Forbilder

Jeg må si unnskyld, før jeg spises opp innvendig av frykt og dårlig samvittighet. Unnskyld for at du har måttet se meg, høre på meg, tenke på meg. Tanker om alle mennesker jeg kanskje har forvoldt skade, gjør meg helt fortvilet. Det var aldri ment for å skade andre enn meg selv. 

Noen ganger blir jeg så redd for hvordan jeg kan påvirke andre, at jeg velger å holde meg unna. Mennesker er så skjøre, mine ting blir så fort dine ting. Et blikk, et ord, en følelse, en handling, det skal så lite til før så mye kan ha skjedd. Ofte føler jeg at jeg burde bære rundt på et fareskilt, at jeg er skadelig for andre. Hold avstand! Jeg er ikke smittsom eller voldelig. Ikke lukter jeg vondt eller er allergifremkallende heller. Likevel burde andre passe seg for meg, og jeg må passe på alle andre. Som om mitt vesen kan frembringe mørket i hver en sjel jeg passerer. Spesielt blir jeg redd når jeg er sammen med jenter og gutter som er like gamle som jeg var da sykdommen tok over meg. Du må spise en skive til, kan jeg si til 11-åringen, mens jeg sitter og spiser en gulrot sirlig kuttet i like store biter. Nei takk, jeg har spist middag, forsikrer jeg, mens magen rumler og jeg slurper i meg nok en kopp te. Dobbeltkommunikasjon er ikke bare forvirrende og ubehagelig, det er farlig. Det handler ikke om det jeg sier, men det jeg gjør annerledes. 

På den alderen er man så søkende. Man er liksom stor, men fortsatt liten. Kanskje ikke hun legger merke til det, tenker jeg, kanskje hun ikke skjønner. Men så kommer hun der med ullsokkene sine og spør om jeg er kald. Så står hun i trappen der jeg skulle snike meg ut og løpe, helt lydløst venter hun, og sier det hadde vært så fint om vi kunne se en film sammen i stedet. Jeg kan ikke ta ansvar for alle andre, men når ikke jeg kan ta ansvar for meg selv en gang, hvem skal ta ansvar for hvem da? Når forbildet svikter, hvem skal rette fokuset mot et bedre motiv? Ordene stokker seg i munnen min, jeg vet ikke hvordan jeg skal si at det går ikke, at jeg kan ikke. At jeg må. Men hun må ikke. Vær så snill, hun må ikke. 

Da jeg ble syk, fantes det ikke en gang et behandlingstilbud for så unge pasienter med spiseforstyrrelser. Det var ikke vanlig. Jeg var et barn med en voksensykdom. I dag er realiteten en annen, de syke blir syke så tidlig. Når jeg hører voksne som prater om slankekurer og daglige løpeturer og hvor fæl kroppen deres er foran andre, blir jeg så sint at jeg nesten banner dem opp i trynet. Og jeg banner ikke til vanlig! Småjenter som akkurat har fått seg Instagram, poster bilder av appelsinjuice og hashtagger med at det må være lov å kose seg litt. Jeg tenker at jeg må gjøre noe, men jeg aner ikke hva. Jeg får ikke gjort noe før jeg selv slutter å bidra til denne strømmen av usunne holdniner, tvangsmessige treningsrutiner, farliggjøring av mat og kroppsforakt. Jeg er en passiv bidragsyter, med mindre jeg aktivt gjør noe annet. 

Hvorfor skriver du i den hver gang du har spist? Hun er som en magnet på meg. Vil gjøre alt jeg gjør, akkurat som jeg gjør det. Permen som inneholder hele livet mitt, alt jeg har spist, alt jeg har følt, alt jeg har hatt trang til, alt jeg hater, jeg forter meg å lukke den før hun rekker å lese. Ikke noe spesielt, sier jeg, og tar med permen på soverommet og gjemmer den under madrassen. Hun kan aldri finne den. Når hun har med full matboks hjem fra skolen, slår hjertet mitt dobbelt så fort. Det knyter seg i brystet når hun også vil ha havregrøt til frokost. Hva har jeg gjort? Jeg har en sjette sans, jeg sanser spiseforstyrrelser. Jeg føler dem, lukter dem, ser dem. Den er veldig følsom, den sansen. Noen ganger ser jeg det jeg frykter skjer. Men hva om det skjedde? Jeg kunne ikke levd, om det skjedde.

Poteniselt er vi alle forbilder for noen. Hele tiden. Vi velger egne forbilder, men vi kan ikke velge andres. Jeg vil være et forbilde, så jeg må bytte ut mange av mine. Instagram fikk gjennomgå forleden dag, da jeg sluttet med både fit-ditt og healthy-datt og fylte feeden med bilder av løver i solnedgang, venner på kafè og Skam. I går hadde jeg for første gang på lenge en kveld der jeg kunne senke fareskiltet og bare ha det fint. Jeg spiste taco, så på Frost, lot melkerull smelte på tunga. Det er så lett å øve seg med sånne som ikke dømmer. Forbilder har ingen alder. Det er så ufarlig å trosse frykten når Elsa synger “La det gå” og fremtidens voksne lener seg inntil og man har på pysj og det regner ute og ingen ting i verden føles varmere. 

 

4 kommentarer
    1. Jeg er så stolt av deg, Thea. Jeg er stolt over å kjenne en så ærlig, modig og reflektert person, som deler raust av sine erfaringer. Vi er mange som har mye å lære av deg. DU er et forbilde.

    2. Du skriver så bra, igjen.. <3
      Veldig enig med deg. Ta vare på slike øyeblikk som den kvelden der, og skap deg selv flere <3 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg