Veiet og funnet frisk?

Etter å ha tenkt i en time nå, finner jeg fortsatt ikke noe godt eksempel på en sykdom der friskhet måles i vekt. Tenk så lett det hadde vært. Undersøkelser ville vært overflødige. På legekontorene ville det aldri vært kø, for man kunne sjekket seg selv hjemme, på vekta, før frokost. Er jeg syk, eller er jeg frisk? Vi får trå opp og se! Og så åpenbarer det seg, tallet som definerer deg, og livet går videre. 

I dag er det World Eating Disorders Action Day. Jeg tar affære med denne myten om at man blir veiet og funnet frisk. Jeg går til aksjon mot forestillingen om at undervekt er hovedsymptomet på spiseforstyrrelser. Psykisk sykdom kan ikke måles i fysisk tyngde. Det er fortsatt slik at flesteparten av de som er undervektige ikke har en spiseforstyrrelse, og at flesteparten av de som har en spiseforstyrrelse ikke er undervektige. Hvilket kaos! Hvem er syk og hvem er frisk? Undervekt kan være et symptom på mange sykdommer, og undervekt påvirker kroppen både fysisk og psykisk, spiseforstyrret eller ikke. Undervekt ved en spiseforstyrrelse betyr egentlig bare at man har to problemer, der man må behandle begge deler for at pasienten skal ha en mulighet for å bli frisk. Jeg tør å påstå at spiseforstyrrede som også er undervektige, møter større forståelse og blir tatt mer alvorlig enn de som er normalvektige eller overvektige. Fordi de fleste har et klart bilde av hvordan man skal se ut når man er syk. Og om man ikke passer inn i dette bildet, så er man ikke syk, eller ikke syk nok. For å være helt tydelig, dette er riv ruskende galt!

Her er to bilder av, ja, meg. To smilende ansikter, pike med perløredobb og det hele. Det er vel omtrent et år mellom disse to fangede øyeblikkene av liv. På det ene er jeg undervektig, på det andre er jeg normalvektig. På det ene er jeg innlagt, på det andre er jeg utskrevet. På det ene er jeg spiseforstyrret, på det andre er jeg spiseforstyrret. På det ene hater jeg kroppen min, på det andre hater jeg kroppen min. På det ene styres dagene mine av mat, trening, kropp og vekt, på det andre styres dagene mine av mat, trening, kropp og vekt. Ingen av bildene viser hva som skjer inni. Ingen av bildene forteller deg noe annet enn akkurat hvordan jeg ser ut akkurat der og da. Og hvordan jeg ser ut definerer ikke meg. At jeg ser godt ut, for å bruke en forhatt frase, betyr ikke at jeg har det bra. At kroppen min ser frisk ut, betyr ikke at jeg er frisk. 

I mitt lange liv som spiseforstyrret, har jeg møtt mange som deler min diagnose. Og der stopper stort sett likheten. En spiseforstyrrelse er en mestringsstrategi som blir en slags avhengighet. Noen drukner problemene sine i alkohol, noen ruser seg, noen skader seg selv, noen isolerer seg, mens vi spiseforstyrrede, vi lar følelsene våre styres, druknes og undertrykkes av mat, ikke mat, overspising, fasting, oppkast, trening, overtrening, regler, brutte regler, dårlig samvittighet, kroppsforakt, speilbilder, selvutvisking. Kontroll som tar kontrollen over oss. 

Vi prøver bare å overleve, som alle andre. Noen spiser for lite over for lang tid. Noen spiser for lite på dagen og for mye om kvelden. Noen spiser for lite hele uken og spiser for mye i helgene. Noen spiser for mye hele tiden. Noen spiser for lite og kaster opp alt. Noen spiser for mye og kaster opp alt. Noen løper hele dagen og spiser hele natten. Noen løper hele natten og spiser bare klokka åtte. Noen spiser bare kalde ting, noen spiser bare varme ting. Noen tar piller for å få alt til å gå tvers igjennom. Noen spiser bare grønnsaker. Noen spiser bare tyggis. Noen spiser litt av alt, hele tiden. Noen spiser bare “sunne” ting, noen spiser bare is. Noen spiser bare hvite ting. Noen spiser veldig sakte. Noen spiser veldig fort. Noen spiser bare røde ting. Noen spiser bare hver fredag. Noen spiser bare med kniv og gaffel. Noen spiser bare stående. Noen er redde for sulten. Noen er redde for å være mett. Noen drikker masse Pepsi Max. Noen drikker ingen ting. Noen er redde for brød. Noen er redde for eggeplommer. Noen spiser bare alene. Noen spiser bare sammen med andre. 

Noen er kvinner, noen er menn. Noen er barn, noen er voksne. Noen er mødre, noen er fedre. Noen er veldig sosiale, noen er isolerte. Noen jobber, noen studerer, noen er utenfor. Noen er passe, noen er tynne, noen er tykke. 

Mange overlever, noen dør.

Mange overlever, ingen lever. 

De fleste ser friske ut, de fleste er veldig, veldig syke. 

Kroppen min har det kjempebra i dag. Jeg mangler ingen ting, til og med jernlageret er fullt. Jeg er varm. Alle organer fungerer som de skal. Håret gror på hodet mitt. Musklene mine er sterke. Hjertet mitt slår akkurat passe fort. Jeg har blitt litt brun. Jeg har lår som møtes på midten og en rumpe det er godt å sitte på. Jeg ser ut som en kvinne. Jeg ser sterk ut, jeg ser frisk ut.

Hodet virker som det skal. Jeg kan huske ting, konsentrere meg. Jeg kan skrive. Jeg har spist frokost. Jeg skal spise lunsj. Jeg løp i går og skal slappe av i dag. Kroppen er i balanse, det kommer akurat passe inn, og det går akkurat passe ut. Følelsene mine kommer og går. Noen ganger gråter jeg. Noen ganger ler jeg. Følelser er overskuddsvare. Jeg har overskudd. Jeg føler. 

Om du så meg, ville du sett dette. Om du ikke visste bedre, ville du trodd at det går strålende. Du ville lurt på hva jeg jobber med? Ikke jobb? Hva jeg studerer? Studerer ikke? Hva jeg gjør? Er syk, ja, fortsatt. Jo takk, jeg vet jeg ser så godt ut. Tusen takk for det. Undervekten er behandlet, med suksess. Følelser jeg ikke har hatt overskudd til å føle på, føler jeg nå så mye av at jeg blir helt gal. Behov som har blitt undertrykt så lenge, våkner til live igjen. Det er nå kampen begynner. Nå som alt ser bra ut, og jeg føler meg forferdelig. Nå som alle tror at jeg er frisk, og jeg er like syk, inni. Det er nå det er kaos i hodet. Det er nå jeg er ambivalent. Det er nå jeg er redd. Redd for hvordan jeg vil takle livet, om det er noe liv igjen å takle. Redd for å leve, redd for å dø. Redd for å være normalvektig, redd for å gå ned i vekt, redd for å gå opp i vekt. Det er nå jeg føler smerte og glede og kjærlighet og sinne. Det er nå jeg husker ting som har vært og ser for meg hvordan ting kan bli. Jeg er veiet og funnet frisk. Men min psykiske helse kan ikke måles i fysisk tyngde. Så jeg prøver så godt jeg kan, leter etter mer hensiktsmessige mestringsstrategier. Det er det livet jeg nå er på vei tilbake til som jeg flyktet fra. Dagene mine styres fortsatt av spiseforstyrrelsen, men fordi jeg er fysisk sterkere, er jeg også psykisk sterkere til å kjempe imot.  

Jeg finner andre måter å overleve på så jeg får tid til å leve. 

40 kommentarer
    1. Tusen takk, Karine! Så flott at jeg kan motivere. Det er et viktig tema, og det er viktig å snakke om og dele slik at fordommene blir færre og åpenheten større. Masse lykke til videre til deg også. Klem tilbake

    2. Ååå Thea.. Akkurat som jeg skulle sagt det selv ( hadde ikke klart å sagt det på en så bra måte som deg da ). Men slik ER det og slik føler jeg også det.
      Men jeg tror (og vet) at så lenge man holder ut og klarer å stå i det som er vanskelig uten å spise mindre eller regulerer følelser med mat. Så vil de vanskelig og vonde følelsene bli lettere å håndtere som tiden går. Så lenge man ikke “gir etter” for spiseforstyrrelsens makt.
      Det blir lettere med tiden Thea mor. Du er sterk og jeg tror du er på gooood vei til å klare dette ☺
      Nei, det er ikke fysiske “bevis” på at vi er syke lengere, men ingen har peiling på hva som foregår inni hodet vårt!
      Heier masse på deg søte 😊💜

    3. Line, du er vel bare herlig!

      Du sier det på den beste måten selv, og det hjelper meg masse å vite at vi er flere og at vi er flere som forstår og at vi er flere som tror.

      Skulle ønske det var litt flere med peiling enn uten, det ville gjort ting mye lettere!

      Heier på deg også <3

    4. Takk for dette innlegget og at du deler det med verden. Slitt selv i 7 år, sliter fortsatt. Kjenner meg igjen i hele teksten. Du er sterk og modig! Tusen takk igjen! Ønsker deg den fineste sommeren 🙂

    5. Sterk lesning. Og kjempeviktig tema du tar opp! Det er så grusomt at de fleste syke må vente til de blir livstruende syke før de får hjelp. Tenk om det samme hadde blitt gjort med hjertepasienter – “Sorry mac, ettersom du ikke har hjerteinfarkt her og nå, kan vi ikke hjelpe deg. Vi må prioritere de som har hjerteinfarkt nå, så ring 113 når det skjer, du.”

    6. Det er virkelig ille! Vi er mennesker, ikke kropper! Og psykisk sykdom bør behandles med like stort alvor og respekt som fysisk sykdom, uavhengig av hva som syns og ikke! Takk for fin kommentar!

    7. Lillesøs, I am looking up at the sky, in your honor. I am amazed at you. I am just crying still
      I am sitting out on this doorstep and I cannot stop crying, like there are years of tears, tears of hope of fear of healing, I hate cleaning you know, but these tears are clean, clear, innocent like transparent love
      like they wash over all the pain, like shards in my eyes, kaleidoscopes
      I tell my eyes that it is okay
      I am going to sit here and just let them cry until they stop, I understand, the tears wanted out, they are so silly, like dancing down my face
      you are beauty
      And it is not because of something you do or say or write, and it is not something you weren’t before, it is what you are made of
      your flame is taking my breath away right now

    8. Sarah. De tårene smitter, de ordene innehar så mye kjærlighet at jeg blir helt bergtatt av din godhet. Savner deg så inderlig.

    9. Må bare si TUSEN TAKK for at du skrev dette innlegget! Dessverre så utrolig nødvendig. Sliter selv med spiseforstyrrelser, og har slitt i over 10 år, og mesteparten av tiden har jeg vært høvelig normalvektig. Men det helsevesenet sjeldent fikk med seg, var at jeg kanskje hadde det aller verst de periodene jeg faktisk var normalvektig. Selvfølgelig kan jo vekta være et symptom, men det er jo det som ligger bak, som faktisk er sykdommen. Har mer enn en gang fått avslag på innleggelse fordi jeg har vært normal i bmi. Og det å få beskjed om at man er for tung for at det skulle være nødvendig å få hjelp, nei fyfaen, den er ikke god å få. Litt ironisk at man nærmest må slanke seg for å få hjelp.. Og i tillegg må jeg bare få skryte litt av Modum bad. Er innlagt der nå, og der ser de hele personen, ikke bare spiseforstyrrelsen eller vekta. De er utrolig flinke der! Og de tar inn alle typer spiseforstyrrelser, og “vektklasser”.
      Sorry for dårlig skrevet kommentar. Men igjen; tuuusen takk <3

    10. Kjære Sandra! Tusen takk for en utrolig fin kommentar! Jeg blir så sint og frustrert på dine vegne, av å se svart på hvitt hvordan uvitenhet og vranglære rammer så hardt og bidrar til at år går tapt, liv går tapt. Ingen skal behøve å passe inn i en smal mal for å få hjelp! Jeg er så lei meg for alt du har vært igjennom, og samtidig så stolt over at du ikke har gitt opp.

      Jeg har selv nylig vært på Modum bad, og kan takke deres helhetlige forståelse og behandling for at jeg har kommet så langt og kjemper videre. Jeg håper av hele mitt hjerte at du fortsetter og at du bruker din enorme styrke til å kjempe mot og ikke med spiseforstyrrelsen.

      Din kommentar var nydelig skrevet, tusen takk! Og all verdens lykke til til deg <3

    11. Vakre Thea både på innsiden og på utsiden. Takk for at du gir så mye av deg selv og dine tanker

    12. Elisabeth! Deg glemmer jeg aldri. Tusen hjertelig takk for at du la igjen en hilsen. Takk for at du så meg, hørte på meg og var en støttespiller. Det betydde så mye. Du er betydningsfull i det du gjør, du gjør en forskjell.

    13. Tenk om man kunne ta ett slags røtgen og se hvordan vi psykisk syke har det innvendig, og det fantes en kur for oss alle. Ville bare si at du ikke er alene om å ha en daglig kamp, og at jeg ser litt opp til deg som har tatt mot til deg å søkt hjelp. Lykke til med kampen videre <3 Hilsen ei som sliter med angst

    14. Ja, det hadde vært veldig praktisk! Jeg vet jeg ikke er alene, og det er både trist og litt fint å vite. Ikke minst at jeg kan motivere andre! Jeg har søkt hjelp mange ganger, men det var først da jeg bestemte meg for å ta imot hjelpen og legge kontrollen i andres hender, at behandlingen hadde effekt. Det er vanskelig å hjelpe noen som egentlig ikke tør å bli hjulpet! Jeg blir helt varm om hjertet over at noen ser opp til meg. Jeg håper du har noen som kan hjelpe deg, og at du lar dem gjøre det. Det krevet mot, åpenet, trygghet, vilje og besluttsomhet. Jeg har troen på deg <3 Lykke til videre i din kamp, den er verdt å kjempe!

    15. Kom over innlegget ditt på aftenposten.no. Ufatteleg godt skildra, men vondt å lese.. Sleit sjølv med anoreksi, bulumi og ortoreksi ( salig blanding) i over 13 år. Inn og ut av helsevesenet. Litt opp i vekt, så ned i vekt, masse frustrasjon og kommentarar. Det var ikkje før eg traff ei fantastisk dame som kunne hjelpe meg + medisin at eg følte aksepten ovanfor meg sjølv og kroppen. Men faen for ein kamp. Dette er 6 år sidan snart, og idag har eg det bra og er blitt mamma. Men tankane vil vel alltid ligge der…Eg håpar du ikkje gjer opp kampen. Det er ikkje spiseforstyrrelsen verd og så prøver du å gje blanke faen i alle teite kommentarar som kjem frå uvitande menneske. Klem

    16. Dette innlegget er som eg skulle skreve det sjølv. Utrulig trist og lese at du har det slik, men godt å vite at man ikkje er aleine, siden man kan føle seg utrulig ensom, annerledes og uttafor i denne sjukdommen. Eg er enda ikkje i normal BMI, men føler meg normalvektig, ambivalensen er stor og utfordrande. Man blir så sliten av sitt eget hodet.
      Utrulig fin blogg du hadde, glad eg kom over den, lykke til <3

    17. Helt utrolig enig og veldig, veldig, veldig sant. Endelig har noen skrevet ned mine tanker rundt dette.

    18. Hei, Synne! Tusen takk for kommentar! Det er vondt å lese om dine vansker. Jeg håper du vet at du ikke er alene, og at du har noen du kan snakke med. Man blir sliten av sit eget hode, helt utslitt, faktisk. Det hjelper å snakke om det, dele, ikke bare holde alt inni seg. Ikke la ambivalensen overskygge ønsket om og viljen til endring. Jeg heier på deg! <3

    19. Hei, Springerinne! Jeg sitter faktisk her med boken din, har akkurat kjøpt den, og ble skikkelig glad for kommentar fra deg! Dine ord motiverer, du viser at det er mulig! Jeg gir ikke opp, selv om mine år som syk er flere enn mine år som frisk, så har jeg tro på at livet i frihet er bedre enn livet med spiseforstyrrelser. Jeg prøver så godt jeg kan å gi litt ********** i ting sagt i uvitenhet, samtidig som jeg håper at åpenhet rundt dette vil bidra til mindre uvitenhet og mer forståelse. Klem tilbake <3

    20. God lesning! Eg håpar nokre av orda kan være til inspirasjon og masse mot til å kjempe! Eg har det veldig bra idag, men arra vil alltid sitje i meg. Likevel går det an å leve kjempegodt med at tankane dukkar opp innimellom. Eg gjev dei iallfall eit jæv…spark bak:) Klem

    21. Så utrolig bra skrevet! Og takk for at du setter ord på et så viktig tema. Er skremmende at det skal være så svart/hvitt at tallet på vekten skal avgjøre om du er syk eller frisk. Tallet som kanskje har styrt og regjert livet i så mange år, skal brått få avgjøre om du er syk eller frisk. Tallet som egentlig ikke betyr noenting. Jeg synes det er helt forferdelig! Sliter selv med spiseforstyrrelse, og da jeg nådde “normalvekt” pustet alle letta ut, mens spiseforstyrrelsen herjet innvendig mer enn noen gang! Ønsker deg masse lykke til på veien! Og er så takknemlig for at du deler!:)

    22. Tusen hjertelig takk for kommentar, Silje! Det er så fint å kunne dele noe og møte forståelse, gjenkjennelse og takknemlighet. Selv om jeg skulle ønske det ikke var sånn, og at ingen skulle behøve å kjenne seg igjen. Jeg ønsker deg lykke til videre! 🙂

    23. Utrolig godt innlegg! Så flott og tøff du er!
      Er selv fysisk friskmeldt men sliter enda med tankene… Men med en godt ernært hjerne er man heldigvis i bedre stand til å tenke logisk og rasjonelt, og det i seg selv gjør undre 🙂
      Heier på deg 🙂

    24. Så bra skrevet! Endeli ser jeg svart på hvit at noen faktisk innrømmer at det blir sett på som mest alvorlig når noen er undervektige. Det er så urettferdig, men jeg skjønner også at det er lett å tenke. Selv får jeg ikke lenger hjelpen jeg trenger. “Jeg er jo normalvektig”
      Stå på!! Jeg heier på deg:)

    25. Hei! Det er ufattelig urettferdig, og aller mest skadelig. For de fleste er i kategorien “normalvektige” og både hjelp, tro og støtte uteblir. Jeg håper du står opp for deg selv og får de rundt deg til å se at du trenger å bli sett, forstått og hjulpet uansett hva du veier eller hvor mye du smiler. Stå på, du også. Jeg heier på oss alle! <3

    26. Fantastisk Thea!
      Utrolig bra skrevet. Jeg er sikker på at du snakker for mange som føler det samme, inkl. Meg. Et sånt innlegg tilfredstiller mange som er i samme situasjon, på en sånn måte “endelig noen som setter ord på det som er så vanskelig å forklare”. Gratulerer. Du fortjener denne prisen. Håper mange deler det og får det ut og inn i hodene på det norske folk. Kanskje tenker de annerledes. Dette er et så viktig budskap. Til å med de som er “eksperter” og helsepersonell misforstår dette. Hadde de skjønt det ville de kanskje gjort ting annerledes.
      Som foreksempel å istedenfor å skrive ut folk når de når bmi 19, virkelig se og høre mennesket, for det er som du sier, det er da man virkelig trenger det, det er da alt kommer fra overflaten, og hvis man vil forebygge et tilbakefall, er det der man bør sette inn støtet.
      Jeg deler innlegget ditt Thea. Dette var så bra.
      Frida olivia

    27. Kjære Frida Olivia!
      Dette var en utrolig hyggelig tilbakemelding. Jeg er helt enig i alt du skriver, og er glad du er med å spre budskapet og kjempe mot spiseforstyrrelser i alle faser og varianter. Sånne som deg gir meg håp!
      Mange klemmer fra Thea

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg