre for å være her, være her på ordentlig, i hode, kropp og hjerte. 

Det virker som om det er for sent. Men jeg har ikke tenkt meg noen steder. Så kom. Om det er noen, noe eller meg selv som kommer tilbake. 

Sammen kan det vonde sakte bli mindre, jeg tror på det. Jeg tror bare ikke på at sammen er noe jeg passer til. Og så savner jeg deg plutselig så mye at det får øynene mine til å fylles med tårer. Og så tror jeg litt likevel. 

Hei, jeg heter Thea.

Jeg var og/eller er en datter, søster, elev, arbeidspraktikant, kunde, profesjonell, pasient, solist, skribent, sopran, medpasient, venn, løper, kollega, leietaker, hundemamma, skuespiller, matlager, bilist, tv-titter, radiolytter, yogi, turist, blogger, privat, leser, fotograf, medmenneske, foredragsholder, barnepike, og alt annet du har møtt meg som.

I det siste har jeg opppdaget noe interessant om dette. Rundt omkring, i møte med situasjoner og mennesker, behøver jeg å ta på meg en rolle. Enten er den rollen knyttet opp mot en relasjon, et arbeidsforhold, en oppgave eller en interesse. Så fort rollen er definert, er neste skritt å mestre rollen etter de kravene som stilles, det andre forventer av rollen eller det jeg selv pålegger rollen av egenskaper og handlinger. Endringen i meg skjer på sekundet, helt tydelig merkbart i meg, men ikke like synlig for andre, kanskje fordi de er så vant til å se meg slik de er vant til å se meg. Rollespill er trygt, for det har regler. Rollespill er trygt, for det har tidsrammer, begrensninger og forutsigbarhet. Men for mye rollespill kan også føre til konflikter, vinnere og tapere, spilleavhengighet, vanskeligheter med å skille spill fra virkelighet. Man kan spille så man mister alt, og man kan spille så man mister seg selv.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Bak rollene mine, kan selve jeg-et gjemme seg litt. Til tross for en svært introvert personlighet, kan jeg i arbeidspraksis som “journalist” være spørrende, frampå, bestemt og snakkesalig, og det fullstendig komfortabel og naturlig. Det hersker ingen tvil om hva jeg er og hva jeg har kommet for å gjøre. Gråtende kan jeg kjøre til butikken, tørke tårene, kjøpe et eple og smile takk og ha en fin dag til han i kassa. Jeg kan memorere 100 sider i en historiebok og få sekser på prøven. Eller jeg kan løpe to mil, reise til andre siden av verden helt på egenhånd, synge foran hundrevis av mennesker uten annet enn en mikrofon å støtte meg mot, stå på kjøkkenet i seks timer og bake en kake verdig et kongelig ball, si “du er verdifull i deg selv, du behøver ikke å være noe annet enn deg” til en medpasient, sette grenser overfor mamma, be pappa om hjelp, ligge tett inntil en nær søster og krangle høylydt med en bror. Jeg kan juble med armene over hodet når Norge vinner gull, og jeg kan snakke i halvannen time om et svært personlig og vanskelig tema foran hundre ukjente unge mennesker uten å skjelve i stemmen. Jeg kan skrive “klem” og “mange klemmer” og “uendelig mange klemmer”, til vennene mine, til besteforeldre og bekjente. Jeg kan til og med banne høyt av forfjamselse, sinne eller for underholdningens skyld. Og som om ikke det var nok, kan jeg tåle å spise etter andres regler, så mye mat, utrygg mat, sammen med andre mennesker, mens jeg vet at jeg sakte legger på meg alle kiloene jeg så hardt jobbet for å få bort og at det er synlig for alle rundt meg.

Jeg kan så mye, så lenge jeg vet hva jeg er.

Og så kan jeg komme tilbake på kontoret og ikke våge å spørre om hjelp til å få bildeteksten i avisen i riktig størrelse. Kjøre hjem fra butikken og vurdere mulighetene for å få en slutt på dette livet. Jeg kan legge fra meg historieprøven i det fine arkivet med andre sekserprøver og ikke huske et ord av det jeg en gang kunne. Jeg kan komme hjem fra løpetur og ikke orke å stå å dusje, reise hjem fra jobb og ikke skjønne hvordan jeg skal klare meg på egenhånd i tre timer, synge foran meg selv i speilet og bli oppriktig skamfull og nervøs, kaste kaka jeg bakte i søpla fordi jeg ikke kan være rundt den, si “du er ikke verdifull, du kan aldri være god nok i deg selv” til meg selv, føye meg etter alt og alle, ikke ville være til bry, krympe sammen til en ball og rope “gå vekk, gå vekk, la meg være”, få vondt i hodet av alt innestengt sinne. Jeg kan være så redd for å ta plass og uttrykke egne følelser at jeg later som jeg ikke bryr meg, jeg kan sitte i taushet i halvannen time med psykologen fordi det er for personlig og vanskelig å snakke om. Jeg kan fysisk dytte folk unna om de kommer for nære. Jeg kan til og med banne høyt inni meg og smile pent utenpå. Og som om ikke det var nok, kan jeg spise kun etter egne regler, så lite mat, trygg mat, alene, mens jeg vet at jeg sakte frarøver kroppen min og selvet mitt muligheten til vekst. 

Hei, jeg heter Thea.

Du kan godt spørre hva jeg er, spør gjerne om det. Men spør meg ikke hvem jeg er, er du snill. Jeg var og er ingen, ingenting. Jeg mistet meg selv i spillet. Og der ligger problemet. Hvem er jeg? Hvem er jeg når jeg ikke kan gjemme meg bak noe jeg tror andre vil jeg skal være eller jeg tror jeg bør være? Er jeg den jeg kan være i en av de trygge rollene, utadvent, morsom, kjærlig, dyktig, bestemt og full av initiativ og drivkraft? Jeg håper det. For jeg trives der ute, når jeg spiller og får være med. Og jeg håper at jo mer jeg kan ta den rollen, jo mer kan jeg lære å være slik uten rollen også. 

Til slutt vil jeg tilføye at i oppramsingen om alt jeg var/er, står det ingen ting om spiseforstyrrelser eller andre diagnoser, for det er noe jeg har, ikke noe jeg er. Det må man aldri blande, for da blir alt riktig så dystert og forvirrende. En sykdom er ingen identitet, selv om identiteten kan skjules godt bak den. Men mer om det i et annet innlegg. 

Ha en fortreffelig kveld, som deg selv. Dette bildet er det nærmeste jeg kom et kleint forsøk på indre jubel og impulsivitet i sommer. Jeg kalte det “Her ligger jeg i en blomstereng og prøver”.