Jeg kan ikke se meg selv slik du ser meg. Jeg kan ikke se meg selv slik jeg ser andre. Og du får ikke se meg fordi jeg ikke kan utstå å se at du ser meg slik jeg ser meg slik jeg ser ut nå.
Jeg er der igjen. I speilet. Og lukker øynene for det jeg ser, skulle ønske jeg ikke så så mye. Jeg kjenner varm hud mot varm hud, der huden ikke skulle møtes, kropp mot klær, der jeg helst skulle kjent luft og ikke trykk av stoff. Når jeg retter meg opp kjenner jeg liksom bulker av kropp i folder over skulderbladene. En jakke kneppes over magen, en stor, løs jakke over en stor, løs mage. Det er for mykt å sitte. Det gnisser i arm mot armhule. En hånd klyper under haken mot halsen, den får et godt tak. Jeg kjenner det klyper og jeg kjenner jeg klyper. Jeg forsøker å gjøre meg mindre og holde massen skjult med en pute over magen i sofaen, hår foran ansiktet, ved å bare gå ut når ingen andre er ute og holde pusten med magen inndratt hver gang jeg passerer vinduer der noen kanskje stirrer ut. Magen blir også klemt og dratt i mellom to fingre, to fingre trekker hud sammen på ryggen og forsøker å gjøre magen mindre ved å dra den bakover fra bak over sidene. Det klyper i kinnene. Jeg klyper i kinnene.
Det blir merker. De forsvinner. Men tanken sitter igjen. Følelsen av skamfullhet over den jeg er.
Så jeg forblir inne, hos speilet og hatet til kroppen. Setter meg som mål for livet å bli mindre, mislykkes, prøver igjen. Takker nei, jeg er opptatt, det passer ikke.
Denne dagen startet vidunderlig. Den er fortsatt ganske fin. Det er en sånn dag der jeg i stedet for å slå opp øynene og våkne, våknet og blunket mykt mot lyset som landet varsomt i ansiktet mitt. Etter noen minutter slik, kledde jeg på meg og åpnet døra, gikk ut i det sommerlige gråværet og ruslet en stund i morgenen. Ingen andre var ute, og det var modne bringebær langs stien. Kroppen var litt vond, så jeg tok det forsiktig, og innså at den har hatt litt for få slike morgener i det siste. Ofte starter dagen brått, sultent og engstelig, og før jeg vet ordet av det har jeg spist og trent og etterlates i en haug av tid og kraftløshet. Vel, ikke i dag.
Hvor denne roen kom fra, vet jeg ikke. Kanskje fordi jeg badet i går? Eller fordi yogaen virker, eller fordi jeg er for sliten av selvkjøret til noe annet? Uansett, det er deilig. Og det er deilig at været er kjøligere og solen hviler, og shit! der er det et digert stankelbein som jeg må hjelpe ut! Et øyeblikk bare!
Sånn, mission accomplished. Tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om: Fremtiden. Kanskje handler roen også om at jeg nå må forholde meg til avgjørelser fremfor valg, etter en lang periode i uvisshet. Jeg blir helt manisk i uvissheten. En slags fremtidsforstyrrelse. Det kan ikke forklares så lett med ord, men kanskje noen andre kjenner følelsen? Det rare er at jeg ikke får til å gjøre så mye for å komme meg ut av valgprosessen, som om jeg liker best å være i den. Det handler nok også om at jeg ikke tør å stole på egne valg. Hvem er jeg til å velge rett, liksom? Hvem ved sine fulle fem ville gitt meg ansvaret for å bestemme? Jeg som ikke aner hva jeg vil og ikke tror på at noe kan gå. Jeg som besvarer de fleste spørsmål med et motsprøsmål; Hva vil du? Når passer det for deg? Hvordan har du det?
Det har blitt en del søvnløse netter, en del rydding og vasking, en del litt for hyppige løpeturer og en del for mye sult og for mye metthet, men nå er jeg på den andre siden av de fleste av valgene. Her kommer en liste over hva jeg nå vet:
– Jeg flytter fra Mysen 31. juli.
– Jeg mellomlander hos foreldrene mine.
– Jeg flytter til Oslo 10. august.
– Jeg begynner på HiOA 15. august.
– Det finnes yoga-steder i Oslo, det finnes skoger å løpe i i Oslo.
– Det er en REMA 1000 400 meter fra mitt nye hjem.
– Jeg har en søster, en bror, en kusine og mange, mange vidunderlige venner i Oslo.
– Jeg skal kjøpe månedskort på Ruter.
– Jeg skal klare meg. Jeg skal klare meg.
Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvem jeg kommer til å bli kjent med. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvordan det skal løse seg økonomisk. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli å studere. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke om ensomheten er med på flyttelasset. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvor stor del av det nye livet mitt som kommer til å føles håndterlig og hvor stor del av det nye livet mitt som kommer til å behøve spiseforstyrrelsen. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke om jeg kommer til å be om hjelp. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan klare. Men jeg skal klare meg.
Og tenk om det går. Og tenk om jeg blir helere, gladere, friskere, klokere, morsommere, mer sosial, mer spontan, tryggere, friere, mer levende. Tenk om jeg blir kjent med noen kule mennesker! Tenk om jeg er mer ute enn hjemme! Tenk om jeg oppdager nye sider ved meg selv! Tenk om andre får se dem! Tenk om jeg blir forelsket! Tenk om jeg klarer mer enn jeg tror og tror stadig mer på meg selv! Tenk om ting blir lettere! Tenk om ting blir annerledes! Tenk om jeg er den jeg er og at det er nok!
Tenk om ingen ting er for sent og jeg er akkurat der jeg skal være når den tid kommer! Ikke her, men et sted.
Det som alt er bygget opp av, samlet i system. Mye å lære. Komplisert. Naturlig. Kilden til liv. Jord, luft, ild, vann, og alt det der. Små greier, stor betydning.
Vi snakker selvsagt om kvinners syklus, eller, som jeg liker å kalle det: Mitt periodiske system.
Omtrent sånn her ser jeg ut når jeg nærmer meg slutten på/starten på min syklus. Omtrent sånn som det ser ut føler jeg meg også. I dag er en sånn dag der jeg ikke helt forstår hvordan jeg for en uke siden faktisk lå i bikini på en strand og lyttet til skravling og bølgeskvulp. I dag er en sånn dag hvor jeg føler meg så stygg at jeg ikke vil utsette andre folk for mitt åsyn. Store deler av formiddagen forsøkte jeg å trene det av meg, liksom at all ekstra følte vekt og mørke skulle forsvinne av fysisk utmattelse. Det funket til en viss grad, fordi jeg fikk påfyll av endorfiner til hormonkaoset som allerede foregår, men effekten vedvarte dessverre ikke. Store deler av resten av dagen har jeg tilbragt på gulvet, i sofaen, i senga, på gulvet, på badet – sa jeg på gulvet? – med en hånd på magen og en arm oppgitt henslengt over øynene. Ellers har det blitt litt klemming, på kviser, og et stort innhugg i 8-pakningen med Pepsi max som jeg skamfullt bar ut av Rema 1000 på fredag, selv om jeg forrige gang sverget for meg selv at jeg aldri, aldri skulle gå den skamgangen igjen.
Til mitt forsvar, så er dette med syklus ganske (gammelt) nytt for meg. Nytt og skremmende. En ubalansert og utrygg kropp er ikke et egnet sted for å skape nytt liv, og med det forsvinner mensen. Det fantastiske er jo at kroppen kan komme tilbake, så selvsikkert og selvfølgelig at du skulle tro ingen ting hadde hendt. Og så heldig var jeg, for to måneder siden, da det siste og mest forhatte tegnet på at kroppen har det ganske ålreit dukket opp på biltur med familien. Ikke et blidt gjensyn, for å si det mildt. Men, siden jeg nå er en kvinne, velger jeg å ta imot det med halvåpne armer og nysgjerrig, oppsperret blikk. Til min fordel, er jeg en del år eldre enn de fleste er når de skal lære sin kropp å kjenne, og jeg har lært et og annet om det å være redd. For eksempel vet jeg at min frykt krymper mot erfaring og kunnskap.
Erfaringsdelen står kroppen for selv, det er ikke til å komme unna. Hver dag har noe å fortelle om hva som foregår. For å holde litt orden på det, har jeg lastet ned en syklus-app kalt “Min kalender”, hvilket er ganske irriterende, navnet altså. Til mitt forsvar er alt litt irriterende i dag. Ingen ting ved dette føles “mitt”, og app-symbolet er en rød dagbok med en søt, hvit blomst på, og ved å trykke på den kommer det blant annet fram en tikkende klokke, mensnedtelling og en katt som sier “Periodestart, trykk på meg!”. Jeg blir litt sint hver gang jeg ser den katten, noe så tåpelig. Til mitt forsvar er jeg generelt en del sint i dag også. Men appen er kjekk, og den har notater, diagrammer, logg, symptomkryssliste og sånt som jeg egentlig begynner å synes er litt spennende. Spennende, tenk det! Nysgjerrighet er tusen ganger bedre enn frykt.
Når det gjelder kunnskapsdelen, hjelper kroppen til også der. Jeg lærer av å leve, liksom. Erfare, kjenne etter, føle, tenke, se sammenhenger og notere ned. Og jeg har lest bøker! Hørt podcaster! Om kvinners syklus. Om mensen! ÆÆÆÆÆÆÆ! Egentlig er mensen ganske uinteressant og forutsigbart, men alt før og etter mensen, det er jo et indre liv jeg aldri før har hørt om, eller brydd meg om, eller tenkt at angår meg, men som virkelig angår meg i aller høyeste grad! Selvsagt lærte jeg om det på skolen, men det eneste jeg husker fra den tiden er noen bananer og kondomer, og at læreren helte rød saft på et bind så stort som et laken, i hvert fall nesten. Det var totalt megaflaut og helt irrelevant for mitt 12-årige jeg med sonde i nesa og permanent adresse barneavdelingen på Fredrikstad sykehus. Det føltes som et helt liv unna, et helt liv og en hel kropp unna. Og nå, 13 år senere, er det jammen nesten det.
På to måneder har jeg lært masse. Jeg vet for eksempel forskjell på follikkelfase og lutealfase, hva som skjer når og hvordan det føles. Jeg vet at alt som regel blir bedre når mensen kommer. Og at alt kan rekke å føles ganske så ille før den tid. Jeg har lært at alt påvirkes av syklusen, og at man kan gjøre mye for å påvirke disse tingene slik at man ikke kjører karusell med hormonene sine med bind for øynene. I løpet av min syklus har jeg dager jeg vil dø og dager jeg omfavner livet. Jeg har dager der jeg rydder gjennom alt jeg eier, og dager der jeg vrenger av meg engangslinsene og kaster de på gulvet på soverommet og tråkker på de inntørkede restene neste morgen. Noen dager føler jeg meg så sterk at jeg tror jeg helt sikkert kunne dyttet bilen min et par hundre meter, om jeg måtte. Og dager der jeg blir sliten av å knyte på meg løpeskoene i gangen. Enkelte dager er jeg supertrivelig, morsom og sosial, og så har jeg sånne dager som i dag, der jeg kommuniserer i enstavelsesord og noe som ligner bjeffing og knurring, om noen er så heldige å treffe meg.
Det begynner å gi mening, mitt periodiske system. Mye mer mening enn hva de radene og kolonnene med grunnstoffer noen gang ga meg. Ca, N, He og O er byttet ut med østrogen, FSH, progesteron og LH, og faser og humør og oppblåsthet og letthet og sinne og latter og tårer og kraft og PMS og kreativitet og nedstemthet og inspirajon og tiltaksløshet og irritabilitet og sårbarhet og duracell-energi og impulsivitet og sofa-serie-sjokolade-dag og kvalme og styrke og en følelse av å være på lag med kroppen min.
Takk! For at du ikke ga meg opp. Jeg skal henge med. Kanskje en dag vil alt dette ikke være forgjeves. Vi får se.
Og for nå kan jeg bare trøste meg med at tåka snart letner, og så er vi på’n igjen! Legger ved et bilde på det. Det blir bra!
Jeg skuer utover endeløse åkre. Vasser i kornaks til livet og beveger meg sakte. Kroppen forsvinner under meg, jeg ser den ikke, føler den ikke. Er den der? Er den liten, er den stor? Lyden av føttene som stryker mot strå beroliger meg litt, svisj, svisj, den ender i hvert fall et sted der nede. Svisj, svisj, plopp. Sokkene blir våte, jeg ser ikke hvor jeg går, ender i en kulp av vann i et gammel traktorspor. Himmelen synker tungt mot jorden i vest. Dunkelt og mektig. Det blir stille over verden. Summingen og svisjingen opphører i den spente, lydløse stunden like før tordenet kommer. Jeg vil rope, JEG ER HER, men lyden bærer ikke over det bølgende grønne, den fastner i hodet. jeg er her. Ingen vet hvor akkurat jeg er. Jeg er liten. Liten og ser opp, og nedenfra virker alt stort, massivt og bratt.
Hvordan kommer jeg meg ut herfra? Tiden, lyset, mørket, det er ingen ting annet som styrer. Alt her har et mål, og det er å vokse, oppover. Hadde jeg bare vært litt høyere, eller litt lettere, da kunne jeg kanskje få øye på en sti ut, eller inn, bare bort. Snart kommer regnet, jeg hører det rulle inn over horisonten. Jeg ser det henger i slør fra himmelen. Det går fint å bli våt. Men snart er det mørkt, og jeg er sliten. Det surkler i skoene, føttene flytter seg usikkert, nølende, som om de er redde for å trå feil, som om de forstår at de ikke er til å stole på. De kan jo ikke se og jeg ser de ikke. Fortsett å gå, messer jeg.
Hvor lenge har jeg vært her? Hvor langt har jeg gått? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg?
Hvor, hvor, hvor, hvorfor går jeg?
Det er ingen svar å finne om jeg spør. De må liksom komme av seg selv. Eller kanskje bare føles. Har jeg gått rundt her lenge nok nå? Hva vil jeg egentlig med alt dette? Tenk om detikke går. Hva er mitt det? Hva tenker jeg på når jeg tenker tenk om det ikke går? Mitt det er ikke ditt det, slik ditt det ikke er mitt. Det kan romme hva som helst og være den minste eller største tingen i verden. Jeg vet kanskje ikke helt hva mitt det er. Det må jeg kanskje ikke vite. Livet bare skjer, eller det som skjer er livet. Det er endeløse åkre og våte sokker. Det er tordenskyer og stråler av lys mot ansiktet. Det er strevet, og det er håpet. Fortsett å gå. Kanskje vet jeg noe om mine hva, mine hvor, mine hvorfor og mine hvordan, og det jeg vet er det jeg leter etter, trekkes mot og ser. Og det jeg leter etter kan jeg finne.
Som når jeg plutselig tar et skritt fram, og vender ryggen mot det krypende mørket, og ser alt på en gang; noen har vært her før, jeg er ikke alene, det er en vei ut og det er en vei inn.
Det startet en kveld jeg ikke fikk sove. For en gangs skyld var det ikke bekymringer som holdt meg våken. Snarere tvert imot, det føltes som om jeg skulle eksplodere av forventning og iver. Jeg rocket på skuldrene, siden det er min favorittkroppsdel å rocke på, siden det er den eneste kroppsdelen jeg får til å rocke på, og etter hvert ble dyna sparket av og i det bekmørke rommet hoppet jeg litt i senga. Etter det er det blankt. Jeg husker bare at det var svært vanskelig å sovne igjen og at jeg ikke forsøkte så iherdig heller. Men en eller annen gang må det ha skjedd.
Neste morgen våknet jeg bak fram i senga, oppsiktsvekkende lettkledd. På badet fant jeg pysjen i en krøll, hauger av klær tøt ut av det flombelyste kottet, det ene kjøkkenskapet var åpnet og fire stabler med boller og annet servise vaklet faretruende høyt og ustabilt på kjøkkenbenken. Jeg hadde til og med skrevet en lapp og teipet den fast på speilet på badet: “Thea! Nå er det utrenskningstid! Benytt sjansen når du kan!”
Og siden har jeg fortsatt med utrenskningen. Haugene som tøt ut av kottet er nå sortert og plassert i poser til bruktbutikker og diverse arvtagere. Kjøkkenskapenes innhold er nærmest halvert. Jeg har opprettet bruker på Tise for å selge noe, og resten skal til gjenbruk. Bokhyllen har krympet, de fire kassene med lagrede gaver og ting jeg har laget til gaver, som tok all plassen under senga, skal noen andre få gleden av. En hel boks med triggende treningsblader, og oppskrifter jeg en gang klippet ut av Hjemmet og Norsk Ukeblad og limte inn i kladdebøker mens jeg fantaserte om å spise og forble like sulten, alt er i papirinnsamlingsdunken. Ripete CD-er, hullete pysjer med morken strikk i livet, den siste posen kunstig Sukrinmelis (fysj, som det smaker!) og den planta jeg aldri fikk liv i igjen; resirkulert!
Det ser helt bombet ut her, og jeg blir stadig lykkeligere. Et eller annet sted inni hjernen er alt vi noen gang har tenkt og følt og eid gjemt. Det er som svarte hull som trekker energi og tynger, uten at vi tenker over det. De siste dagenes innsats har gjort enorme forandringer. Hodet føles lettere, inspirasjonen øker, jeg føler jeg får mer plass til meg selv. Plutselig virker ikke den forestående utflyttingen like håpløs, til tross for at jeg ikke har noe sted å flytte til enda. For hver ting jeg klarer å skille meg fra, blir det lettere å leve.
Vanligvis forsøker jeg litt halvhjertet, og i stedet for å finne grunner til å gi videre, finner jeg grunner til å beholde. Denne har jeg ikke brukt på tre år, den får jeg sikkert bruk for. Denne følte jeg meg tynn i en gang, kanskje den vil passe en gang igjen. Disse hadde jeg glemt jeg hadde, de kommer sikkert til nytte. Denne var for dyr til å bare gi bort. Denne brukte jeg et halvt år på å strikke, men ingen vil synes den er fin nok til å bruke, kanskje jeg kan bruke den selv om noen år. Denne får jeg sikkert liv i igjen. Denne er kjekk å ha. 10 isskåler i forskjellige farger, ja, de blir sikkert fine en gang jeg skal ha masse besøk. Det er for gæærnt å bare gi bort denne, jeg kan lagre den på loftet, i boden, i bilen (ja, faktisk!), i kjelleren, i huet.
De tankene er forduftet akkurat nå. Jeg ser på alt jeg eier og føler et sterkt forhold til de tingene og klærne jeg virkelig vil ha, og en tilsvarende sterk avstand til alt det andre. Jeg vil bare ha det bort. Og bort skal det. Ah! Deilig!
Rydd plass til deg selv! Det er min anbefaling og oppfordring til deg denne regnværsdagen.
Det er en rar dag. Jeg føler meg så tilstede at jeg blir ubekvem, og litt forundret samtidig. Ser på himmelen, ser på pysjbuksene mine, ser på regnet, ser på fingrene mot tekoppen, kjenner at øynene flommer over og at jeg smiler selv om jeg er trist og at jeg er trist selv om jeg smiler. Kan andre føle livet mot kroppen og kroppen mot livet på denne måten? Det er fint, og forbasket distraherende. Jeg føler meg litt som to mennesker, en utenpå som føler en moderlig sorg og glede over den inni, og en inni som føler en usikker frykt for den og det utenpå.
Om jeg kunne holdt rundt hjertet mitt, eller svøpt tankene mine inn i et teppe og vugget de trygt og varsomt, hadde jeg gjort det. Snilt og vennlig går jeg heller grusveien til byen, og blir revet ut i verden av sjasminbusken som eksploderer av intens lukt i sola. Tar stien langs elva og tusler snart i sokkelesten inn til yogatimen og vender blikket innover og synker dypt i meg selv. Det kan ikke unngå å komme følelser da. Jeg gråter over alt inni meg som gjør vondt og er sint på meg, skuffet over meg, skammer seg. Men tårene sitter ikke fast, og de føles riktige, viktige, der de sildrer nedover solbrente kinn. Jeg gråter over det syke i meg som så iherdig kjemper for suverenitet, og med en slags voksen overbærenhet hvisker jeg at jeg hører hva du sier. Hvisker det, men jeg vet det når inn, og at det der inne blir rasende på motstanden.
Det finnes en voksende vilje til å leve i meg, leve så inderlig og fullkomment at følelsene får ligge anføttes i en himmelseng og våkne og sovne til soloppganger og solnedganger i lys og mørke og alt imellom. Det finnes også en vilje til å dø, så smertefullt og følelsesløst som is som sakte binder løvet til bakken og fryser over, til levende blir dødt og gjemt og glemt under snøen. Denne delen av meg vil ikke slippe meg. Den vil ikke slippe, for den har blitt selvfølgelig, en normalitet, en nødvendighet, på instinktnivå, ofte ubevisst. Jeg holder den i hånda og leder den med meg, lar meg lede også. Men jeg kan i det minste kjenne de kalde fingrene gripe tak, og jeg kan bryte løs i flyktige øyeblikk av fryktløst sinne eller lykke. Slipp meg. Men fingrene griper i luften mellom tanker og handling og får alltid tak i en flik av et eller annet av meg. Et hårstrå, et blunk, litt magefett. Ofte det siste. Og så legger de seg om friheten min som en tornekrone av skam og skuffelse, umulig å ignorere, men til å leve gjennom.
Å leve gjennom er ikke det samme som å bare leve. Hvordan er det å bare leve? Uten all den kampen. Hvor jeg taper og vinner samtidig som jeg vinner og taper. Uten all den dobbeltheten. Det friske som smiler og det syke som fnyser, og jeg-et mellom de to som ikke vet helt hvem som er hvem og hva som er hva og hva som er meg i det hele.
I dag har jeg en bra dag, kan jeg si om noen spør. Da pustes det lettet ut og samtalen flyter videre. Men så er det noen som spør mer. Hvorfor det? Hvorfor har du en bra dag? Hva skal til for at dagen er bra eller dårlig? Og det får meg til å tenke. Så jeg løfter på litt rot og noen gamle minner, skyver bort en følelse her og en bekymring der og langt baki hjernen smyger sannheten seg mot meg som et råtnende lik som var for stort for meg å flytte på, så jeg ga opp og gjemte det dypt der inne til jeg vente meg til lukten og dekket over synet. Jo, det er en bra dag hvis jeg har spist for lite. Og så er det en dårlig dag hvis jeg har spist for mye. Selve målet for dagen når jeg står opp er å bli tynn. Det er ikke alltid det jeg tenker på, men i grunnen er det det som styrer alt jeg gjør. Ubevisst. Det er bare det at jeg ikke er tynn og at jeg ikke klarer å bli tynn lenger. Kroppen min nekter det, plent nekter å gjøre noe annet enn å dekke behov som har blitt oversett så lenge, og en god dag blir nesten alltid en dårlig dag fordi jeg ved dagens siste regnskap alltid overskrider det lille som det syke tillater. Og det lille, tynne, harde, svake i meg er rasende på det store, funksjonelle, myke, sterke jeg har blitt. Inni stemmer ikke med utenpå. Jeg er feil. Uansett hvordan jeg er, så er jeg for stor for det det vil jeg skal være. Det er rasende alltid. Uansett hvor hardt jeg prøver å bare gjøre det jeg med min fornuft og kunnskap og mitt lyttende til kroppen forstår og har lært at er bedre. Det er fælt å krangle sånn. Jeg føler meg liten i møte med mitt indre, stinkende lik. Presserende er det. Som at det eneste viktige i verden er å minnes på at det er der. At det er dødt inni meg, kan aldri gå ut av meg igjen. Det kom for å bli, til jeg eventuelt legger meg ved siden av i en massegrav av tapt verdi og plass og stemme.
To liv i ett, neither can live while the other survives.
Alt dette tenker jeg på i dag. Blandet med alt det andre jeg alltid tenker og alt det jeg plutselig føler nære. Himmelen mørkner ute nå. Det har tordnet kraftig mens jeg har sittet her, og teen ble kald før jeg rakk å huske at den var der i koppen på bordet. Spillekøen på Spotify er over, og nå har den fortsatt i den delen der jeg har bare pianostykker. Det er vakkert å høre på. Ofte legger jeg meg før det blir mørkt, og jeg pleier ikke å ha på annet lys enn en lyslenke og en søsterstjerne i vinduet. Det er akkurat nok til at jeg ser tastaturet og føler hele settingen er billedlig helende i sin dunkle varme. Det har vært en bra dag. Nå vet du hva det betyr. Og liket stinker derfor litt ekstra mye i kveld. Til helvete og tilbake har jeg vært, flere ganger. Men jeg er altså her, tilbake. Jeg kjenner de kalde fingrene, for jeg er selv varmere nå. Og nå skal jeg ta både hårstrå og blunk og magefett og den litt gnagende sulten og falle til ro i natten og sove godt og finne et annet mål å leve for.
