En hilsen fra et skritt tilbake

Hei, du som leser <3 

Jeg tok litt tak i det handlingsrommet jeg skrev om sist. Det virker lenge siden nå, det er det vel også. Skrivingen har ikke vært tilgjengelig for meg den siste tiden, og tiden går og går litt i ett. Jeg er mye oppi hodet, kaver i tanker og følelser, og ordene har vært viktigere å få ut i møte med de jeg har rundt meg. De jeg har som kan finne ut av ting sammen med meg. Det er ganske slitsomt, for å være ærlig. Men veldig, veldig viktig. Kanskje vil det fortsette å være slik en stund til. Jeg vet ikke. Jeg vil i hvert fall gi meg selv rom til det, og det innebærer at bloggskriving havner ganske langt ned på Thea-må-først-og-fremst-ta-vare-på-seg-selv-og-få-hverdagen-til-å-gå-rundt-lista. 

For jeg mener det jeg sier når jeg sier at mennesker trenger mennesker. Snakk om det, vær ærlig, sett grenser, vær sårbar, vær deg selv, vær tålmodig. Dette gjelder deg, dette gjelder meg. 

Om du er kjent med to skritt fram, ett tilbake, så er dette kanskje et av mine skritt tilbake. Og selv om det er tungt nå, så forsøker jeg å tenke på det som et skritt i riktig retning likevel. En helt naturlig sving, hump, blindvei, grøftekant, omkjøring, kall det hva du vil. Kanskje er det til og med et avsidesliggende utsiktspunkt. For det er ikke her jeg skal bli, men da må jeg våge å si at det er her jeg er nå, sånn er det her. Og kanskje du sier at der var du jo, og her var det mørkt/kaldt/bråkete/utrivelig/ensomt/kjipt/trist. Kanskje jeg sier at jeg pleide å sitte her helt alene før. Bare ventet på at jeg skulle gå over, liksom. Kanskje jeg ikke har så mye mer å si på en stund etter det. Vi kan godt sitte litt her sammen da, sitte litt og venne øynene til mørket, eller vente på novembersola eller vente på jula eller noe annet lyst, sånn for å få igjen pusten, og få igjen oversikten, og så finner vi sikkert en vei ut av alt dette etterpå. 

Hilsen Thea

 

 

 

Handlingsrommet

 

Tårene har falt. Trekker ned som regndråper i mørket, i setet på trikken, i jakkeermet, i håret, i kleenexen, i den løvdekte stien gjennom kirkegården, i puta, i yogamatta, i middagen, i asfalten. Frosset fast i asfalten, holdt fast inni hodet. Ikke foran deg. Jeg smiler. Sier noe morsomt. 

Nå har jeg havnet inni skallet mitt igjen, med høylydte tanker, uhåndterlige følelser, usagte ord. Jeg kjenner murene jeg bygger rundt meg, kjenner dem igjen fra tidligere, de er bygget og forsøkt revet mange ganger. Jeg vet ikke helt hvem som skal vernes fra hvem, egentlig. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Dette har liksom ingen ende, det starter ikke noe sted, det bare er her. Noe i meg. Jeg. Jeg gjør vondt. Det er ikke det at jeg ikke har mennesker rundt meg, at jeg ikke har meningsfulle ting å fylle dagene med. Dette handler ikke om det, dette handler om totalbelastning, sårbarhet, uforutsette utfordringer, kaos i rutiner, en ganske fastlåst og ensom tilværelse, skam, og en feilslått det-går-bra-det-går-bra-det-går-bra-mentalitet. Dette handler om et liv som i perioder er veldig tøft å leve. Et liv som fortsatt i perioder, selv om jeg ikke liker det, trenger en spiseforstyrrelse å flykte inn i og skape struktur, mestring, mål og mening i dagene mine. Jeg liker det slettes ikke, kjenner jeg svikter. Det gikk ganske dårlig, og så bare verre og verre.

Det begynner å bli trangt her inne.

Når dagene er vonde blir jeg redd for meg selv. I går kveld lå jeg på balkongen og så opp på den mørke himmelen. Det var bedre enn å bli liggende på gulvet inne og lytte til duringen fra kjøleskapet. Jeg lå helt mørk og stille i det stille mørket. Det var ikke kaldt. Bare trist. Ingen så meg, men jeg hørte i det minste lyden av mennesker. Hørte noen gikk oppover bakken, noen lo, noen snakket i telefonen, de dempede fottrinnene til en hund, en på høye hæler, noen snakket med sin mamma. Jeg gråt lydløst til det sluttet, lå der litt til, for å være helt sikker på at noen av følelsene kunne bli igjen ute i treverket og oktoberlufta og la meg være i fred når jeg omsider gikk inn og lukket døra. Kanskje jeg bare er sliten av å føle, ikke orker å bruke krefter på slike krefter lenger. Kanskje jeg bare skulle ønske at hjemme ikke var et sted jeg møter meg selv i døra. Kanskje jeg skulle ønske at det ikke alltid bare er meg, slik jeg stenger alt det vonde inne og alle gode ute. Kanskje jeg skulle ønske at den oppsigelsen hadde blitt tatt imot på en litt mer seriøs måte. 

Det er mye jeg trenger, tenker jeg. Har vært her før, vet en del om hva som skal til for å gjøre vondt bedre og hva som bare gjør vondt verre. Men ordene klarer ikke å bli sagt. De forstummer meg, faller ned mellom linjene. Vil du snakke om det, Thea? Det er vanskelig å si noe som helst, egentlig, for jeg er redd det er tårer som kommer om jeg prøver. Det er best å svare i punktum. Punktum punktum punktum. Jeg vet bedre enn noen hvor mye slike punktum kan romme. Trenger du en klem, Thea?. (…) . Stillhet bygger murer, og så kanskje et svakt Nei. Kom ikke nærmere, er du snill. Bare jeg åpner øynene, kan jeg kjenne trykket, det salte trykket av innestengte følelser i øyekroken. Best å lukke dem, ikke møte noens blikk som kan se forbi. Mørke på innsiden, og så kanskje et lite Det går bra. Det går ikke bra da, det vet vi nok begge, 

i et par sekunder henger det der i luften, mellom oss, 

det der bittelille handlingsrommet, det der bittelille, kjempestore, ropende stille, fullt-av-muligheter handlingsrommet. Men jeg er redd og du er snill, og jeg svelger alt bort, forbi klumpen i halsen. En klump av ord som er for gamle, for store, for kjente, for nye, for skumle, for mange til å bli noe jeg kan formulere til noe jeg kan forholde meg til og sette sammen i setninger som du skal forholde deg til og jeg gruer meg til å komme hjem nå og det er kaldt og mørkt på balkongen og jeg angrer på at jeg sa nei til den klemmen egentlig. Kanskje hadde det vært helt ok å få knuse litt foran deg? 

 

 

 

Det passer dårlig å trenge noen nå

De tidlige høstkveldene føltes trygge å vandre rundt i med hendene i lommer og et mykt skjerf om halsen. Lysene fra de tusen hjem nådde helt inn i tankene mine. Jeg fikk lyst til å ta vare på gode følelser, pakke meg inn i den fine sommeren som var, holde meg varm, glede meg i høsten. Jeg fikk lyst til å være kul, avslappet, spontan. Se hva som skjer. Smilene satt løst, tårene falt lett. Følelser er overskuddsvare. Det stormet forfriskende både ute og inni. Det fikk fram noe ekte i meg, en tilgang på ønsker, følelser, minner. Lag for lag ble jeg kjent med et rikt menneske. Det er så mye jeg ikke visste. Jeg lente hodet mot den kalde ruta på bussen, på vei hjem fra et eller annet hyggelig, tenkte på noen jeg savner. Tenkte at det i grunn er en fin ting, å kjenne at jeg kan.

Trærne ble nakne mens jeg gikk rundt og blomstret. Det gikk ganske bra.

Men, nei, så glapp det for meg igjen. Jeg mistet meg der. Det gikk bra, før det var det som begynte å ødelegge. Om du har sett meg i det siste, har du kanskje tenkt at jeg ser sliten ut. Det stemmer. Jeg orker ikke late som noe annet, er veldig ferdig med å late som. Akkurat nå lever jeg litt på kanten av hva jeg kan få til uten å falle ned fra denne nyvunne høyden av livskraft og muligheter. Det går akkurat. Jeg har veldig vanskelig for å begrense meg når det går bra. Det blir så mye viktig, så mye jeg vil gjøre. Utfordringene oppstår når jeg etter hvert innser at summen av alt jeg gjør hindrer meg i å være tilstede i hver enkelt ting. På bussen fra det ene til det andre, klarer ikke tenke klart, mister et stopp, mister følelsene til stresset. Alt blir stress. Jeg får en følelse av å flyte utover egne grenser til hele jeg ligger i et tynt, tynt lag overalt. Det blir for mye å dekke over, jeg mister oversikt og kontakt. Reduseres til å bli et menneske som gjør, ikke et menneske som er. Jeg liker dybden min, men den forsvinner. Jeg liker personligheten min, men den blir flat. Jeg liker engasjementet mitt, men orker ikke. Jeg slutter å le av egne vitser. Glemmer at jeg og kroppen er venner. 

Jeg slutter å gjøre det jeg må gjøre for å ta vare på meg selv til slutt. Har ikke tid. Orker ikke. Det passer dårlig at du trenger noe nå, Thea. Det får vente litt. Dette haster. 

Det blir mye følelser utenpå da. Jeg er for tynnslitt til å stoppe hodet. Det sterke blir skjørt og lett å rokke ved. Jeg begynner å betvile egne behov, leker med tanker om å forminskes, kjenner lite ro og finner lite hvile. Store greier brøyter seg inn i små øyeblikk, ødelegger. Midt i en helt vanlig lørdag, inntullet i et teppe i min egen sofa, kan jeg for eksempel rammes av en dyptgående hjemlengsel. Jeg skulle bare se på Team Ingebrigtsen på NRK, men så slår emosjonslynet brutalt ned i meg, og hvor skal jeg gjøre av meg da? Jeg er jo hjemme, men det kjennes plutselig ikke sånn ut her. Jeg vil bort, men vet ikke hvor jeg kan dra. Jeg er ikke mer hjemme noe annet sted. Kanskje hjemme er mer menneske enn sted? Vil jeg alltid føle at noe mangler, samme hvor jeg er? Er jeg kanskje ikke nok? Kan ikke helgen bare slutte å plage meg sånn? Slike tanker kan overmanne meg helt, om ikke jeg passer på. De kan få meg til å bli sittende der i pleddet og kverne til lørdagen blir søndag på samme måte og jeg har overbevist meg selv om at jeg er verdens mest stusselige menneske, at jeg ikke har noen, at jeg ikke er noe, at livet er meningsløst og fattig og for langt unna slik jeg skulle ønske. Derfra er det få trygge veier ut, det gjelder å ikke havne der. 

Jeg havner der noen ganger.

Men noen ganger hender det at jeg klarer å pakke meg ut av selvforvitringen før den tar overhånd, tulle meg ut av teppet og inn i en varm jakke, smelle døra igjen bak meg og rusle en tur i skinnet fra gatelykter og sølepytter, lenger og lenger bort fra hjemme og lengsel. Jeg går der i min egen verden, tung og stappfull av melankoli, og burde sikkert ringt en venn, helst Sarah kanskje, men orker ikke si noe. For sliten for snakking. Jeg trenger å bare få føle det av meg. Det tar himla lang tid å føle slikt av seg. Det blir en lang runde, jeg gruer meg til å komme hjem til alle de stille følelsene som venter på meg der.

Det kan hjelpe med litt musikk i bakgrunnen for lyden av løv og lengsel som knuser under skoene. Jeg finner den samme spillelista jeg alltid hører på når det mørkner innvendig på den måten. Den overdøver det verste og omfavner resten. Den er full av Odd sine sanger, og jeg vet ikke helt hvorfor, men kjenner hvordan de treffer. De treffer hver eneste gang. “Kom heim til menneska, venn“. De treffer sånn helt perfekt et sted mellom hjertet og sjelen, og gjør det triste litt mindre trist, og det ensomme litt mindre ensomt, og det mørke, skumle litt mer nært og fint. Det er ikke bare ordene, men også tonene, taktene, dialekten, gitaren og munnspillet som dytter meg forsiktig ut av noe tungt og inn i en verden av virvlende blader, solnedgang mellom ildrøde tretopper, godkalde kinn, dansende regndråper fra en høy himmel. Jeg tror ikke han vet det, men den mannen har nok reddet livet mitt en del ganger. “Enno er det tid til å sjå for seg alt det store fine som kan bli.” Jeg kan nesten ikke annet enn å tro ham på det. 

Men hva er det du trenger i dag, Thea? Det er behandleren som spør etter å ha lyttet en stund til alt dette. Jeg tror jeg trenger at noen bare bremser meg litt, tar litt vare på meg, svarer jeg. Vet med meg selv at det kommer jeg aldri til å la skje. Har ikke tid. Orker ikke. Kan ikke be om det. Det passer dårlig å trenge noen nå. Det kan vente litt. Jeg går hjem til meg selv uten å si noe mer, hører på musikken, kverner og flykter i følelser. Jeg kjenner helgen har vært mer enn lang nok, men at kroppen fortsatt er sliten av livet og psyken og krymper seg over den nye uka som tårner opp foran oss. Det er visst ganske vanskelig det der, å sette grenser for hva jeg skal gjøre, nå som jeg endelig følte meg friere. Det er kjempevanskelig å erkjenne at jeg vil og klarer skikkelig mye, men at jeg ikke alltid klarer meg så bra samtidig. Det blir viktig å øve på det nå, øve på å være sårbar, øve på frihet under ansvar. Det er mitt ansvar, det her. Det er meningen at jeg skal holde, holde bitene samlet, holde av og holde borte. Si at jeg trenger. Holde grepet om helheten, holde rundt sårheten, holde fast i den jeg er. Si at jeg orker ikke, jeg vil ikke. Si hva jeg vil. Holde ut tyngre perioder til de letner, og holde hodet hevet over all tvil om noe annet. Det kan ikke vente litt. Det haster. 

 

 

Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino

Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino. 

Jeg har noe på hjertet. 

August 2003. 11 år. Var jeg virkelig ikke større enn det? Jeg følte meg voksen egentlig. På skiltet sto det “Barneavdelingen”. Jeg følte meg kald, selvstendig og tøff. Det var kanskje bare nok en maske, eller den ultimate mestringsstrategi. Det var lettere å late som at jeg ikke trengte noe eller noen, det var lettere å være kald enn følsom. Det var så enkelt å ikke være noe annet enn tynn. Ikke ta på meg. Jeg hadde ikke energi til å savne, jeg ville knekt om jeg følte, kroppen min var tynnslitt og jeg var bare 11 år. Bare 11 år! Herregud, det gjør ganske vondt å tenke på det. Ikke ta på meg. Jeg hvisket. Mamma og pappa ropte. Men vil du dø? Trakk på skuldrene. Ville ikke, ikke noe. Du dør om du ikke spiser nå. Hæ, er det dø du vil? De ropte. Svar da, Thea. Se på meg. Stillhet. Var det dette du ville? Stillhet stirrende ned i sykehusgulvet som bølget og jeg holdt hendene mine fast så ingen skulle få tak i meg. Ikke.ta.på.meg, på innpust hvisket jeg det. 

I den tilstanden havnet jeg hos dere. Hei, er det du som er Thea? Stillhet. Bli med inn her, du. Og mens dere prøvde å holde liv i kroppen min de neste årene, og dere skal ha for forsøket, var det nok aller mest hjertet dypt inni det forknytte mennesket dere nådde inn til. 

For Thea 11 år var innerst inne liten og ikke så stor der hun satt og tviholdt på seg selv da hun skulle legges inn. Thea 11 år trengte hender å holde gjennom alt det skumle, vonde, triste, fæle som var og skulle bli. Da var dere der i hvite klær og rosa crocs med krokodiller og sommerfugler på. Det er sant som de sier at dere har varme hender, jeg kjente det gjennom skallet. Dere sa jeg veide for lite, dere påla meg å spise det legen bestemte, dere dytttet den sonden ned og teipet den fast på kinnet og bøyde den pent rundt øret mitt. Dere lagde regler. Hver nye regel ga meg nye ideer til å bli enda sykere. Dere smurte knekkebrød, jeg så på det i 30 minutter, dere kastet knekkebrød. Jeg kunne kjempe hardt mot dere, dere var der da. Jeg kunne stelle i stand de vanskeligste situasjoner og etterlate dere rådløse og fortvilte, og det er jeg klar over at jeg gjorde. En gang rømte jeg faktisk ut av vinduet. Dere var der da. Jeg ville ikke ha dere der, dere ødela for meg, dere kjempet mot meg som kjempet med sykdommen. Vi hatet dere litt, trengte dere ikke. 

Men jeg elsket dere mest. Trengte dere veldig. Jeg vet at jeg var jobben deres, og den gjorde jeg utvilsomt veldig vanskelig. Men så hadde jeg det også veldig vanskelig. Likevel ble dere trygge for meg, bestemte, men gode. Dere var der. Jeg ventet i gangen ved hvert vaktskifte, spent på hvem som ble skrevet opp på mitt rom, hvem skulle ha meg? Yes, det ble deg! Jeg trengte at dere hadde meg. Jeg hadde det fint, jeg kan huske jeg hadde det fint der i all sykdommen, på grunn av dere. Noen ganger tror jeg jeg tenkte at det var bedre å forbli syk enn å bli bedre, bli skrevet ut, komme hjem, miste dere. For dere var også de som var der da jeg trengte noen å le med og si god natt til og spise kjøttkaker med og knuse i kasino. Dere var der da alle andre var 6 mil unna og jeg var en liten jente som vokste opp på sykehus langt vekk fra venner, hverdag og køyesenga mi. Det var dere som var der, i alle de timene, måltidene, ukene, kiloene opp, kiloene ned, månedene, årene, gjennom alt. Er det rart dere ble viktige? 

Jeg var jobben deres, men dere ble mine nærmeste. På mange måter har jeg følt at det å være glad i dere ikke var greit, at alle minnene med dere ikke fikk ha noen verdi, at det å savne dere ikke var lov. Det skulle ikke snakkes om. Jeg var jobben deres, men et barn kan aldri forholde seg til voksne omsorgspersoner på en profesjonell måte, det kan vi heller ikke kreve. Spesielt ikke når det barnet trengte den omsorgen kanskje mer enn hun trengte kostlister. Det var nok ikke så bra for meg å bo der dere jobbet, ikke så lang tid som det ble, men jeg hadde veldig godt av dere. I de flestes øyne var jeg bare en syk pasient, men det er ikke det jeg husker. Jeg husker meg selv som tøysete, modig, kreativ og levende. Jeg husker masse latter. Jeg kan se at det var dere som fikk frem og heiet på mange av de egenskapene jeg nå stolt og kjærlig rommer. 

Jeg hadde nok ikke vært her i dag hadde det ikke vært for dere. Først og fremst fordi dere holdt kroppen min i live mens jeg levde for å ødelegge den. Men aller mest fordi jeg fikk kjenne kjærlighet og varme i alle de tomme, kalde årene. Det er jeg takknemlig for, selv om dere også ble mange å miste. Og jeg trodde det skulle gå over, dette savnet. Men fra den dagen dere forsvant ut av livet mitt med tvang og min sykehushistorie ble utvidet til ungdomspsykiatrisk avdeling og stadig mer traumatisk, helt fra den dagen har jeg savnet dere og behøvd dere i skamfull og trist hemmelighet. Det ble som at det jeg følte for dere ikke var ekte eller lov. Men dere var hele livet mitt og alle de viktigste personene i det gjennom de årene av min historie som kanskje har formet meg mest. 

Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino.

Til deg og deg og deg og deg og deg og deg og kjære deg og du også. Dere betydde mer for meg enn noen vil høre om. Jeg har fortsatt en eske i skapet med de små bøkene jeg lagde for å holde styr på alle kortspillresultatene våre. Og ja, det er riktig som dere sikkert husker, at jeg var ganske god både i kasino og spøkelsestoget. Men det hendte at jeg lot dere vinne, mest for å være snill, og litt for å gjøre det mer spennende til neste måltid med nye runder. I den esken ligger også en engel, noen hjemmelagde trekulenisser, FFK-sløyfer, et putetrekk, en perlet krokodillenøkkelring, en kostplan jeg aldri kan få ut av hodet, en blomsterpottebie, julekort, bursdagskort, glitteret og julekulene jeg pyntet sondestativet med til jul, teip, et dørskilt, en naturfagtentamen, et armbånd, en bryllupssang, et hjerte. Det er en eske full av minner om dere gode i det vonde. 

Jeg beklager at dere aldri fikk se at dette kom til å gå bra. Det var virkelig ikke deres feil. Dere gjorde alt dere kunne og masse ekstra. Uten dere hadde jeg ikke overlevd lenge nok til å begynne å få lyst til å ville leve. Jeg skulle ønske dere kunne se meg nå. Nå er jeg voksen, egen, selvstendig og tøff. Samtidig er jeg følsom, sårbar, åpen. Jeg ler fortsatt masse. Jeg spiser fortsatt kjøttkaker og knuser folk i kortspill. Jeg har masse kjærlighet i meg, rundt meg. Jeg snakker både på innpust og utpust noen ganger. Og noen ganger, fortsatt noen ganger, savner jeg dere. 

 

 

Dette har jeg trengt å si lenge. 

En ekte klem fra Thea <3 

 

 

Maratonmennesket

Dette bildet er tatt etter at jeg kom hjem og før jeg tok av sokkene. Etter det har jeg ikke smilt så mye, au au. Men før jeg tok av sokkene, var jeg så fornøyd at det føltes helt innafor å ta en teit selfie med medaljen. Jeg tror det smilet kan være et fint bilde på alt som gikk strålende på lørdag. Og det var mye som gikk over all forventing. Knærne holdt, magen holdt, smilet holdt, sola holdt, energidrikken gikk ned på hver drikkestasjon, til og med et par glass cola mot slutten, beina holdt, hodet holdt, stemningen var løftende, tidsmålet holdt, energien holdt, jeg var så klar og godt forberedt og gjorde mitt aller, aller beste. Samtidig var det faktisk en del uforutsette ting som ikke gikk så bra, men de får ikke overskygge det faktum at jeg har løpt et maraton, på en bedre tid enn jeg kunne drømme om, og spurtet over målstreken på 29. beste tid blant alle løpende kvinner. Jeg er visst et maratonmenneske, og regnes blant eliten, og det er jeg ufattelig stolt over. Det fortjener et lite superoptikjempefantafenomenalistisk klapp på skulderen. 

Jeg skal ikke gå inn på detaljer fra løpet, det var tross alt MITT livs løp og en ganske personlig prestasjon. 42195 meter egner seg dessuten bedre til fots enn svart på hvitt. Men, jeg vil fortelle noe om hvordan det var å komme i mål. Der var målstreken! Over. Ferdig. Så husker jeg ikke så mye, annet enn at jeg fant meg selv hengende over et gjerde, pustende inn og ut helt til hodet føltes trygt å heve, og jeg fikk en medalje rundt halsen og en spurte om det gikk bra med meg. Joda. Jeg fikk en bolle i hånden, og spiste den i tre tygg. Jeg fikk to glass med noe gul væske oppi og svelget det ukritisk ned. Jeg fikk en vannflaske, tømte den i en lang slurk. Jeg beveget meg sakte og krampaktig ut mot folkemassene på Rådhusplassen og så færre og færre stjerner for hvert skritt. Flere og flere og flere og flere mennesker, så mye lyd, det var varmt og kaldt og herlig og forferdelige. Det føltes stort, men… Hva skjer nå, tenkte jeg, hva skjer nå? Og så skjedde det mest uforutsette av alle seriøst uforutsette ting som skjedde den dagen. Jeg begynte å skjelve, begynte å fryse, begynte å gråte. Ikke gledestårer, nei, de var bunnløst triste. Det var ingen krefter igjen til å bruke på å skjule dem, for jeg brukte de siste kreftene på å se meg om etter et sted hvor jeg kunne være alene i den ensomheten som ramlet ned over meg.

Kjære leser. Om du noen gang har tenkt til å løpe et maraton, er det en ting jeg vil du skal huske: Et maratonmenneske trenger et maratonmenneske. Jeg tør å påstå at det viktigste du kan få når du løper over den målstreken, ikke er en bolle, eller en bar, eller vann eller medaljer. Det viktigste og eneste som kan gjøre den voldsomme opplevelsen til et fullverdig, godt minne, er en klem. Noen som er der, ser deg og sier “Wow, du har løpt maraton!”, så du kan forstå at WOW, jeg har løpt maraton! Noen som venter deg i mål når du er helt ferdig for å vise at det er viktig å være der da, å være der og vise at du er viktig og det som er viktig for deg er viktig for meg. Jeg hadde ikke spurt noen om å komme. 

Jeg ringte til de menneskene jeg følte det var greit å ringe til selv i en slik ordløs og tårefull tilstand. Den listen var ganske kort. Ingen kunne ta telefonen. Ingen rundt meg våget å se på meg, de overså medfølende og lett brydd den følelsesoverflommende maratonløperen som tviholdt på sin telefon og ba om kontakt. Noen. Noen? Det føltes helt feil, rart, helt meningsløst å gå derfra uten å ha vært der, på en måte. Uten å ha blitt møtt, sett, bekreftet. Innerst inne visste jeg at jeg kunne skylde meg selv. For jeg visste at det var sånn det kom til å bli, hele veien visste jeg vel det, lange uker i forveien visste jeg vel det. Jeg gledet meg til å løpe, jeg gledet meg mens jeg løp, helt til jeg nærmet meg mål og den ventende tomhetsfølelsen. Jeg visste at jeg ønsket og trengte noen der, men hadde ikke klart å spørre noen om det. Det føltes som å be om for mye. Langt inni hjertet håpet jeg kanskje at noen ikke trengte å bli spurt. Sånn blir det når man alltid er så forbasket selvstendig. Det går bra. Jeg har sikkert nok med meg selv den dagen. Hvorfor lærer jeg aldri? Jeg får vel også trenge noen? Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv gang på gang på gang? 

Men så var det noen som svarte. Hei, Thea!  

Hei, sa jeg. Unnskyld for at jeg gråter, jeg bare og så brøt jeg litt enda mer sammen og sa ikke så mye på en stund, og da var det godt å ha en der i den andre enden. Jeg hadde sluttet å gråte innen vi la på. Jeg kom meg over til borggården foran rådhuset, hentet bagen min, kjøpte en panini på 7-eleven, husker knapt at jeg spiste den, men husker at jeg endelig begynte å smile igjen, tråklet meg gjennom sperringene og publikum i sentrum, tenkte Herregud, THEA, altså, det her er helt sjukt, du klarte det! Så kjøpte jeg en McFlurry med Smash og ekstra sjokoladesaus, spiste den helt ukritisk mens jeg gikk mot bussen, nei, jeg var ikke på vei til bussen lenger, plutselig var jeg utenfor jobben til lillesøsteren min, sto der i kø med mine tåresalte kinn og medaljen dinglende rundt halsen og ble sluppet inn av en forståelsesfull vakt i døra og fant henne der inne, jeg fant henne, og klemte og klemte og det hjalp. Så gikk jeg mot en buss som kunne ta meg litt nærmere hjemme, humpet nedom butikken, kom meg med noen siste kraftanstrengelser opp alle trappene i oppgangen min og spiste litt til og satt en stund på balkongen, og kanskje først da kjente jeg meg helt fornøyd og ok. Sånn. Dette gikk bra. Med en teit selfie av medaljegliset, fikk jeg liksom lagret den fornøyde og stolte følelsen. Jeg skal prøve å huske dagen for det, og ikke for alt det andre. Elitemaratonmennesket meg!

Dette ble en tekst om å ha løpt maraton, men kanskje mest om medaljens skyggeside. Du skal slippe å høre om to mil med selvforskyldte leggkramper etter forebyggende teiping av knærne, om tærne under sokkene som viste seg å trenge legetilsyn og nesten ikke er gangbare, om at jeg for første gang i mitt liv poppet en pakke micropopcorn til meg selv da jeg endelig kom hjem, og om hvordan kroppen egentlig føles helt upåvirket og restituert allerede, med unntak av nevnte tær. Dette ble en tekst som handler om det som de aller fleste tekstene mine i bunn og grunn handler om: at mennesker trenger mennesker trenger mennesker trenger hverandre. Også sterke, selvstendige og avvisningsfryktende maratonløpere. Jeg kan liksom ikke få sagt det nok, for jeg vet, å, ja, jeg vet, hvor lett det er å overbevise/undertrykke seg selv om noe annet. Neste gang skal jeg passe på å ha noen å løpe til, så alt jeg har å løpe for ikke druknes i tårer. For det blir nok en neste gang, selv om jeg et lite sekund langt uti der sverget aldri mer, noensinne, mens jeg smilte lurt og løp videre. 

 

 

Mitt livs løp

Jeg har skrevet om løping før. I dag, to dager før Oslo maraton, skriver jeg om løping igjen. For for meg er løping viktig. Jeg er et løpemenneske. Noen ganger kjenner jeg meg som en virvelvind, stormende langs Akerselva så grusen spruter og ender flakser forskremt til værs. Noen ganger føler jeg meg mer som en ovnsbakt søtpotet med for korte bein og for full løpesekk daskende fra skulder til skulder. Noen ganger føler jeg en form for olympisk potensial, med trykk på potensial, og uten sammenligning forøvrig, annet enn med meg selv.  Jeg har korte runder, lange runder, flate, bratte, myke runder, favorittrunder og nostalgirunder, løpe-til-jobb-og-ta-et-morgenbad-før-dusjen-runder, varierte runder med utsikt over havet, eller skogen, elIer fasjonable boligstrøk på Frogner. Og noen dager runder jeg i stedet dokumentarserien om Team Ingebrigtsen på NRK mens jeg ligger langflat i sofaen og spiser middag. 

Det har ikke alltid vært virvelvindløping. Noen ganger var det mer Theas-undergang-løping. Jeg pleide å løpe fra livet, fra følelser og fra meg selv. For tre år siden var vi igjen inne i en spesielt dårlig periode, jeg og kroppen. Du får ikke løpe, sa de da, og sjelden har jeg følt meg så håpløst fortvilet. Sjelden har jeg brutt så mange løfter og regler og fryktløst løyet voksne mennesker rett opp i ansiktet med slik en desperat overbevisning. Som om det sto på livet, og det føltes som om det var nettopp det det gjorde. Alt var tatt fra meg, men løpingen min, den fikk de ikke. Jeg løp videre, jeg måtte løpe, løp ulovlig, langt og lenge. Jeg så sikkert ut som et spøkelse på flukt fra døden og spiseforstyrrelsesklinikken. Det var jeg også. Men jeg overlevde også det. Løpingen holdt liv i meg, fordi å løpe fôret hjertet mitt, selv om det spiste av kroppen. Jeg løp meg gjennom det. Løp inn i det, løp meg vill i det, løp ut av det, som så mange ganger før. Løper fortsatt, er fortsatt overbevist om at løping er en av mine superkrefter og kilder til superkraft, glede, håp, vilje, noe av det minst syke jeg gjør, helt, helt seriøst nødvendig for at jeg skal ha det bra. 

Det er nesten så jeg blir rørt på vegne av kroppen og hva den har tålt. Pustende, slående, funksjonell, uansett hvor mye jeg hatet og plaget og drev den mot destruksjon. Den ga meg aldri opp, selv da jeg ba den om det. Den lar meg tillitsfullt få bestemme hva jeg vil gjøre, enda så mange dårlige erfaringer den har med nettopp det. Det takker jeg den for. Og løper videre. Og nå løper jeg altså Oslo maraton på lørdag. Det skal ikke bli en dårlig erfaring. Jeg gleder meg. Så langt har jeg aldri løpt før, bare nesten, men jeg er fullstendig klar for det. Spiser, jobber, studerer, sover, hviler, lever, skravler, ler, løper meg klar. Mellomrommet mellom lårene er borte for godt, i stedet har jeg gnagsår der shortsen slutter. Det er litt vondt, og utrolig irriterende, men jeg trenger de lårene akkurat sånn de er, det vet jeg nå. Mer Thea betyr mer å løpe med, rett og slett. Endelig en motor som stemmer overens med viljen og kapasiteten. Jeg har faktisk lagt på meg en hel centimeter i kroppshøyde de seneste årene. Den kommer godt med. Jeg er raskere enn noen gang og helt urokkelig utholden. Jeg stopper ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil og vet at jeg trenger det. Jeg smiler når jeg løper, nesten alltid, spesielt i oppoverbakker. Og om jeg ikke smiler, så har jeg mine seriøse grunner til det. Stein i skoen, for eksempel.

Jeg løper og føler meg ustoppelig og utømmelig, og vet selvsagt at det er fordi energien ikke lenger er tom. Som den ansvarlige personen jeg er, passer jeg på å fylle på lagrene gjennom å spise, nok mat, alle måltider. Løping fôrer hjertet, så jeg må fôre kroppen. Dette er noe annet enn flyktig tomgangsløping. Jeg passer på å hvile nok også, og passer på å passe på at det finnes minst ti andre store ting som er viktigere og høyere prioritert i livet mitt enn løping. Som skole, overskudd, jobb, mennesker, søvn, god humor, klesvask, dårlige vitser, og å alltid ha litt sjokolade i kjøkkenskapet. Det er noe helt annet, alt dette, for den jeg lytter til og lar bestemme nå, er ikke spiseforstyrrelsen, men mitt høyst respekterte, mest trofaste og aller største forbilde: kroppen. Jeg løper i livet, med følelser, for meg selv. Jeg får en følelse av at kroppen elsker å løpe og bli tatt vare på, og det får meg til å føle mye fint om kroppen min og gjøre nettopp det. 

I løpet av sommeren har jeg trent målrettet og gledesdrevet mot maraton. Jeg har ikke forandret så mye, annet enn å bytte ut en del av styrketreningen med en langtur i helgene. For noen turer bør være lange, om man har planer om å ha planer om å ønske å løpe også etter et maraton i september. Og det har jeg jo, jeg er en løpeperson. 42195 meter er 42195 meter, det er i utgangspunktet ikke noe noens kropp verken har så veldig lyst til, elller så veldig godt av, å løpe. Men det har gått overraskende lett å sluke mil, og ikke minst har det vært moro på veien. 

Til å begynne med hadde jeg vanskelig for å slippe opp på treningsrutinene mine, som i stor grad handler om å satse fullt og helt, og kanskje litt for hardt, på litt for mange ting på en gang. Å kutte ned på treningsøkter satt langt inne. Å løfte færre kilo satt langt inne. Å rette fokus mot en ting, og optimalisere en ting, det satt langt inne. Jeg har egentlig som regel å aldri trekke fra, bare legge til. Men dette maratonmålet har fått meg til å skifte fokus. Det har vært skikkelig sunt for meg, en utelukkende frisk ting, selv om planene vekket ganske stor skepsis og tvil hos behandlingsapparat og enkelte andre til å begynne med. Men, jeg har vist, og viser fortsatt, og vil aldri slutte å vise at det finnes mye tilfriskningspotensiale i å få lov til, og støttes i, å gjøre ting man elsker på en måte som ikke skader, men fremmer helse. Alle endringene som først føltes usikre og skumle å gjennomføre, kjentes etter hvert som klare behov kroppen meldte og som jeg forsto at jeg trengte å lytte til. Det føltes bra, det føltes bra å lytte og lystre til noe annet enn tanker. Det ga meg mestring å gjøre noe på en ny måte og se at kroppen og jeg vokste på det. 

Jeg pleide å løpe fra livet, fra følelser og fra meg selv. Men nå føler jeg at jeg med tyngde kan si at vi, kroppen og jeg, er et team. Faktisk kan jeg strekke meg så langt at jeg kan kalle oss et dream team i full fart mot uante høyder. Team Thea. Og på lørdag løper Thea for livet, med følelser, og med startnummer på brystet. Det blir kult. Jeg er et ekte løpemenneske. Jeg kan få til stort sett det jeg vil, det begynner jeg å skjønne. Og de som har stått på sidelinjen på veien hit, og ikke akkurat heiet, men huffet og bekymret seg og sagt at dette er ikke bra, dette er sykt, dette er ikke lov, dette er spiseforstyrrelsen som snakker, du må ikke putte løpesko på en spiseforstyrret, de skal få se noe helt sykt fantastisk flott. For uansett hvordan dette går, kommer jeg til å krysse den målstreken på lørdag med hendene over hodet og kanskje noen tårer i øynene og den største og mest kjærlighetsfulle stolheten noensinne foreviget i et smil. 

 

 

 

Ensomhet, ikke prøv deg her, vi er mange!

Forrige uke har lagt seg. Jeg har våknet igjen, flere ganger. Har sovet godt og lenge nok, føler meg helt ok. Fungerer. Men jeg har mistet noe som jeg ikke helt kan si hva er, annet enn at jeg kjenner at det mangler. Det var der for bare litt siden. Jeg holdt det forsiktig mellom hendene. En slags klarhet, en form for freidig opprørstrang, en mild fremtidsoptimisme, en varmende trygghet, et utålmodig mot, en befriende letthet, en beroligende tilstrekkelighet. Hvor forsvant alt det? Hvorfor kunne ikke ting bare være bedre? 

Det er ikke lett lenger, ingenting er lett. Selvfølgelig er det ikke det. Ingenting blir vel egentlig lettere, bare lettere å håndtere eller lettere å leve gjennom. Jeg føler meg uhåndterlig tung nå. Ikke tung som i tyngre. Tung som i tynget. Forstyrret i det gode av alvor og Ensomhet. Ensomhet. Som jeg hater det den gjør med meg og får meg til å bli. Jeg har hatt det så fint alene uten den. Ensomhet. Min gamle uvenn, en gammel vane som faktisk lot seg vende, og jeg vendte den sterke ryggen til og gikk dit menneskene var i stedet. Ikke prøv deg her, liksom, vi er mange! 

Men ikke mange nok, dessverre, ikke lenge nok, ikke nok. Jeg kan kjenne den kommer, kryper inntil på nytt. Hallo, du der i deg selv, kjenner du fraværet av andre? Den kommer på høylys dag og når regnet pisker mot ruta om kvelden. Jeg har tent lys, gjort det fint, ryddet og roet ned, men så finner den meg der i det trygge jeg møysommelig har bygget opp rundt meg. Den finner meg alltid når jeg er som mest liten. Tomheten. Meningen som flyktig forsvinner. Følelsen av at alt det viktige mangler. Følelsen av desperat og stille Ensomhet som jeg verken kan overse eller overhøre eller overføle eller overtrene eller overspise eller underdrive eller underspise eller unnskylde eller unnslippe, uansett hvor mye jeg prøver. Når jeg blir ingen, bare meg, for meg selv, tomt. Da blir det forferdelig tungt. 

Sånn gikk det i helgen. Jeg gikk helt tom av de siste ukene. Antagelig blir jeg ekstra sårbar når livet krever mye av meg på mange fronter samtidig over en lengre periode. Jeg strekker til og håndterer, parerer, mestrer, presterer, ler, leverer, gir, til jeg når det punktet hvor jeg ikke lenger kan holde andre oppe, hvor jeg ikke lenger kan holde meg selv oppe, og kanskje ikke behøves lenger, og dermed får lov til å sette meg ned og kjenne etter, og kjenne at jeg ikke orker å reise meg igjen på noen dager nå. Så går det som det går. Derfra. Den finner meg alltid når jeg er som mest liten og som mest sliten. Jeg har ikke mer å stille opp med mot den. Ensomheten. Det er nærmere bunnen derfra. Den føles skremmende nærme da. Ensomheten fyller meg med et tomrom som veier og rommer mer enn hele verden. Når Ensomheten vender hjem, føles hjemme uendelig langt borte.

Men så går jeg ut. Og like ved her jeg bor finner jeg verden som ikke tynger. Tegnet av en liten jente og pappaen hennes.

Jeg er forsiktig og tråkker meg pent rundt den store jorda. Ser litt på stjernene.

Og så finner jeg blader som fant bakken og fant hverandre og la seg levende og livløst i fargerike renner langs sykkelfeltet. Og så ser jeg mer og ser enkelte blader som har ligget der så lenge at de ikke helt vet selv hvor de slutter og asfalten begynner. 

Og noen fugler, i et nett, og en som flyr vekk. 

Og så kjenner jeg at det hjelper å gjøre ting som hjelper. Som å ta bilder, og skrive, og ringe noen, og spise kveldsmat, og generelt gjøre alle de store og små tingene som utgjør min hverdag. Hverdagen kurerer nesten alt. Nå skal jeg sette meg på terskelen til den helt nybygde balkongen min og puste inn den svale septemberkvelden. Dette skal gå bra. Jeg kan tåle at det er litt tungt. Ensomheten har ingen ting å stille opp med mot meg og alle de jeg har i ryggen. Ikke prøv deg her, liksom, vi er mange!  Jeg vet hvordan det er når det er lettere, og vet at det antagelig ikke er så langt dit som det kan føles nå. Med et lite overskudd av søvn og mat og hvile, og en hel del sammenhet, så er jeg der igjen.  

 

 

Si det igjen. Det går bra.

Jeg er en datter. Det har jeg alltid vært. Min fars datter. Min mors datter. Og så er jeg så heldig å få være en søster. Jeg har alltid vært ens lillesøster, og så ble jeg to sin storesøster. Dette er mine nærmeste, selv om vi ikke alle er like nære. Vi er en familie, på to kontinenter er vi en familie, i tre forskjellige byer er vi en familie, en og en og en og en og to er vi en familie. En og en lever vi så godt vi kan slik livet ble. Og livet ble skikkelig vanskelig, for flere, og familie ble skikkelig vanskelig å være sammen. Det er ikke så lett å si det, men det er nå sånn det er. Og det går bra. Det viktigste er at vi alle har det ganske bra nå. 

Men så rammer krisen. En kveld, en telefon, flere telefoner, en hiver seg i en bil, alle ringer for å få tak i hverandre, en vasker opp og tar av seg pysjen og på seg klær og rydder i gangen og venter på å bli hentet og lurer på om dette er en passende bukse å ha på seg om noen skulle dø. En henter henne, en annen henter en annen. En ser en annen gå fra å være den roligste i verden til å bli en som kjører på rødt lys og nesten glemmer hva han heter. En tar hånden til en annen og spør om han også trenger en kaffe, selv om det er den jævligste kaffen hun noen gang har smakt. Et venterom med masse blader og bøker og en hylle full av DVD-er og en TV uten signaler. De sitter der og venter, en som ikke vet helt hva hun skal føle og en som ikke vet helt hvordan han skal føle og to på vei i en bil, og de er sikkert veldig redde, og den siste som endelig svarer på snap fra andre siden av verdenshavet og sier at si til henne at jeg er glad i henne når dere ser henne. 

Dette er natten før jeg skal begynne på Erfaringsskolen. Jeg tenker at jeg trodde jeg skulle begynne på Erfaringsskolen fordi jeg har mange erfaringer, ikke fordi jeg trenger enda flere. Jeg tenker at det er riktig å være her, selv om klokken blir ett og to og tre og fire og jeg drikker kaffe på 20. timen, og jeg tenker at jeg må være her, fordi familien min er her, og jeg tror de trenger at jeg er her og er litt av det limet som gjør at vi ikke faller helt fra hverandre nå. Jeg må være her fordi jeg er glad i oss alle, selv om kjærlighet også gjør vondt. 

Det går bra. Til slutt gjør det det. Kirurgen sier at det går bra. Det kunne gått ikke bra, men det gikk bra. Det gikk bra. Ja, det går bra, men jeg har det ikke så bra under den sterke og rolige masken, og klokken blir fem og trikkene begynner å gå, og klokken åtte skal jeg liksom befinne meg i et lite trehus nederst på Grünerløkka og begynne på skolen. Det går bra om du går nå, sier de til meg. Si det igjen. Det går bra. Det er greit. Det virker som de er mer tre nå enn en og en og en. Det er det jeg trenger å se for å klare å gjøre det vanskeligste av alt. Å dra fra dem for min skyld, og dra fra hun som det gikk bra med til slutt, men som ikke er våken enda. Si til henne at jeg også er glad i henne. Jeg sier det helt rolig. Og så går jeg. 

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg til trikken, eller noe av gåturen fra trikken og hjem, eller hva jeg spiste eller om jeg pusset tennene, men plutselig var jeg på toppen av St.Hanshaugen og hadde en skolesekk på ryggen, og klokken var halv sju og jeg følte meg alt annet enn sterk og rolig. Ingen steder føltes som det riktige stedet å være, ingen ting føltes som det riktige å gjøre. Skulle jeg gjøre for meg eller være for andre? Telefonen i hånden hadde litt strøm igjen, jeg ringte en jeg trengte å ringe. Jeg sa at jeg trenger at du sier hva jeg skal gjøre, for akkurat nå er jeg så ute av meg at jeg ikke kan velge hva som er riktig for meg når ingen ting blir riktig for alle. Hun sa akkurat det jeg trengte å høre. Jeg er så glad i henne for det. Så vandret jeg rundt uten å vite hvor jeg var eller hvem jeg var eller hva jeg følte helt til jeg måtte gå for å rekke skolen. Jeg rakk skolen. Jeg sa at jeg har ikke sovet i natt og er litt redusert, men at det er viktig for meg å være her i dag. Det var riktig å være der da. 

Det gikk bra. Skolestart har gått veldig bra. Og etter skolen i går, sovnet jeg på sofaen og våknet veldig, veldig mange timer etterpå, faktisk så sent at det var morgen igjen og jeg for første gang i mitt liv nesten kom for sent på skolen. Men det gikk også bra. Og andre skoledag har gått veldig bra. Og nå har jeg fått løpt en lang tur og handlet mat og spist ganske mye og sittet litt på min splitter nye balkong. Jeg prøver å hente meg inn igjen, ta vare på meg selv igjen, ikke bare alle andre. Jeg sier til meg selv at det er greit å trenge andre, selv før jeg har lappet meg sammen, selv når jeg er mitt oppi det. Du skal ikke alltid måtte klare alt alene, Thea. Det sier jeg til meg selv. Jeg prøver å gråte, om jeg trenger det, og føle alt det jeg trenger å føle, og kjenne meg sterk, for det er jeg faktisk. Jeg tåler masse. Jeg er god i en krise. Jeg er ganske sliten nå, men det tåler jeg også. For det går bra. Jeg klarer dette. 

Jeg har en familie, selv om vi er som vi er. Jeg er glad i oss alle, selv om kjærlighet også gjør vondt. Jeg er noens datter, jeg er noens søster. Jeg er mange ting. Jeg er mange ting jeg elsker å være, og mange ting det er vanskelig å være. Jeg er også ganske mye alene. Men først og fremst er jeg meg. Og det har jeg skjønt at er viktig. 

 

Når det går bra selv om det ikke gjør det

 

Du vet det går bra, når du har hatt en mildt sagt usedvanlig jævlig uke

og du ikke har gjort deg ensom ett eneste minutt

og du ikke har lagt deg sulten en eneste kveld

og du ikke har løpt mer enn du hadde tenkt, faktisk litt mindre, faktisk

og du sov tre timer på sofaen i går ettermiddag i stedet for å gjøre rent

og du har tatt alle telefoner som har ringt

og du fortsatt finnes her

og du ikke har latt noen kjøre over deg, 

eller bestemme hva du skal føle

og du ikke har hørt på trist musikk mer enn kanskje to ganger

og du har hørt på nesten to episoder med Radioresepsjonen

og du ikke har tenkt at du er feil

og du ikke har hatt helt kontroll

og du ikke har flyktet fra noe av det, bare vært

vært her, i det usedvanlig jævlige og kjent at søren heller, der kom jeg ned fra den fine skyen min, der deiset jeg i bakken, der var den Sommeren over og der var alt det fine forbi, og nå kommer mørket, kulda, fortiden, roten til alt ondt, Thea-destruksjonen, men, nei, egentlig ikke, 

du bare fikk en mulighet til å kjenne på at når det ikke går så bra, så går det bra med deg for det, så er du snill mot deg for det. Du kom kanskje litt ned på jorda, men denne jorda er ikke den samme som den du har krasjet i før. Denne jorda er visst rund, ikke firkantet. Myk og varm og uten skarpe kanter, uten underganger, full av det du trenger, full av de du trenger, 

og du har sagt at det går ikke så bra nå, men kan jeg bare få være her?

 

Selvfølgelig kan du det. Velkommen! 

<3 

 

 

Oppsigelse

Hei, Spiseforstyrrelse.

Jeg vil med dette bekrefte at jeg ikke lenger har behov for dine tjenester. For å være ærlig, var jeg ganske sårbar, desperat, ensom og ikke helt meg selv da jeg slapp deg til for 15 år siden. Klok av skade, innser jeg nå at jeg verken ønsker eller trenger et videre samarbeid, da jeg har funnet nye og bedre løsninger hos annet og bedre selskap. Mennesker trenger mennesker, skjønner du, og mat, og en hel del andre ting. Det har jeg endelig skjønt.  

Det føles feil å skulle takke deg for det som ble mine underganger, så i stedet vil jeg si noen ord rett fra hjertet som jeg vet vil provosere deg noe veldig. Du er så lett å trigge. Du er også svært grunn, og hjerteløs, og hjelpeløs. Stakkars deg. Heldig er jeg som er alt annet enn det. Her får du:

– Du var viktigst for meg, men ikke nå lenger. Alt er viktigere enn deg faktisk. Du havner like under stryking av stretchlaken på viktighetslisten. Du har virkelig nådd bunnen

– Jeg misliker sterkt dine negative holdninger til ost og sjokolade

– Jeg elsker ost og sjokolade, har spist begge deler senest i dag, så, in your face

– Jeg misliker sterkt dine positive holdninger til eggehvite og ensomhet

– Du burde vært meldt til barnevernet og mistet omsorgsretten for lenge siden

– Jeg overtar den omsorgsretten, jeg, takk

– Du vet den svarte buksa? Den ble for liten, så jeg ga den bort og kjøpte en ny som passer

– Det var alltid noe som skurret med deg. Du er helt ustabil, ren bakgrunnsstøy. Få deg et liv, det funket for meg! 

– Du vet alle hemmelighetene våre? Vel, ikke nå lenger, for å si det sånn. Jeg fortalte dem til noen

– Ja, også den om da vi spiste alle de vaflene da ingen så

– Og den om da vi sov nakne oppå dyna med vinduet åpent og kuldegrader på sykehusrommet så vi kunne fryse oss litt tynnere

– For ikke å glemme alle de med sondeernæringsapparatet som vi stilte på og justerte mengder og blandet ut innholdet i posene med vann og manipulerte til å stoppe før det skulle og da vi rømte ut av vinduet fra barneavdelingen og da vi trodde vi lurte alle men lurte ingen med den vekta og den natta vi løp i trapper til vi besvimte og at det var vi som teipet under vannkranene så sykepleierne fikk megasprut over hele seg når de skulle vaske hendene. Vi var bare et barn, jeg unnskyldte oss med det

– Jeg er lykkelig uvitende om hva jeg veier, og badevekta mi ligger, som du sikkert husker, på bunnen av Glomma, der jeg slang den over Fossumbrua den gangen mot dine ville protester. Plopp, sa det

– Du førte meg bak lyset så mange ganger at alt ble helt mørkt, din jævel

– Du er så gjennomskuet, du

– Jeg er sint på deg

– Du sa alltid at vi bare kunne være sinte på meg, sinte og slemme og skade meg, og så stygg jeg var, sa du. Du er slem, du

– Jeg er fin, jeg

– Du vet den dumme greia vår om at jeg ikke fikk lov til å la noen bry seg eller være glad i meg? Folk bryr seg. Jeg bryr meg. All is love

– Din definisjon på en god dag: Når vi spiser for lite og trener litt ekstra

– Min definisjon på en god dag: Når hjertet er sprekkferdig av mennesker

– Jeg har mange gode dager nå, etter min definisjon

– Jeg har svært få gode dager etter din definisjon. Ser ikke vitsen faktisk, det er jo så mye gøyere å ha overskudd til å føle, leve, bade, flørte, moppe taket, le

– Hahaha, du er patetisk, jeg er morsom

– Jeg hater å være sulten

– Det har jeg alltid gjort

– Jeg tror jeg hater deg litt

– Jeg tror jeg liker meg ganske godt

– Jeg vet andre liker meg, i hvert fall

– Jeg vet det plager deg

– Men når det plager deg, så fortsetter jeg bare å spise lunsjen min sammen med alle de fine menneskene og setter deg på lydløs og bla-bla-bla-ha-ha-ha liksom. Hva sa du, sa du? Jeg hører ikke. Bryr meg ikke. Hysj på deg!

– Det er artig å være spontan og se hva som skjer. Det er det motsatte av kontroll. Du liker kontroll. Oooops, sorry! 

– Jeg sluttet å regne med deg for lenge siden. Og du klarer ikke å holde tellingen på alle de kaloriene selv. 1-0 til meg

– Jeg vet jeg var villig til å dø for deg, men så raus er jeg ikke 

– Du har dessverre ingen rettigheter på meg

– Jeg skal bruke livet mitt på å gjøre livet vanskelig for deg 

– Jeg er så mye mer enn du lot meg

– Jeg lar meg være det

– Du sa alltid at det var håpløst. Jeg ER håp, jeg nå. Du tok feil

– Du hadde aldri noe fint å si

– Du er utrolig kjedelig

– Jeg er alt annet enn kjedelig

– Vi passer ikke sammen

– Det er ingen som vil ha deg

– Jeg er god

 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men det er tross alt fredagskveld og jeg skal se på film. Takk for ingenting, livet kaller. 

 

Med vennlig hilsen 

Thea Wolff Kristensen