La være det som var

La være det som var.

Det var ikke så lurt å gå den bratte bakken opp til der du sist var da du var fem år. 19 år gjør mye med både steder, ting og mennesker. 

Store lekeplasser blir små lekeplasser. Rektangulære polarbrød blir runde. Hunden er død, dukkene ligger i poser på loftet, søsteren i overkøya sover når du er våken, på den andre siden av kloden. 

Lange bakker blir oppoverhelling. Du fikk en lillebror, du fikk en lillesøster, og du ble stor enda du var liten. En familie på fire ble en familie på seks, så deltes de opp og ble to og en og en og en

og en ensom. 

Toppen er ingen topp nå, bare en tue. Huset der pappa en gang fanget mus med støvsugeren og dere sto på hendene inntil veggen og drakk blå brus hver lørdag, det finnes ikke lenger. Den bratte bakken ned mot låven er jevnet med jorden, selv om du en gang sto fast i den med ski på beina og staver festet rundt gummivottene og trodde ingen noen gang ville finne deg. Så liten at selv ikke topplua syntes fra stuevinduet til pappa. Men pappa kom, han fant deg og fikk skiene av og hulkene til å stilne. Det er ingen bakke, det er ingen låve, det er ikke noe stuevindu, pappa bor ikke der nå.

Det står en heisekran på gårdsplassen, et stort betongbygg reiser seg oppå plassen der det lille trehuset sto, og gjerder stenger for at du kan komme inn. Jordet mellom huset og lekeplassen er ikke et jorde lenger, men en fotballbane. Lekeplassen er ikke en lekeplass lenger, noen dumper hageavfall der sandkassa sto. Og gjennom et hull i fotballmålet tar du bilder av en himmel i rosa mot utsikten til fortiden som erstattes med nytt. 

Selv trærne i skogen bak huset har blitt så mange og så store at solen bare når til toppene. Om du legger hodet bakover kan du se dem. Under der satt du en gang og fikk et hjertesmykke av gull og drakk solbærtoddy og spiste Bixit, bare du og mamma. Dere hadde pakket sekk og votter og gått langt, men langt har blitt kort, ja, bare noen hundre meter egentlig, skogen har blitt gjennomsiktig, gullkjedet passer ikke lenger og hjertet er borte. 


Håret ditt er langt nå. Øynene ikke fullt så mørkebrune. De har sett mer enn du kunne se for deg, men så lite av det du ville. Og i kveldssolen mørklegges du slik du føler deg inni, som et halvt menneske. Farget av lys og fanget av skygger. Det er lite å finne på gamle stier, alt er forandret av tiden. Noe har vokst og noe har krympet, og inni deg er du lik, men likevel så annerledes. 

La være det som var. Minner er skjøre og knuses så lett. Det er bedre å huske dagene som lange og fulle av eventyr, huset som slott. Det er bedre å minnes skogen som skog, og ikke se at du kan se tvers igjennom. La mamma og pappa være det, la deg ha vært liten og dem ha vært nære.

Det er det gode som fester seg, alle krangler og tårer er glemt når du har for mye å huske til at alt kan få plass.

Til du går tilbake og ser at ingen ting er som det var og du begynner å tvile på at det var sånn noen gang. Stedene borte, hjemmet borte, tryggheten borte, hjertet borte, familien borte, brått er sola borte.

La det være og se nye veier. Hold ut mørket til dagen våkner. Fortiden i nåtiden gir ingen mening i fremtiden. Du får ikke tilbake. Du må skape nytt.  

Kunstintervaller

I dag fikk uttrykket “kunstpause” en ny dimensjon.

Andre løper langintervaller, kortintervaller, bakkeintervaller og pyramideintervaller. De fleste hater det. Jeg løper ikke intervaller. Punktum. Jeg hater intervaller. Men så oppdaget jeg kunstintervaller, og har blitt hektet. Egentlig burde jeg kalle det kreative intervaller, men kunstintervaller klinger så fint, og så var det dette med kunstpauser som gjorde et lite ordspill ut av det hele. Og jeg elsker ordspill.

Vel. Om du vil prøve deg på denne nye treningsformen “kunstintervaller”, får du programmet her:

  • Ta på gode sko og behagelige klær. Husk at det er høst, så noe i halsen og noe på hendene er helt nødvendig. 
  • Ha med telefon, eller, dersom regnvær/aversjoner mot telefon, ta med papir og blyant. 
  • Ta deg med bil, buss, bane eller til fots til ditt favorittsted utendørs. 
  • Begynn å bevege deg. Om du vil gå eller løpe bestemmer du, begge deler er like effektivt!
  • Ta gjerne nye stier og veier, eller, best av alt, utenfor vei og sti. 
  • La ørene være fri, uten propper i, og lytt til lyden av sko mot gress, grus, røtter, vannpytter, leire, myr, vind, regn og tørt løv. 
  • Legg igjen tanker du uansett ikke får gjort noe med hjemme. Slipp tankene fri, du er tross alt ute i det fri. 
  • Når tankene er frie, vil du tenke på mye rart. Ikke blir redd, bli nysgjerrig!
  • Så, plutselig, ut av det grønne/blå/gule/brune, vil det komme til deg. Gode ideer, fine minner, solstråler mot spindelvev og sanger på hjernen. “Jeg gikk en tur på stien” er en gjenganger hos meg, eller andre sanger jeg bare husker en strofe av, og derfor gjentar til jeg blir helt “Ko-ko-ko-ko-kokokorokkokko…”.
  • Når dette skjer, disse kreative blomstringene, er det på tide med en “kunstpause”. Altså, du stopper opp, tar det bildet, synger litt på den sangen, skriver ned den ideen, lar kroppen fylles av det minnet. Kunstpausen skal ikke bare gi deg et pusterom og gjøre deg klar for mer, den skal trene opp din kreative hjerne og lære deg om tilstedeværelse. Her er et eksempel på skriblerier etter dagens kunstintervaller, skrevet i et forrykende tempo med stavekontroll for ikke å glemme før alt er notert (ergo gir det knapt mening for noen, inkludert meg selv): lukke øynene og se farger, et ori blemmer endrer seg fordi temp endres. Se mindre kropp, s mr verden. Kunstintervaller (Yay!). Å være der du er. Skjebnens ironi. Bloggforstyrret.
  • Og så fortsetter du, kanskje rundt en ny sving, gjennom en eplehage, langs et vann eller over et gangfelt. Helt til noe nytt krasjer ned i deg og du må ta en ny kunstpause før du får frie tanker til å gå videre.

Hvor lenge du skal holde på? Det bestemmer kroppen din. Hvor lange kunstpauser? Så lange som kreves for å tenke ferdig og lagre det på et sted det kan hentes fram igjen senere. Hvor mange? Så få at de betyr noe og så mange at alt det viktige får strømme gjennom deg og feste seg i minnet, på papiret, i bildegalleriet eller på notat-appen. 

Da ønsker jeg deg en god og lur tur. Og måtte kreativiteten møte deg med åpne armer og takknemlighet.

Jeg lover deg stor treningseffekt. Men mest av alt trener du på å være her og nå, i fred med deg selv i den alltid så tilstedeværende naturen.

Samtaler

Hei.

Hei.

Hvordan har du det?

Bare bra!

Så fint!

Mm. Du, da?

Jeg? Bare bra! 

Så fint!

Mm.

 

(Takk for at du ikke lurte. Takk for at du ikke svarte.)

 

Så pustet begge lettet ut

og forlot klemmen før den rakk å holde rundt. 

Du skal ikke tro at du er noe, du skal vite det

Det både forbauser meg og foruroliger meg å se og høre hvordan vi snakker til hverandre og om hverandre, til oss selv og om oss selv. Det er en pågående nedsnakking av mennesket. Med janteloven godt forankret, er vi nordmenn for eksperter å regne når det gjelder selvkritikk. Før foregikk den kanskje mer i det skjulte, innad, i tankene. Det ligger i vår kultur, vår ukultur. 

For eksempel på en helt vanlig tribune, på en helt vanlig fotballbane, på en helt vanlig tirsdag, hvor jeg satt og heiet fram et jentelag i barneidretten. Spillerne var i 12-årsalderen. De hadde fotballshorts og bare legger, flettet hår og smil om munnen. Rundt meg satt mødre, fedre, besteforeldre og søsken langs den ene langsiden, med sola midt imot, før den sakte forsvant bak klubbhuset. Noen spiste kake fra kiosken like ved, andre drakk kaffe fra termos. Noen hadde på treningsklær, og andre høye hæler. “Har du hørt at hun skal gå fra han og at de skal flytte dit og at læreren venter barn og at det er tilbud på kaffe på Kiwi denne uka?”… Det summet, vi klappet, vi hutret og frøs. 

Det ligger i vår kultur. Nærmiljøet, fotball på kunstgresset og vafler til 10 kroner. Det er slike stunder som får meg til å føle meg som en del av alt det her. En turgåer vinket til en bekjent og slo seg ned på de primitive benkene. Spillerne hadde akkurat rukket å gjøre lekser og spise fiskepinner til middag før kampen, eller kanskje det var tomatsuppe og pannekaker, siden det var tirsdag. Mødrene og fedrene kjørte til og kjører fra og sitter der i det evinnelige regnværet, sola og blåsten. Vi støtter morgendagens helter, tilsynelatende gjør vi det. 

En bestemor utbrøt, med munnen full av kakesmuler, at “Motstanderlaget har jammen ikke løpt fra matpakka”. Det tok et lite øyeblikk før jeg forsto hva hun mente med det, så tok det et lite øyeblikk før jeg fikk igjen pusten. Bifallende nikk og mumling. Et voldsomt sinne vokste inni meg, men jeg sa henne ikke imot. Kanskje håpet jeg noen andre ville ta kampen. Men ingen løftet så mye som et øyenbryn. En annen tilskuer, en mor denne gangen, klaget over sine stadig bredere lår og svakhet for sjokoladen. En far diskutert med en annen far om det var mest effektivt å løpe på mølla eller å løpe i skogen. “Herregud, ho nummer ni er jammen treig!”. Mens en liten jente, sikkert en lillesøster, tygget på rosiner og lekte med en dukke hun hadde med. “Ta en sjokoladebit, da, Thea!” Jeg ristet på hodet og sendte pakken videre. “Der ser du, det er noen som er flinke!”, sa de da. 

Vi satt der og frøs i septemberkvelden og diskuterte kropper som om kropp er alt vi er, men mest alt vi ikke er. Jeg diskuterte ikke. For å si det som sant er, så meldte jeg meg ut av samtalene, av feighet og av frykt. Det er slike stunder som får meg til å ikke ville være en del av det her. Det ligger i vår kultur, vår ukultur. Vi skal ikke tro at vi er noe, for det vi er er aldri godt nok. Og alle skal vi passe på at ingen glemmer det.

Fra hvem skal dagens unge lære at du skal ikke tro at du er noe, du skal vite det. 

Det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne. Det spørs bare om det finnes nok reparerte voksne til å gjøre det.