Monstermenneske

Det var ingen andre hjemme. Det var ingen som skulle komme hjem på flere timer. Bikini. Tatt på så fort og dekket over like etter, med en morgenkåpe i grått. En gang må jo også denne kroppen få sol. Med armene fulle av nødvendigheter, en stol, en pute, en husnøkkel og en telefon, kilte gresset under bare føtter på vei bak i hagen. Da alt var plassert der jeg kunne nå det, lukket jeg øynene, tok av alt det grå som hadde tullet meg inn, satte meg ned og stengte verden ute med musikk. Det er rart å sitte sånn og kjenne varme stråler tegne omrisset av mage og lår og alt annet som jeg ikke orker, ikke klarer, å se. Forholde meg til. Det var helt greit. Jeg satt sånn en stund, med øynene trygt igjen og lot meg sole.

Plutselig var det noen der, en som var hjemom for å ha lunsjpause. Nøkkelen. Døra var låst. Hun skulle ha nøkkelen. Kroppen. Ikke usynlig lenger. Hun skulle bare ha nøkkelen, men alt gikk i stykker samtidig. Noen hadde sett alt som jeg ikke vil se. Jeg kunne ikke løpe, for morgenkåpa var flyttet bort på leting etter nøkkelen, og jeg kunne ikke reise meg uten. Som om jeg var på utstilling. Hun skulle på død og liv spise lunsjen på bordet der like ved stolen min. Øynene leste kanskje avisen, men det kjentes som de skannet, vurderte, ble fornøyd og godtet seg. I forskrekkelsen hadde jeg åpnet øynene og sett også, og behovet for å pakke inn alt sammen var det eneste jeg kunne tenke på. Pakke det inn og gjemme det bort og aldri la lyset treffe igjen. Så fort kan det snu, og med ett ble jeg et monstermnneske. Si ifra når du har dratt, snerret jeg. En dør ble smelt igjen bak et monster som gikk og gjemte seg. Alt hva andre må tåle. 

Det er ikke lett å være andre. Bare gå. Nei. Ikke ta på meg. Ikke rør meg. Ikke bry deg. La meg være. Jeg vil ikke. Kanskje blir jeg så desperat etter å få være bare meg i marerittet mitt at jeg sier noe sånt. Ofte blir det til at jeg ikke sier noe som helst, jeg bare tier eller går eller smeller i døra, fordi du ikke vil forstå uansett. Med sammenbitte tenner strømmer ordene på, men de kommer ikke ut. Inni meg sier jeg så mye at det nesten virker overflødig å skulle snakke. Snakker jeg, svarer du, og så må jeg si noe igjen. Å velge å snakke forplikter. Men det ville vært så mye enklere å være deg, om jeg sa noe. Du er ikke lett å lese, får jeg ofte høre. Fordi det er for lett å spille, speile, kontrollere, tie. Helt til jeg er alene, og alt det vonde får et ansikt og en stemme. Da er det ingen kontroll, bare følelser som slipper ut. 

Det gir ingen mening, når monstermennesket kommer. Noen ganger kan det være et litt for langt klapp på ryggen og kommentarer om hvor godt jeg ser ut, eller at noen hever øyenbryn over at jeg skal på trening. Mens andre ganger skjer det ingen ting spesielt, og så blir jeg sånn. Det er dødt. Øyne som ser ingen steder. Munnen frosset på vei nedover. Ansiktet viser ingen ting, og så flykter jeg, gjemmer meg. Et sted der ingen trenger se og jeg ikke trenger late som. Men det er ikke plass til andre der enn meg, meg og alle følelsene mine. Jeg er ikke et snilt menneske når andre utfordrer avstanden min. Det er ikke mange som kjenner til det onde i meg, bare de som ikke har noe annet valg enn å tåle det, fordi jeg er en datter eller en søster. Jeg kan ikke forklare det, og jeg kan ikke forsvare det. Når jeg forsvinner på den måten, later jeg som at de ikke finnes også. Det er vondt å ikke bekreftes, jeg vet det gjør vondt. Kanskje blir din smerte større enn den jeg stenger inne. Det er ikke meningen. Unnskyld for at jeg er. 

Om jeg ikke er hjemme når alt blir for mye, bygger det seg opp til jeg kommer dit og jeg kan tillate meg å rakne. Ironisk nok er det fordi jeg ikke vil belaste andre. Jeg må for guds skyld ikke være til bry. Så jeg fryser. Svarer ikke. Møter ikke blikk. Spiller levende død. Det kan ta dager før jeg kommuniserer igjen. Hensikten er å forsvinne, slik at ingen trenger bry seg. Men det fører bare til at alle bryr seg noe voldsomt. At andre får det vondt. Og i mørket bak øyelokkene, med følelsene mine, og noen som rister i meg og roper si noe da, se på meg, bare se på meg, så har jeg det også vondt. Jeg har det vondt og du har det vondt, alt fordi muren rundt meg er så høy og tykk at jeg ikke kan komme ut og du ikke kan komme inn.

Alt hva andre må tåle av meg. Jeg kan ikke unnskylde noe jeg ikke fortsår, men jeg kan si at jeg er veldig lei for at det blir sånn. Og takk for at du later som ingen ting når det etter hvert har gått over. Jeg er veldig lei av at det blir sånn. Og jeg øver meg på å snakke mer og tie mindre. Men i dag ble det sånn igjen. Og jeg lagde middag og du kom hjem fra jobb og jeg håpet stemmen ville komme tilbake og sette ord på litt ting og si unnskyld for at jeg behandler deg som dritt fordi du skulle spise lunsj i hagen og så kroppen min. Jeg skulle sagt at jeg har vanskelige dager og er redd. At det går ikke så bra som jeg later som. Men ordene stoppet, som de så ofte gjør, og vi spiste vår suppe i stillhet og venter på at det skal gå over. 

8 kommentarer
    1. Jeg tåler deg ikke, jeg ser deg. I feel you. I sense the presence of you in my heart. Sometimes I sense the pain when you pull away or when your eyes can’t see me because they closed or left for a while.
      Jeg tåler deg ikke, jeg ser deg. And do you know why? Because I don’t have to. I am there because I have a choice and I want to be close no matter what.
      So I don’t care if sometimes you turn into a monster. It is not who you are, it is more like a costume that conceals you so well it is almost safer, like you wear Cruella De Ville for a while, it is not who you are and I know that. And for the record, I am monsterhuman often too, Dracula!!
      IT IS NOT WHO YOU ARE. So make if funny sis or just let it hurt, and then when you feel like it, pull the sleeves off, pull the hood back, try a smile (and if that doesn’t work, tell the smile to Fuck OFF, come back later, when the lips are a little warmer).
      It is not about a state of perfection my dearest daringst, it is about a state of presence. And then sometimes, the awareness comes first. CELEBRATE THAT!!!! MONSTER DANCE!!! Tell the universe HEY!! I am AWARE RIGHT NOW!! Because I think, you have to pull yourself together with some love, so you are more whole, so that if you want to move in the world in a certain way, you can.

    2. Tusen takk for at du deler dine tankesprell fra hjerterota <3
      Håper du får dette ut i bokform, det er mange her ute som kan kjenne seg igjen <3
      God bedring og lykke til "forfatter" Thea

    3. For en utrolig flott kommentar! Jeg er så takknemlig!
      Du skulle bare visst hvilke tankesprell som har vært i spinn for å prøve å finne ut hvem som står bak disse fine ordene til meg!

      Tusen takk, HL, hvem enn du er <3

    4. You know I love you. Jeg tåler nesten ikke at du er så langt borte. Men du er her, i hjertet mitt, alltid tilstede. Søsterkjærlighet gjør meg hel, Du er vel en av dem som har måttet tåle aller mest av det onde i meg, enda så glad jeg er i deg og enda så mye godhet du har vist meg tilbake. Du vet jeg er veldig lei for det, veldig. Og du vet jeg elsker deg, fra månen og tilbake og at jeg ser deg selv med øynene igjen og at jeg lytter selv om munnen tier.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg