Skal du ut? Ja, jeg skal løpe. Uhmph! Hevede øyenbryn, stramme lepper, Mamma liker ikke dette. Hun er fortsatt ikke overbevist om at min løping er en frisk ting. Det nytter ikke å si noe, så jeg bare smeller igjen døra og lar beina skape mest mulig avstand mellom meg og henne før jeg rekker å bli sint. Det var en gang, veldig mange ganger faktisk, da jeg løp fra meg selv. Hver dag litt lenger enn i går. Fortere, fortere. Det spilte ingen rolle om det regnet, om det var 24 minusgrader, om jeg ikke hadde spist på to dager eller om jeg hadde 40 i feber. Jeg måtte. Jeg løp for å brenne. Jeg løp for å få lov til spise en gulrot klokka tre. Jeg løp for å få lov til å dusje. Jeg løp for å føle noe, om så bare smerte. Ingen kunne ha stoppet meg, for jeg var drevet av krefter ingen kunne måle seg mot. 

Uansett hvor forferdelig det var, etter ti minutter sluttet det å gjøre vondt. Om jeg hadde følt meg tom for energi, kald og svak, ble jeg brått en løpemaskin. Kroppen hadde gitt opp å lete etter sukker i blodet, den hadde funnet en annen, utømmelig kilde å brenne fra. Meg selv. Muskler. Fettet var allerede oppbrent. Slik kunne jeg løpe i timevis. Bare meg, veien og pusten. Kulden slapp taket, sulten forsvant. Det var ikke plass til andre tanker enn her og nå, skal jeg trå der eller der. Når jeg løp, fikk jeg fri. Det var så deilig at jeg ikke orket å stoppe. 

Det kunne ikke vare, den måten å leve, løpe, på. For jeg var ikke en utømmelig energikilde, det var nesten ikke noe igjen av meg. Resten av døgnet, når jeg ikke løp, hadde jeg knapt krefter til å snakke. Kroppen visste hver morgen at den måtte løpe. Så den løp. Og så skrudde den seg av. Etter to timer dundrende mot asfalten, klarte beina så vidt å ta meg inn i dusjen etterpå. Med vannet sildrende nedover ryggen, satt jeg sammenkrøket inni hjørnet og ventet på krefter til å åpne shampooflaska. Kroppen er fantastisk. Den kan tilpasse seg etter de mest umenneskelige forhold. Til det sier stopp. Jeg ble ikke lenger raskere og raskere, selv om jeg løp tre maraton i uka. Det er vanskelig å bygge seg opp når man brytes ned.

Hvor lenge det pågikk, husker jeg ikke. Hjernen har fortrengt en del fra den tiden. Det krever energi å huske ting. Men jeg husker at jeg en dag bestemte meg for å slutte. Jeg hadde løpt så langt så lenge, ingen kunne stoppe meg, trodde jeg. Men jeg kunne stoppe. Det er kraft i det å bestemme seg. Andre hadde prøvd, med regler og tvang, men jeg løp om natten, jeg løp på stedet, jeg snek meg ut med treningsklær under klærne og løp, jeg løp hver helg jeg hadde permisjon, da løp jeg så mye at jeg ikke rakk annet, bare fordi jeg hadde friheten. For jeg ville ikke slutte, jeg kunne ikke slutte. Ikke før jeg sluttet. Jeg har sluttet å løpe, sa jeg. Jeg tror ikke noen trodde på meg. Men jeg hadde det, sluttet. Og jeg begynte å spise litt mer enn ingen ting. Jeg var skrevet ut fra ett sted og ventet på et annet. Innleggelser hadde bare gjort meg sykere, men jeg hadde virkelig troen på den neste. Det er kraft i det å bestemme seg. Snupunktet mitt var avgjørende, fordi utgangspunktet mitt var et helt annet om snupunktet var nå. Man snur seg ikke i graven, selv om det er et uttrykk. 

I tre måneder løp jeg ikke. Ikke en meter. En meter hadde raskt blitt til en mil, og jeg hadde bestemt meg. Ingen løping. Lite ante jeg om hva tre måneder med hvile kunne gjøre for løpingen min. Tre måneder i nærmest stillstand, og jeg ga meg selv klarsignal og løp fortere enn noen gang. Frykten for at kroppen visnet bort i kalorier og kilo, viste seg å være riv ruskende gal. Når du trenger tre måneder med restitusjon, da har du virkelig vært i kjelleren. 

Jeg løper ikke for å få lov til å spise en gulrot klokka tre lenger. Jeg løper ikke for å brenne. Jeg løper ikke for å føle smerte. Jeg løper for livet, men ikke fra meg selv. Jeg løper fordi jeg elsker kroppen min når jeg løper, og hvert minutt jeg kan elske kroppen min, er minutter jeg må ta vare på. Jeg løper fordi jeg har utømmelige energikilder. Ikke fordi jeg brenner muskler, men fordi jeg spiser mat. Jeg løper fordi jeg elsker å høre lyden av føttene dundre mot bakken. Jeg løper fordi jeg føler jeg lever. Som en tiger, føler jeg meg når jeg løper, sterk, vakker, uovervinnelig. Det er vanskeligere å brytes ned når man bygges opp. Når jeg løper, er det fortsatt bare meg, veien og pusten. Når jeg løper tar jeg så mye plass jeg vil. Det er ikke plass til vonde tanker, hat og forakt. Det er bare plass til her og nå, samt en uendelig tankestrøm av ideer og sanger på hjernen og innsansing av den herlige naturen. Når jeg løper, får jeg fri. Det er så deilig at jeg ikke vil stoppe! 

Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse er en av det vanskeligste avhengighetene i verden å slutte med. Det er ikke som andre avhengigheter der du slutter med de og så blir frisk, selv om jeg vet det er mye vanskeligere enn det, altså. Men å slutte med en spiseforstyrrelse innebærer at du må fortsette å gjøre alle de tingene som potensielt er livsfarlige. Du kan ikke slutte å spise. Du kan ikke slutte å bevege deg. Du må gjøre alt du gjorde, bare i større eller mindre grad enn før. På min vei mot å bli frisk, må jeg ha rom for å spise både grønnsaksuppe og pizza. Både spinat og sjokolade. Jeg må kunne ligge i sofaen og se på TV, og jeg må kunne løpe en tur i lysløypa før lunsj. Jeg kan ikke slutte å leve, når jeg skal begynne å leve igjen.