Jeg har vært hos tannlegen i dag. Noe jeg har utsatt i lang tid. Ikke fordi jeg har tannlegeskrekk, men fordi jeg er en mester i å utsette ting. Og fordi jeg ikke har vært så mye hjemme det siste året eller fått så mye gjort. Annet enn å gå masse ned i vekt og så masse opp i vekt igjen. Og sånn går no dagan. Livet. Jeg er 24 år og har ingen Bachelor i noen ting. Jeg jobber ikke med noe heller, akkurat nå. Men hvis vi regner i grader og arbeidstimer, så har jeg vel til sammen to mastergrader og en bachelor i anoreksi, og jobber hele dagen, med masse overtid, med å spise og ikke spise, trene og ikke trene, hvile og ikke hvile. Telle, regne, planlegge, og prøve å ikke telle, regne og planlegge. Når man har gjort noe over halve livet, da kan man kalle seg en ekspert, og det er veldig vanskelig å slutte å gjøre noe man har gjort så lenge og er så flink til. Nå er jeg sluppet fri, fra innleggelser i hvert fall, og det er min oppgave og fulltidsjobb å fortsette frigjøringen til hele Thea er alene igjen i seg selv.

Jeg leste en gang at det lureste man kan gjøre for å jobbe seg fri fra en spiseforstyrrelse, er å gjøre det stikk motsatte av det sykdommen vil. Inni meg roper det at jeg er stygg, stor, verdiløs, tar for mye plass, ikke klarer noen ting, ikke er mulig å like eller verdt andres oppmerksomhet eller kjærlighet. Så hva gjør jeg da? Jeg tar på meg klær jeg syns er fine, uavhengig av kroppen inni, spiser en bit sjokolade på en onsdag, jeg står opp for egne meninger og behov, deler private ting på verdensveven. Tar et langt sprang utenfor komfortsonen, for inni den skjer det fint lite uansett. Jeg gjør noe annet enn det jeg har gjort til nå, for å se om det tar meg et sted jeg heller vil være. Den som lever får se. 

Det er veldig vanskelig å slutte med det eneste i livet man føler man mestrer, enda så mye det skader. Det er kanskje hovedgrunnen til at jeg opprettet denne bloggen, fordi den eneste delen av meg som ikke finnes spiseforstyrret overhodet, er kreativiteten min, og den har jeg så mye av at det formelig renner over iblant. Det er min tid nå, og jeg prøver å finne ut av hva som egentlig er meg, innerst inne. Å gi meg hen til alt jeg elsker å gjøre, virker som en god plan. Et sted må man jo begynne! Som det å skrive, strikke, bake, synge, fotografere, lage kort, dyrke grønnsaker, sy putetrekk, lage etasjefat av asjetter og lysestaker. Altså, det finnes ingen grenser for hva jeg kan finne på å bruke ideene mine til. På dager som denne, der ordene nesten løper ut av hendene mine og munnen ikke orker å si et ord, da skriver jeg. Filteret er skrudd av, rett fra innsiden og ut. Det er dødsskummelt og fantastisk artig. Jeg lager noe fordi jeg kan, og fordi det er tusen ganger bedre å bruke tiden sin på det, enn å stå på butikken og diskutere inni seg om man skal ha ekstra lett eller skummet melk, eller løpe tur-retur nabobyen, eller noe annet som jeg pleide å bruke tiden min på.  

Men, tilbake til dette tannlegebesøket. Den eneste grunnen til at jeg, som også lider av en alvorlig telefonskrekk, brukte telefonen min til noe annet enn å skrive SMS og ikke besvare anrop, jeg RINGTE tannlegen, det var at jeg mistet en del av fortanna mi i går. Og nå tenker du sikkert at, ja, hun har kastet opp også, denne spiseforstyrrede naveren som ikke vet sitt eget beste, men det er ikke det sørgelige tilfellet denne gangen. Det er ikke en del av min komplekse diagnose, og det takker jeg skaperen for hver eneste dag at jeg har sluppet. Fortanna mi har dessverre vært både falsk og stygg i mange år fordi jeg som barn var så tjukk i huet at jeg smalt den ned i mammas kjære marmorstuebord på vei fra under bordet og opp i sofaen. Bordet fikk et søtt lite tannhakk, og jeg ble en halv tann fattigere, og det greiene de penslet på og kalte “tann” hos tannlegen, datt altså av i går. Heldigvis bare bakdelen. Og ikke fikk tannpleieren gjort noe med det i dag, for tannlegen var ikke ledig, så det skjer først 18. mai. Det hadde gått helt fint, bortsett fra at jeg nå tygget på en gulrot og mistet enda mer falsk tann, og det en veldig synlig del også. Nå kan jeg ikke smile før hele pinsen og 17. mai er over. Hipp, hipp, heisann, HURRA for det. Jaja, jeg er ikke noe glad i 17. mai uansett.