I dag har jeg gjort noe helt nytt. Og jeg har lært meg noe veldig viktig.

Jeg er god nok!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det viktigste er ikke å være best, men å gjøre sitt beste og ha det gøy. Gud, så mye bedre livet blir med den innstillingen til seg selv og til det man gjør. 

Og nettopp derfor ble en sjetteplass i et løp bedre enn en seier. Den indre kritikeren måtte bare gå og gjemme seg. Aldri før har jeg vært så fornøyd over noe jeg har fått til, til tross for at andre var bedre. Jeg tenkte ikke et sekund på de fem kvinnene som kom før meg, for jeg løp først i mål i mitt eget løp mot det som er godt nok. 

Til å være en som kun løper for gøy, med en kropp som har kjempet seg opp fra bunnpunktet opptil flere ganger, er jeg bare stolt. Og jeg tør å si det høyt! Faktisk har jeg vært så sprudlende lykkelig i dag at jeg har vasket både dusjkabinettet og søppelbøtta, samtidig som jeg har sunget høyt til Katy Perry, hvilket sier litt. Slike ting skjer bare når jeg svever på en sky av selvtillit. Jeg er ikke bare stolt over å ha gjennomført. Jeg er stolt over hvordan jeg har klart å hvile nok til at mitt skadde bein skulle få lege seg selv. Utrolig stolt over at jeg har spist mat jeg synes er skummel, med tanke på å tilføre nok energi og bygge meg opp, slik at jeg kunne stå på startstreken i en kropp som var tilfreds og klar for å jobbe på lag med meg. Så stolt over å ha drukket normale mengder væske i flere dager på rad. Så stolt over å ha spist hyppige måltider gjennom hele dagen i dag, og lagd havregrøt uten kruskakli og med ekte sukker på toppen til frokost. Så stolt over å ha lagd meg ordentlig middag og spist den av en fin tallerken med tent lys på bordet.

Hele helgen har jeg tilrettelagt for å være i energibalanse og væskebalanse. Jeg har vært sosial, liggi med beina høyt og jobbet med hvilepulsen. Faktisk har jeg også lært at det er dette som skal til for at jeg skal fungere best mulig, løp eller ei. Tankene om mat, kalorier, trening og kropp har vært merkbart færre. De maler ofte på fordi kroppen aldri tør helt å stole på at jeg gir den det den trenger når den trenger det. Som for å minne meg på at jeg må ta vare på meg selv, enda så mye tankekjøret roter det til samtidig. Hver gang jeg dykker inn i næringsinnhold, telling og regning, oppskrifter, dietter, treningsblogger, så er det egentlig bare kroppen som forgjeves forsøker å si: Jeg er sulten! Mat, mat, jeg må ha mat! Jeg har lyst på karbohydrater, derfor ser du på Kakekrigen. Jeg vil være i ro, hjemme, derfor er du så nervøs i magen. Jeg er sliten, derfor føles treningen tung i dag. Signaler, så lette å misforstå totalt, grunnleggende biologiske signaler. Kroppen vet best.

Avgjørelsen om å delta i mitt første løp, var preget av stor ambivalens. Nettopp fordi jeg fryktet at jeg ikke ville være god nok, for meg selv. Jeg var også redd for å ødelegge mitt veldig levende og friske forhold til løping, som kun er en lidenskap og ingen konkurransearena i utgangspunktet. Skulle jeg la et tall og en plass definere om jeg løper bra nok? Føler jeg meg ikke fri når jeg løper, med et smil om munnen, i et tempo som kroppen bestemmer uten påvirkning av tanker eller tvang? Hva om den gleden og friheten ville forsvinne, og fremtidige løpeturer ville bli nok en arena for selvkritikk og straff? 

Innerst inne i endorfinenes utspring, samlet celler seg i en heiagjeng. Skjelvinger av forventning og nysgjerrighet føyk hit og dit. For hva om det tallet og den plassen definerte at jeg ER god nok akkurat som jeg er, uten intervalltrening og svettefester og 2XU-tights og energigel? Uten løpeprogrammer og pulssoneøkter. Hva om jeg ville løpe med et smil om munnen, med fuglekvitter og søle til knærne, i et tempo i rytme med røtter som må hoppes over og bakker opp og ned? Til syvende og sist er et løp ikke så ulikt en solotur. Ingen snakker med hverandre, blikket må holdes på stien rett foran deg, ingen bryr seg egentlig om de andre, så lenge man selv kommer i mål. Bare noen hundre meter fra den skremmende starten, forsvant jeg inn i sonen min og bare koste meg. Ingen nerver, for jeg hadde ingen annen forventing til meg selv enn å være fornøyd med det jeg fikk til.

Og det fikk jeg til. 

Så godt som gull! Godt nok! 

Hva ser jeg når jeg ser ned? Dette. Knapt lenger enn min egen nesetipp. Masse hår som er i veien. Mye kropp, ofte i blått. Små føtter som kan ta små, små skritt. Av det som er rundt, av muligheter og hindringer, ser jeg bare brøkdeler, rett før jeg står oppi dem og ikke ser veien videre. Redd for hva som møter meg om jeg løfter blikket, holder jeg det stødig nedover. Fra lav til lavest. Utsikten er svimlende liten. Lufta er tett. Min tanke ikke fri. 

Jeg er ikke velsignet med mange centimeter i høyden, ikke at det er nødvendig for å få til ting her i verden. Jeg er heller ikke velsignet med så mye selvtillit, ikke at det nødvendigvis er en medfødt egenskap. Men kombinasjonen av å være liten og å gjøre seg liten, gjør verden himla stor og alle andre bedre. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Med kritiske øyne, møter jeg noen ganger eget blikk. Med nedsettende ord, snakker jeg ofte til meg selv. I møte med andre, tar jeg rollen som underlegen. Det skaper ikke bare konflikter i meg, men også usikkerhet i dem. Noen lurer kanskje på om de har gjort meg noe galt, eller om jeg er sur? Det er ikke naturlig å bli møtt med total underkastelse, enhver kan føle seg rolleforvirret av mindre. Det er ene og alene min skyld, jeg lar meg bli tråkket på, overkjørt, bestemt over og tiet, for å få andre til å føle seg bra og meg til å forbli verdiløs.

Jeg ber om det. Bare gå foran, du. Neida, selvfølgelig kan jeg komme i morgen i stedet. Ta den siste du, det er ikke så viktig for meg. Selvfølgelig er det greit at du er sliten, jeg skal gjøre det for deg. Nei, det blir så mye styr for deg, det går bra uten. I alle situasjoner, på butikken, på jobb, på skole, i familiesammenheng, blant venner, når jeg holder døra, slipper fram i køen, roser andre opp i skyene og småliggjør egne prestasjoner. Det går greit. Det er helt ok. Tusen takk, men. Komplimenter tas alltid imot med et vedhengende, negativt men som nører oppunder min selvkritikk og gjør andre forlegne for å i det hele tatt ha forsøkt. 

Egentlig er det ikke greit, det er alt annet enn ok. Det går ikke bra uten, det passer ikke i morgen, jeg hadde lyst på den siste biten, selv er jeg kjempesliten. Jeg vil ikke, det høres drikjedelig ut. Det du sier er feil, jeg har faktisk rett. Jeg er ikke enig. Nå var jeg flink.

Så rart å skrive alt dette. Jeg vet ikke om jeg noen gang har sagt det høyt, stått opp for meg selv på den måten.  

Jeg rakker ned på meg selv, påtar meg ansvar for unødvendig mye, skaper enorme rom for andres menneskelighet og visker ut min egen. Dersom noen presser meg opp, ved å nekte å finne seg i å skulle være meg overlegen, distanserer jeg meg. Det blir for ubehagelig. Uvant, kanskje. Og skummelt. Å se inn i øynene, helt på høyde. Tenk om blikket jeg møter er sint, irritert og skuffet, eller mildt, inkluderende, spørrende? Jeg vet ikke hva som ville vært verst, å få egne tanker bekreftet eller utfordret?

Om det er noe jeg ikke får til, så gjør jeg det ikke, eller viser det ikke fram. Jeg kvier meg for å ta initiativ, så redd for å foreslå noe som andre ikke vil like. Utsetter og utsetter avgjørelser, eller skyver dem over på andre, fordi jeg ikke vil velge feil. Senest i helgen skrev jeg melding rundt til både tante, to søstre og en venninne og lurte på om de syntes det var en god ide at jeg meldte meg på et løp. Jeg skrev: “Har litt lyst, samtidig som jeg er redd for at jeg skal vise meg å være ikke god nok. Hva tenker du?” At ikke folk blir oppgitt! Det blir de kanskje, når jeg tenker etter. Det er som å be om bekreftelse man egentlig ikke tør å få eller vil være ved at man hungrer etter. Som om det er sannsynlig at noen ville svart “Ikke meld deg på, for du vinner ikke uansett. Du er så dårlig!”. De ville aldri svart det. De svarte heller, som forventet, at “Du må ikke være best for å delta, kjør på! Du er dritgod!” Snikstøtte. Snikbekreftelse. Så etterlengtet, men likevel så forbudt. Hva vil det si å vise seg å ikke være god nok. Å komme på tiendeplass? Å ikke fullføre? Å bli nummer to? God nok for hvem? Meg selv? Jeg blir aldri god nok for meg selv, uansett hvor god jeg blir. 

Mange sier at jeg er lett å like, positiv, pliktoppfyllende og trofast. Og slik oppretholdes min underlegenheten, av meg selv, selvfølgelig. For folk liker meg fordi jeg er sånn jeg er, tror jeg. Det er behagelig å være rundt en som bare gir, aldri krever, og som sier at alt er greit. Kanskje vil de forsvinne om jeg protesterer mer, ønsker ting tilbake, krever rom for egen menneskelighet? Eller vil de puste lettet ut og tenke at det tross alt er ålreit å være med mennesker som er trygge nok i seg selv til å si det de mener?

Kanskje ville livet føltes mer overkommelig om jeg pustet inn friskere luft med blikket fremover fra toppen av meg selv? Det er bare så vanskelig å snu et selvbilde opp ned. Hvor begynner jeg? Må jeg klippe av litt hår, så ikke jeg har så mye å gjemme meg bak? Gå med sko med høye hæler? Øve meg på å si nei i speilet? 

Det meste skjer lenger fram enn nesa rekker. Det handler om å være forberedt og modig, og det kan man ikke være når man lever i en innsnevret sirkel av falsk komfort. 

Om å snu et selvbilde opp ned slik at alt faller mer på plass.

Bare for å understreke poenget, så publiserer jeg dette på ren trass. Nå som jeg leste gjennom, og fant at avsnittene var korte, poengene få, innholdet sprikende og setningene dårlige, tenkte jeg på Elizabeth Gilbert som sier at “Done is better than good!” Ferdig er bedre en bra nok. Over og ut.