Mitt hår har aldri blitt farget, aldri blitt bleket, aldri blitt kuret og aldri blitt kreppet. Det har en gang blitt rettet, og ti ganger krøllet. Ellers lever det et ganske dødt liv. Det får prøvd seg gjennom et utvalg av shampoo og balsam, fordi jeg handler på tilbud, og ikke etter merke. Det stakkars håret må bli tørt helt av seg selv, for hårføneren jeg en gang fikk til jul av tante, ble aldri erstattet da den fant det for godt å takke for seg. Håret har blitt klippet, både mye og bare tuppene, takk. En gang, i en midtungdomsskolekrise, klippet jeg av mesteparten og klippet opp resten. Da måtte jeg investere i stylingskum fra Kiwi, og stå opp fem minutter tidligere om morgenen fordi håret mitt ikke likte så godt å være lagvis og kult. Nå om dagen blir det vasket annenhver dag, tørker seg i vinden og jeg avanserer av og til frisyren med en flette eller to. Søstrene mine, som forøvrig ikke har klippet andre enn hverandre og meg, står for klippingen når jeg en gang hvert jubelår får et innfall om hårforandringer. Til å være så vanskjøttet og nedprioritert, er håret mitt ganske topp. 

Som liten jente, var jeg hun som fikk sveiser som mamma likte godt. Av og til, som når vi var på ferie i Tyskland og syns det var stas å gå til frisøren i utlandet, oversatte mamma så fint at håret ble så kort at jeg en periode gikk under navnet Theo. På alle familebilder fra den tiden, er jeg hun med alt håret samlet i en sjarmerende fontene på toppen, gjerne med sløyfebånd rundt. Om ikke håret var kort, var det bob-aktig, og så tykt at man kunne dytte på det undenfra og møte skikkelig motstand. Jeg hadde ofte pannelugg, også den så tykk at den måtte klippes veldig ofte for ikke å blinde meg. Mine musefletter hadde omkrets som bestevenninnen min sin hestehale. Det ble fyktelig varmt om sommeren. 

Så, i 11-årsalderen ble det uår, og dårlig grobunn for hår. Jeg mistet hår i takt med kilo, og manken ble etterhvert litt puslete. Om ikke annet, så vokser håret mitt som gress, og det var fort tilbake til normalen. På den tiden var en av favorittsyslene til søstrene mine og meg å sitte i kø og flette rastafletter på hverandre, til stor beundring fra venninner. Vi syklet fra butikk til butikk på jakt etter små tynne gummistrikker, og endte til slutt på dyrebutikken med hestestrikker i alle regnbuens farger. Om ikke arbeidet med å flette alle flettene var nok, måtte de ut igjen, og da gikk vi rundt med hår så store som Karius og Baktus i ukesvis. 

Da jeg endelig ble stor nok til å bestemme selv, ville jeg ha langt hår. Og langt ble det. Du vet du har langt hår når du ikke får snudd deg i senga om natta fordi du ligger fast på håret. Eller når du må passe på å holde håret høyt oppe, helst i strikk, når du er på toalettet. Da håret begynte å blåse opp og sette seg fast over vinduet da jeg lukket bildøra, skjønte jeg at jeg måtte ta litt grep. Det vil visst aldri stoppe å gro av seg selv, og jeg hadde fått litt nok av min mangeårige trassperiode mot barndommens guttesveiser.

Med alt håret samlet i en strikk, etter en del snørr og tårer og tvil, ble det meste klippet av og sendt til Locks of Love, sånn at kreftsyke barn som hadde mistet håret kunne få parykker. 36 cm, tror jeg det var, og jeg fikk knapt samlet hodeprakten i en hestehale lenger. På løpeturene mine fikk jeg irriterte, røde partier i nakken, fordi hestehalen slo så hardt mot huden. Jeg elsket det korte håret, men hatet det kjedelige mellomstadiet mellom kort og langt, og trengte noen år med langt igjen. Tiden går, og håret har vært gjennom flere uttynningsperioder og perioder med gode forhold igjen. Til min store skuffelse vokser det ikke ut i flotte bølger eller korketrekkere.

Jeg liker håret mitt. Det har trygt å ha det å skjule meg bak. Jeg setter det sjelden opp, for jeg ser helst at det dekker over både ansikt, bryst og rygg. Nå om dagen er det mange dårlige hårdager, for det er så mye hår som var tapt og plutselig vil ut igjen. Hvis jeg mot formodning fikser en hestehale, så tar det bare ti minutter eller et lite vindkast før toppetasjen er like uarrangert som undersiden av en brennmanet. Til min store fortvilelse stikker det ut hår i alle lengder, det gjør meg gal. Ordnung muss sein! Hestehaler skal være stramme, fletter skal ikke ha utstikkere. De gangene jeg drister meg til en sånn dott der bak, føler jeg meg som en sau i regnvær, altså. Til å være en med så mye hår å øve på, er jeg latterlig dårlig på frisyrer. Jeg kan to fletter, og standard hestehale, og det nøyer seg med det, tenker jeg. 

Det hender ikke sjelden at folk kommenterer håret mitt. Lurer på hva som er trikset. Trikset med hva, tenker jeg, det er snakk om helt vanlig hår, liksom. Men jeg tror man kommer langt med litt mindre stress med det håret. Og litt mindre penger og tid brukt på å fikse det. Det er begrenset hvilken innsats man bør legge ned for å få liv i noe som er dødt. Nå vurderer jeg seriøst å bli kort igjen, men tenker jeg skal spare litt til, så jeg virkelig kan donere en del når jeg først skal klippe meg. Håret må være langt i sommer, så jeg kan huske og lene meg bakover og kjenne det subbe i grusen under der jeg svinger frem og tilbake. Til høsten, kjære hår, da blir det kortere tider!

NB! Dette innlegget inneholder ingen linker til sponsede produkter eller reklame for ditt og datt, for jeg sponses av ingen og sverger til naturens gang!