Vi må snakke sammen

Først og fremst må jeg takke for all den fantastiske responsen jeg fikk på innlegget mitt “Veiet og funnet frisk?”. Det har vært noen rare dager der jeg har følt meg veldig synlig og samtidig veldig alene. Følelser av stolthet og skam, glede og frykt, har danset swing i hodet mitt. Til tider har det gått helt rundt for meg, og det har tatt litt tid å finne tilbake til meg igjen. Om dere visste hvor mye kjærlighet, omtanke, forståelse, raushet og engasjement dere gir og deler, og hvor mye det betyr. Om dere visste hvor lett det er å si det og hvor vanskelig det er å ta imot. I en verden så full av kjærlighet, hvorfor er det så vanskelig å innlemme seg selv i den? All den godheten dere har vist meg, tenk hvor mye bedre vi kunne fått det, om vi viste oss selv så mye godhet som vi viser andre.

I kommentarfeltet mitt har det strømmet inn med historier, ros og støtte. Mennesker jeg kjente en gang, mennesker jeg aldri før har møtt, mennesker jeg kjenner godt. På et eller annet vis ble verden litt større og litt mindre på en gang. Det har vært tøft å ta innover seg omfanget av alle de som kjenner seg igjen, alle de som kjenner noen, en gang var der, er glad i noen eller er en av dem selv. På en måte blir jeg så inderlig stolt over alle sammen, fordi det betyr at de fortsatt er her. Kampen er ikke tapt, det vonde har ikke vunnet. Lidelser får et ansikt når man snakker om dem. Vi må snakke sammen. Det er det jeg sitter igjen med. Vi må snakke sammen. Det handler ikke bare om spiseforstyrrelser, det handler om psykisk helse.

Det er ikke karneval, la maskene falle. 

Det er ganske rart og fremmed. At jeg sier vi må snakke sammen. I 13 år var frasen “Vi må tåle hennes taushet” en gjenganger i mine journaler. Som niåring på BUP, med munnen lukket for de som forgjeves spurte og ville ha svar på hvorfor. Hvorfor er du så redd? Som 11-åring på barneavdelingen, med sonde i nesa og et uspist halvt knekkebrød med syltetøy. Hvorfor kan du ikke spise? Vi må tåle hennes taushet. Som 12-åring, inni klesskapet, under det rosa ullteppet, med gråten i halsen og sinte stemmer som kranglet om joikakakene, om de skulle veies med eller uten saus. Hvorfor ble det så vanskelig nå? Som 14-åring, på barneavdelingen igjen. Vil du egentlig bli frisk? Som 14-åring, på Veum, med ryggen til og strikketøyet i fanget. Hva tenker du? Vi må tåle hennes taushet. Som 16-åring, utslitt av alle sekserne på vitnemålet og den daglige kampen inni, pauseår fra skolen. Går det bra? Skuldre som hevet og senket seg. Som 19-åring, i mørket i skogen, alle var redde, noen lette. Du tenker ikke på å ta livet av deg?

Jeg lærte å snakke da jeg var ett, men begynte ikke å snakke før jeg var 22. Og det tok enda ett år før jeg snakket mer enn jeg tiet. 

Vi må ikke tåle min taushet. Vi må ikke tåle all denne tausheten. Vi må snakke sammen. 

Ordene har alltid vært der, i hodet mitt. Jeg har hatt alle svarene hele tiden. Innenfra har de bombardert meg, skreket til meg, grått, ledd av meg, kjeftet på meg. Lengtet etter å komme ut, fryktet å bli hørt. Det handlet mye om at jeg ikke trodde du ville høre. Det handlet mye om at jeg ikke trodde du ville skjønne. Det handlet mest om at jeg ikke følte jeg var verdt din tid og omsorg. Noen ganger ville jeg ikke, noen ganger ville jeg, men klarte det ikke. Det handlet også om stahet, en god del trass. Ingen skulle få den gleden av å være den som fikk meg til å si noe. Noen ganger var det for sent, øyeblikket der jeg tenkte at nå kan jeg fortelle. Det kom for sent, og det var ingen der lenger. Når man begynner å være stille er det så vanskelig å slutte. Etter hvert som livet gikk videre mens jeg sto stille, var det mislykketheten som stoppet meg, skammen over alt jeg ikke fikk til.

Og så du som er så pen. Og så du som er så flink.

Jeg trodde at hvis jeg forsvant, ville du se meg, og om jeg snakket, ville du forsvinne. Min smerte var for vond til å dele, og jeg fortjente den. Jeg ville ikke påføre andre bekymringer og forpliktelser. Ingen andre ville forstå. Helt til jeg forstod at det eneste jeg ikke hadde prøvd, var å snakke om det. Alle hadde prøvd å hjelpe meg, men ingen ting hadde hjulpet. De hadde ikke gitt opp, de som spurte. De hadde ikke dratt, de som brydde seg. De ventet, ventet på svar sånn at vi kunne snakke sammen, ikke bare bli snakket til, bli snakket om. I alle disse årene hadde jeg sittet i mørket alene og forsøkt å pusle sammen biter av et liv uten å se farger, mønstre, mål, mestring. I det øyeblikket jeg åpnet munnen, åpnet døra, åpnet opp og slapp lyset og andre inn, åpenbarte alt seg. Det er mye lettere å pusle med lyset på. Og å pusle sammen med noen. 

Så nå snakker jeg. Og skriver. Det er mindre skummelt å skrive enn å si høyt. Lyden av stemmen min. Tenk om jeg ikke får sagt alt, at jeg ikke får sagt det jeg mener. Sagt er sagt, det kan ikke bli usagt igjen. Når jeg skriver, kan jeg tenke meg godt om, formulere setninger som gir mening og ord som beskriver. Om noe ikke blir riktig, er det bare å fjerne og prøve på nytt. Det spiller egentlig ingen rolle for meg om noen leser. Det er selve skrivingen som betyr noe, å få det ut. Men når nå noen leser, mange leser, så får skrivingen enda en funksjon. Snakking smitter. Jeg skriver for meg, men får oss til å snakke om det. Større enn det, blir det ikke.  

2 kommentarer
    1. Du er så god, alltid, alltid, alltid <3 Og du skriver så utrolig godt, det er så lett å forstå og så lett å leve seg inn i. Du er så bra <3
      Silje <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg