Etter årets korteste dag, med personlig rekord i å sove lenge (helt til 11:23, faktisk), og i anledning 8. januar 2017, en hel uke inn i det nye året, er det på sin plass å grunne litt på alt som har skjedd i året som var. Grunne litt på det, før jeg gjemmer det i hjertet mitt som dyrebare erfaringer for fremtiden.
2016 har vært et annerledes år. Sammenliknet med andre år, har det kanskje vært mitt tyngste, mørkeste og lengste år, men innimellom har det vært fylt av dager med en befriende lettelse, solskinn og timer som flyr avgårde. Er du glad eller er du lei deg? Ja! Jeg kan være begge deler, det er rom for alle følelser igjen, jeg føler mer enn noen gang. Det er greit. Det er bedre å føle alt enn å føle ingenting. Mye bedre.
2016 står frem som mitt stolteste år noensinne. Enda så mye ulevd liv jeg har kjent på, så mange ganger jeg har sunket sammen i skamfull sjenanse når mitt kaotiske og ufullkomne liv blottlegges for andre som er mer verdt enn meg. Til tross for alle de øyeblikkene, har jeg tatt tak i ting. Jeg har vært gjennom en tøff innleggelse, taklet tiden etterpå nesten på egenhånd, håndtert hjemløse uker, venner og familie som er langt borte. Jeg har flyttet til et nytt sted, startet et liv som, til tross for at det føles midlertidig og som noen andres, inneholder mer av det som gjør meg godt og mindre av det som gjør meg ille.
Puslingen pågår, både i det virkelige liv, og også her på bloggen. Bloggen! Hvem hadde trodd det? Aller minst jeg. Hvilken snuoperasjon. Fra å være en som forsvinner inn i et monstermenneske av innestengte følelser, begynte jeg å snakke om det, skrive om det, ta bilder av det, dikte om det, dele det, vise det. Med åpenhet, raushet og inspirasjon, fra meg til dere og fra dere til meg. Jeg har reist alene og funnet sammen, i tid og sted, i minner og traumer, i drømmer og mareritt. Min stemme har blitt hørt og mine ord har gitt mening for andre enn meg selv. For første gang i mitt liv, har jeg brukt innsikten min til noe annet enn å motarbeide egne behov og være selvdestruktiv.
Det er kraft i knyttede never, det er styrke i utholdt smerte, det er lys i mørke og det er kjærlighet i et bankende hjerte. Jeg får dele, og jeg får ta del i, livet.
2016 har vært kroppens år. Aldri har jeg hatt en mer funksjonell og frisk kropp. Kroppen og jeg blir nok aldri helt venner, men vi er på talefot så lenge jeg kan lytte. Jeg er stolt over hva kroppen min har tålt av motgang og destruksjon, og stolt over dens tålmodighet. Jeg er stolt over dens standhaftige vilje og evne til å overleve. Og stolt over at den ikke har gitt meg opp.
Det er fantastisk å ha en kropp som tar til takke med så lite kjærlighet og omsorg, og likevel presterer og presterer. Jeg er stolt over å ha kjempet meg til en vekt kroppen min trives med, enda vi har veldig forskjellige meninger om hva det er, og stolt over å ha opprettholdt den fysiske rammen.
2016 har vært et spennende år. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker, deriblant meg selv. Tidligere har jeg brukt all min tid på å være en annen, en som andre kan like og akseptere og ha nytte av, men den jeg som er bak alle jeg-ene som er meg, den Thea er visst ikke så verst likevel. Folk liker meg. Folk aksepterer meg og verdsetter meg. I kraft av meg selv, er jeg nyttig. Og ganske morsom. Ikke minst kan andre finne en annen ro i mitt nærvær og være mer seg selv rundt meg. Det skaper nære relasjoner. Det gir grunnlag for gode samtaler og tilstedeværelse. Det er det som bygger mennesker. Alt det mellom oss.
2016 har vært året jeg ble tilstede i eget liv. Tilstede for meg selv, og tilstede for andre. Det føles nesten som å ha gått rundt i en tåke av svaksynthet og så plutselig få på seg briller. Jeg elsker alt det nye blikket mitt kan hvile på. Det er så mange farger, former og mønstre. Jeg ser, muligheter. Det er uendelige muligheter, så lenge jeg ser riktig vei og bruker kraften til å komme dit.
