Gulvet føles kaldt mot ryggen. Fysiske lover holder meg nede. På gulvet, i mørket, blir vi ett, jeg og kroppen min. Underlaget definerer konturer av et menneske, noe utenfor meg bekrefter min eksistens. Jeg kjenner at jeg finnes. Det er noe helende ved å ligge sånn. Kroppen min er forbudt område, for andre og for meg selv. Jeg orker ikke ta på den, ingen andre får røre meg. Behovet for kontakt er borte. Der jeg snubler rundt, som en udefinerbar masse av følelser og celler, blir bakkekontakten et holdepunkt. Da får jeg skuldre, albuer, bakhode, hæler, sete. Kroppen føles tung mot parketten. Tårene kommer, og jeg lar de sildre nedover kinnet og gjøre ørene våte. Helt stille. Tenk om noen fant meg slik. Noen kunne funnet på å holde rundt meg. Tanken skremmer meg sånn at gråten stilner og jeg setter meg opp. Kroppen flyter utover igjen, snart vet jeg ikke lenger hvor jeg starter og hvor jeg ender. I speilet ser jeg noe, i hodet ser jeg noe annet. Omrisset på gulvet er det eneste jeg klarer å stole på. Lover og regler er trygge. Jeg trenger ikke klemmer av andre enn tyngdekraften. 

Det er vanskelig å føle det sånn i et samfunn der alle klemmer. Noen klemmer hardt, noen klemmer lenge. Noen klemmer hei, andre klemmer ha det. Noen klemmer holder fast, andre klemmer slipper fri. Klemming er ikke min greie. Det er mange år siden jeg bestemte meg for at jeg ikke trenger fysisk kontakt. Det var omtrent på den tiden da jeg sluttet å like meg selv. Jeg var kanskje ti. Så lenge jeg kan huske har jeg følt meg som en byrde. Jeg ville ikke utsette andre for det ubehaget å måtte ta på meg. Belemre dem med meg. Et lite kameleonbarn, lagde ingen bølger, passet på å gå i ett og ikke syns. Ingen skulle ha noe å utsette på meg. Alt skulle være perfekt, så ville ingen ofre meg eller det jeg gjorde en tanke. Prosjektet ble altoppslukende. Jeg ville ikke lenger finnes. Bit for bit skulle jeg forsvinne, til alt som var igjen var tomrom. Og ingen skulle engang merke at jeg ble borte. Etterhvert var jeg redusert til en diagnose, alt som var igjen var et tomt skall. Ingen orket ta på meg, de var redde jeg skulle gå i stykker. Noen syns også jeg var ekkel. Og noen prøvde å klemme for å kjenne etter hva som var igjen, og da frøs jeg og de slapp og så prøvde de ikke mer. Jeg sluttet å være nær så tidlig at jeg føler meg ute av stand til det. Behovet har blitt undertrykt til det ikke lenger melder seg. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Trodde jeg. Uansett hvor mye den delen av meg prøver å overbevise meg om at jeg er et slags supermenneske som kan leve på luft og uten kjærlighet, så sier andre at det ikke er sånn. Det kan føles sånn, men følelser er og blir følelser. Som alt annet ved meg, som døde og ble kaldt, kan også kjærlighet få liv og plass i meg igjen. Klemming reduserer stress, senker blodtrykket, klemming er sunt. Jeg liker vitenskap, og jeg liker sunne ting. Så jeg prøver å innlemme litt klemming i livet mitt igjen, på lik linje med fet fisk og karbohydrater og hviledager. Selv om jeg rammes av angst og bare vil løpe vekk, så prøver jeg. På gulvet, med tyngdekraften, lar jeg forsiktig armene holde rundt meg selv. Velkommen tilbake, Thea, der var du jo! Alle trenger bekreftelse, fra seg selv og andre. Det holder ikke med kropp mot gulv. Det må være menneske mot menneske. Når vi klemmer sier liksom kroppene at her er jeg og der er du og det går bra. Ikke alle klemmer skal kjenne etter hvor mange ribbein som stikker ut, ikke alle klemmer fordi de føler de må. Klemmer er et øyeblikk av kjærlighet, fanget i armer som holder rundt. Noen vil faktisk klemme meg. Noen ganger vil jeg faktisk klemme tilbake.