Skoene står igjen i garderoben, og jeg går med lette skritt i nye, ferskenfargede sokker mot det mørke rommet, dekket av speil fra gulv til tak på to av veggene, og så det flotte bildet der bak. Av henne som er treet, i solnedgangen. På veien dit passerer jeg de strenge apparatene, som står i en sirkel og vil at du skal gjøre mer og fler. Rundt i ring. De skuler liksom på meg, tuslende i sokkelesten, og bevisst, rent innbitt, verken stopper eller dveler jeg ved tanken på å bli i den sirkelen, til timen er over og en ny starter. Rundt og rundt til jeg ikke greier mer. Der er tvang, mens jeg skal puste fritt i dag. På lørdag formiddag var jeg også i dette rommet, men da var det noe stressfylt over det hele, med fokus på slit fremfor ro. For all del, jeg liker hard trening, men jeg trenger også å trene på det motsatte. Slippe, ikke holde, strekke, ikke sammentrekke. Å knyte opp igjen alle knuter og kjenne pusten helt ned i tærne. Hilse på solen. 

Jeg åpner døra så stille jeg kan, for det har allerede kommet noen, og lister meg bort til hjørnet der de rosa mattene ligger. Tar med et tynt fleeceteppe også, og finner min plass blant alle de andre som ligger med øynene lukket, dekket av tepper. Det er merkelig å ligge sånn, i mørket, så stille, og ikke høre annet enn bølgende musikk og pusten til de som ligger nærmest meg. Å komme hit, og ønskes velkommen på en måte som får det til å virke som en selvfølge at jeg skal være her, i et stille fellsskap av mennesker jeg aldri før har møtt, men likevel har noe til felles med. I dette rommet, i den neste timen. Det sies at man kan føle kraftige ting når man blottleger det innerste i seg på den måten. Pusten. Det er den eneste lyden fra meg. Jeg ser ikke, men merker at det kommer en til inn, og enda en, og alle finner en plass, for det er plass til alle. Jeg tar meg i å tro at jeg ligger et helt annet sted i et annet land ute ved havet, og kjenner sakte pusten blir dypere og kroppen tyngre mot matten. Ut av ingen ting stikker det liksom ti kniver inn i nakken min, og korsrygen kramper seg og krymper seg sammen. Innpust, utpust. Det gjør vondt å knytes opp, det er slitsomt å slappe av. Men det er bare å fortsette. Det behøves. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med øynene lukket, fortsatt lukket, blir jeg var en annen lyd. Jeg strammer og slipper beina, ett og ett, setet, magen, skuldrene, armene, nakken, lager rosinansikt, fordi det er det den behagelig stemmen sier jeg skal. Der i mørket ligger vi, en syv-åtte kvinner og menn i alle aldere og rekker tunga ut så langt vi kan, og det er ingen som ler, for det er ingen som ser, og vi er et fellesskap og vi har et felles mål. Vi skal puste sammen, stramme sammen, slippe sammen, bølge med musikken. Det handler om tilstedeværelse, og jeg er her. Så leer vi på oss, og alle føler behov for å gjespe, sånn helt samtidig. Usynlige tråder trekker oss opp fra gulvet, sitter i lotusstilling og puster inn for tre ganger “ååååh-mmmm”. Det er det eneste noen sier under hele timen. “ååååh-mmmm”. Med små bokstaver, fordi vi er veldig stille, men tydelige. Egentlig synger vi det, og alle lander på samme dype tone, som en vind langt inne blant furutrærne. 

De virkelig drevne klarer å reise seg opp og hilse på solen uten å åpne så mye som et kvart øyelokk. I perfekt ubalanse, har tiden nå kommet for at sånne som meg åpner øynene og ser. Og jeg ser, rett på meg selv, i speilet, stirrer på meg samtidig som jeg blir stirret på av meg. Og der i øynene mine, når jeg tør å møte dem, så finner jeg balansen. Helt naturlig. Selv om tightsen ikke skjuler lårene mine, og singleten viser bare skuldre, så bryr jeg meg ikke om det. Jeg ser bare øynene og en kropp som får til de utroligste øvelser. Akkurat som bildet bak meg, kan nesten kjenne lukten av sjø og den dalende solen i ryggen, blir jeg treet. Lukker øynene og vaier litt i klimaanlegget. Det er vanselig altså, å balansere på ett bein med den andre foten hvilende langs innsiden av låret og hendene over hodet med håndflater som møter hverandre, samtidig som du har øynene igjen. Prøv selv. Kobraen og danseren og fisken. Krigeren, buen. Alt mens jeg puster, i takt med de andre og i min egen takt, dypt og frigjort. Og så denne messende stemmen til instruktøren med tysk aksent. Bøy knearne, trykk håndflatearne sammen, snuo deg mot venster. Se mot solen, okk hold. Okk hold. Vi skal holde, men ikke holde pusten, det er viktig. Kraften kommer med pusten, sier hun. 

For bare noen uker siden tenkte jeg at jeg aldri, aldri i verden, skulle sette foten min inn i en gruppetime. Og da jeg meldte meg på den første, og det nærmet seg, og det bare var fem minutter til start, da satt jeg skjelvende og sammenkrøket under vasken på handikaptoalettet og visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Kaste opp eller bevime. Så rart å tenke på. Min store frykt, så mange fremmede, så mye utenfor min kontroll og så mange speil til å håne meg. Nå min store glede. Mitt virkelige fristed og viktigste redskap for å gjøre trening fra en syk ting til en frisk ting. Tankene er både bakover og fremover, men en vrien posisjon får meg tilbake til nåtiden. Og jeg ler litt sammen med de andre, fordi vi stadig må sette ned den ene foten eller veive med armene for ikke å miste balansen. Sammen.

Det er en klokke over døra, og utenfor høres lyden av tunge vektskiver som faller mot gulvet. I naborommet er det spinning, og kontrasten er stor. Men vi har ikke behov for å høre det, og ingen ser på klokka. Man trenger ikke klokke når man er her. Og alt for fort er timen over, det blafrende telyset i den orientalske lykten bir igjen eneste lyskilde, og i mørket legger vi oss på ryggen, under tepper og slapper av. Slapp av i kroppm okk i tanngkene. Det siste der er kanskje det vanskeligste jeg gjør hele timen. I tankene. Ro i hodet. De sekundene av de minuttene jeg får det til, jeg sier bare

Namaste

samler håndflatene foran hjertet og bøyer meg i en ærbødig hilsen, en hjertelig takk.

Det skulle bare være en kort stund. Så kort at jeg ville klare det. Jeg måtte flytte ut fra mitt lille hjem, og det så fort at jeg ikke hadde noe annet sted å flytte enn hit. Til det huset der alt startet og livet sluttet. Til det stedet der jeg en gang lagde tivoli i hagen, og sov i køyeseng og spiste gelepulver rett fra boksen og hoppet i sofaen og kranglet om hvor mange gram brødskivene skulle veie og drømte om lyset og engler og ikke fikk sove før det nesten var morgen, natt etter natt, og gikk julebukk og telte ribbein og tiet og så stjerner i taket på badet og gjemte meg innerst i kottet og følte så masse og følte så lite og håpet jeg en gang skulle bli stor. Den lille jenta med alle tankene om hvordan livet skulle bli, med dukke på armen og skrubbsår på knærne. Sviktet av meg selv, så liten at jeg ikke visste bedre. Og av det dumme, dumme hodet mitt som trodde alt ville bli bra bare jeg ble litt flinkere, litt stillere, litt tynnere. Gjennomsiktig.

Inni er huset likt, utenpå er alt som før, bare med litt høyere trær og litt bredere busker. Forandringen skjer i meg, så fort jeg går inn døra. Det som var, flyter sammen med det som er, luften blir tynn og halsen blir trang, og sakte, sakte, kveles pusten og lyset forsvinner og jeg er tilbake i alt som var og er alt for mye. Menneskene i det er fortsatt de samme. De er mine, men likevel så fjerne for meg. Og så forsøker vi å leve. Hvor mange vi er varierer litt, men en fire-fem liv under samme tak, helt i utakt. Vi kan ikke lenger gjemme oss bak rutinene med frokost og matpakkesmøring og skole og middagsbord og lekser og utelek og barne-tv og lesing på senga. Alle har blitt voksne, og alle tar større plass enn fire vegger kan romme. Alle forstår mer, og jo mer vi forstår, jo vanskeligere er det å være som før. Alt lite blir stort og alt stort blir fortrengt, men likevel, så nakent det blir mellom oss. Gjennomsiktig. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg vil bare gjøre alt annerledes enn det jeg gjorde før, for før var ikke en god tid og jeg ønsker noe annet. Likevel er det som om det ikke går her. Tankene mine, de vonde tankene, er malt på veggene. De støvete gardinene holder ute alt det lyse og inne alt det mørke. Smellene sitter i dørene, og innerst blant kofferter og bunader på loftet, er den plassen der jeg satt og trodde jeg ikke ville mer. Noen skrudde på lyset og kom opp trappa og jeg holdt skrikene inne og svelget lydene og ville forsvinne og ville bli sett og ville holde borte og ville klemmes hardt for jeg ville ikke leve i natt. Tårene mine har slipet gulvene og alle klokkene tikker, tikker som de alltid gjør, og tiden går og jeg står fast her. Under en dyne på det lille, hvite rommet sovner jeg hver kveld og våkner hver morgen opp til bare det samme. Kanskje var det noen som dusjet, eller skramlet på kjøkkenet under meg, eller smelte i ytterdøra på vei til jobb, uansett våknet jeg alt for tidlig til et liv som ikke er mitt i et hus som ikke er mitt i et hjem som ikke er mitt. Det er som at huset er en eneste stor desperant som suger livskiten ut av meg, til jeg ikke lenger vet hvem jeg er og hva jeg prøver på og hva jeg vil og hvor jeg skal. Eller hvorfor prøve i det hele tatt. Jeg tar farge av den oransje kjøkkenkluten og går i ett med skyggerøde stuevegger til jeg ikke er meg lenger. Gjennomsiktig. 

Det skulle bare være en kort stund, så jeg skulle klare det. Men i dag, akkurat tre måneder etter at jeg kjørte hit med serviset mitt og klærne i kurver og minner og regler og et gammelt kjøkkenbord og alt annet som er deler av mitt liv, så kjenner jeg nærmest en desperasjon, nesten en dødsangst, fordi jeg ikke tror jeg kan overleve et døgn til her, ikke ett minutt. Puste, jeg trenger å puste. Hjernen min orker ikke lenger holde sammen alle biter av meg som er spredd over hele huset og løpe opp på loftet og hente et par sokker og løpe ned i kjelleren og hente en yoghurt og løpe ut i garasjen og finne den vispen og løpe ned i lekestua og finne den boka. Rydde i andres rot mens hele meg blir mer og mer kaos. Alle roller jeg spilte og spiller igjen og alle kringler som krongler til. Aldri å vite hvem som er her når jeg står opp eller kommer hjem fra butikken eller hvor lenge deres besøk skal bli. Løgnene mine tar meg igjen og skammen sørger for en evigvarende syndeflod og depresjonen kjemper med ensomheten om hvem som klarer å rope høyest inn i øret mitt fra skuldrene de sitter på og trykker meg ned ned ned ned ned. Så er den der, spiseforstyrrelsen, forankret i meg og kastet ut som løsningen. Igjen. Det vil bli bedre, bare jeg blir flinkere, stillere, tynnere. Kom til meg, den hvisker, og jeg skal gi deg hvile. Gå med meg, og vi skal finne veien ut. Du har ikke noe valg, for du har ikke noe liv uten, sier den. Du må, den roper nå, for du er ikke verdt noe annet. Men jeg ser den, det den sier får ikke feste seg, jeg vil ikke, lar den ikke. Gjennomsiktig. 

Det er ikke nok for meg å leve oppå noen andre. Å stå og se på andres liv når det jeg trenger er å leve selv. Å bo et sted jeg ikke kaller hjem og kjenne at alt jeg vil er bort. Jeg hadde aldri noensinne tenkt til å bo her igjen, og fra jeg kom hit og til i dag så har målet med dagen vært å holde ut og finne noe annet. Det var aldri meningen at jeg skulle bo her mer, og det er aldri meningen at voksne barn skal vende hjem. Uansett hvordan det var å leke familie. Men det finnes ikke så mye der ute, og de stedene jeg har vært og sett har vært furukledde og møkkete avlukker i andres kjeller eller loft, og jeg vil ha lys og lys og atter lys og plass til meg selv og en egen dør og ellers krever jeg ikke stort. Alt er bedre enn en halvdel av en knirkete dobbeltseng på et rom jeg bare er en litt uvelkommen gjest som har vært litt for lenge. Frykten for ensomheten sier meg at jeg burde holde meg her, i Indre Østfold, men desperasjonen i depresjonen vil vekk, vekk, vekk og ikke se meg tilbake på en lang stund. Optimisten tror jeg vil få til det meste og bli kjent med folk på min alder og få nære venner og begynne å danse eller noe annet sprøtt, men selvfølelsen min tror ikke det vil skje. Og jeg tror på den og er redd for å flytte for langt, men like redd for å bli. Bli og forbli den samme i det samme, og så ikke være lenger. Mens dagene går øker radiusen jeg søker i, og husleietaket mitt blir høyere og høyere og kravene færre. Kanskje finner jeg det i morgen, der jeg kan komme bort og komme hjem. Eller så tar det enda mer tid. Hver natt er kanskje den siste og hver morgen igjen en av en rekke flere enn jeg våger tenke på. 

Helt til slutt så frykter jeg at om jeg finner noe jeg har råd til hvor hjertet mitt finner husrom, så vil det ikke være plass til en sånn som meg. Alle søker studenter eller mennesker i jobb, noen som har noe å vise til annet enn et livsverk i anoreksi og en fulltidsjobb med å skape seg selv. Alle gode referanser og mitt ordentlige vesen til tross, jeg er redd jeg ikke blir vurdert en gang, forkastet før jeg får sjansen. Jeg kan ikke bli her, men hvordan skal jeg komme meg herfra? Om du som leser vet om noe, kjenner noen, så ikke nøl med å ta kontakt. 

Jeg vil bort, jeg vil hjem, til meg selv. Der følelsene kan være gjennomsiktige og jeg kan gå i ett med mine drømmer og ta farge av livet som bretter seg ut foran meg.