Ikke alt kan være like dypt. Noen ganger må det være litt blomster, brød, bilpleie og babling. Sånn er livet, litt opp og ned, litt veloverveid og litt tilfeldig. Til tross for at det er torsdag, og jeg har fri, som vanlig, og jeg har treningsfri, som man jo må ha, og jeg er rastløs, som vanlig, har denne dagen vært ganske fin. Ikke minst produktiv! Jeg har spart masse penger, fått en enda større utgift, sitti baki en postbil på full fart over fartshumper, sykla på sykkel med speil og damekurv. Prøverom over hele kjøpesenteret har vært så heldige å få se min kropp på jakt etter badetøy. Adele har sunget “When we were young” minst 20 ganger (les:30), bilen har fått seg en tur. Før klokka ti hadde jeg både spist frokost, bakt snurrebrød, bakt marengsbunn og sukkerbrød og lagd bringebærmousse, vært i butikken, sila noen bløtlagte bønner, tatt opp og lagt tilbake, tatt opp og lagt tilbake, kjøttkaker fra fryseren, fordi jeg hadde så veldig lyst på det til middag, men så turte jeg ikke likevel.

Litt trappetrim ble det også tid til. Jeg tenker det er innafor, og ikke til å unngå, da badet er i andre etasje, kjøleskapet mitt i kjelleren, baking på gang i første og klesskap på loftet. Jeg fikk aldri bestemt meg for hva jeg skulle ha på meg, opp og ned, av og på, se i speil, alt en gang til, og enda en, og så ble det det samme som i går til slutt. Klokka ti var jeg allerede sliten av rastløsheten i kroppen, som drev meg til å gjøre alt dette for å glemme at jeg verken skulle løpe eller trene på senteret i dag, og jeg tror pappa var litt sliten av det også, der han prøvde å høre på P1 gjennom støyen av Thea i aksjon. Lukten av hjemmebakt brød, tofarget og fullt av havre.​ Pappa lurte på om det var rullekake jeg stekte i ovnen. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg vet litt mer om baking enn han. Man steker ikke en rullet rullekake, altså, bare, nei! 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Han tok seg en tur, kanskje like greit. Etterlot meg i rotet på kjøkkenet, i klesskapet og i hodet. Lunsj nærmet seg med stormskritt, det knøt seg i magen, det kriblet i magen. Baksten ble helt perfekt. Brødet skulle spises av meg, ikke bare bakes til andre. To skiver med snurremønster ble skåret, syltetøy og brunost på den ene, leverpostei på den andre. De fikk aldri turen innom en asjett, ingen lekker dandering. For å ikke rekke å ombestemme meg, måtte jeg bare spise det med en gang, før jeg fikk anledning til å kaste maten i gulvet og begynne å kutte salat i stedet. Det ble stående buffet, men jeg rakk det. Det smakte skikkelig godt, sånn at jeg måtte lukke øynen og la smaksløkene få fritt spillerom. 

Man kan trygt si at bakekunsten hadde høyere verdi enn fotografikunsten. En kvast rhododendron på siden der, trefjøl på trebord, tvilsom vinkel. Men ser du snurren? Den perfekte snurren? Jeg har bakt snurrebrød før, men aldri smakt på. En merkedag, på en helt vanlig torsdag.

Med brød i magen, nei, en verkende, rastløs, nå-kan-du-bare-spise-grønnsaker-resten-av-dagen-din-ekle-stygge-taper-klump i magen, hadde jeg en sjelden avtale jeg måtte nå. Bilen min får like mye stell som håret, altså bare det mest nødvendige. Bensin på tanken og litt selvvask i ny og ne. Både bror og far syns det er riktig så ille stelt. Som bursdagspresang hender det jeg får maskinvask til bilen, som et slags gavekort, av bror. Bilen tar seg av og til noen turer med pappa, bare for å sjekke at lufftrykket er i orden, og at alt går greit med bremsene. Menn viser omtanke på de mest forunderlige måter. Det hjelper ikke at jeg stryker bilen over dashen (les: dashbordet) hver gang den er flink og starter på kalde vinterdager, eller at jeg fyller vindusspylervæske selv. Det skal mer til for å la seg imponere.

Så her om dagen kom pappa med et visittkort med en timeavtale merket Clio. I dag, klokka to. Bilen min har air condition, men det virker ikke. Jeg bare åpner vinduene, jeg, og det blåser så fint. Nå burde jeg fylle på litt gass på den, så jeg kunne ha et fungerende ventilasjonsanlegg i sommer, syns pappa. Han hadde altså avtalt en time for meg og bilen min, på Toyota, selv om jeg har en Renault. Pappa er god kunde på Toyota. De spurte om jeg var den datteren med Clio’n nesten før jeg kom inn døra. Det kom til å koste litt. Mens de holdt på å finne ut akkurat hvor mye litt er, var jeg på heisaturen i postbilen og på bikinishopping, men det er en helt annen historie. De ringte og sa at bilen kunne hentes, og jeg tok telefonen, fordi man nesten må det når det gjelder så viktige ting som bilen sin. Det viste seg at regningen var skrevet med blanko og ikke gaffel. Noen rør inni der (les:under panseret) er ødelagt, så det lekker gass, og bilen må på merkeverksted (les:fryktelig dyrt). Da ble det med tanken, tenker jeg, for det har gått helt fint med full gjennomtrekk. Jeg skulle hilse til pappa. 

Nå bare babler jeg. Beklager. Jeg er egentlig ikke så interessert i bil. Jeg liker blomster. Så i kveldslyset gikk jeg ut i mamma sine tresko og tok bilder av både plantede og viltvoksende stemorsblomster. Mamma kaller det ugress, men ugress er, så vidt meg bekjent, ikke planter man opprinnelig må kjøpe for å få tak i. Stemorsblomster som har forvillet seg ut av blomsterbed og krukker, tatt den lange veien under gress og stein og stikker opp mellom steinhellene i bakhagen, er ikke ugress. De er underverker. Fotografikunsten er hakket bedre når jeg slipper å dandere brød samtidig. I morgen er det kanskje denne kaken som jeg holder på å bake som tar turen ut i hagen for å foreviges på en minnebrikke. Er det noe jeg kan, så er det å bake. Det må være lov å skryte litt, når man innehar slik en selvinnsikt som meg. Denne dama kan bake. Ikke så flink til å spise alt det bakte, men andre sier det smaker godt. Det ser bra ut. I dag kastet jeg meg over en oppskrift med masse som jeg aldri har gjort før. Så det klarer jeg sikkert, som Pippi sier. Kaken er ganske naken i kveld, under et lokk klemt inn mellom eplemos og gulrøtter på en hylle i kjøleskapet. Det er ufint å ta nakenbilder, så foreløpig får den være i fred. I morgen skal den pyntes og stelles med, så får dere kanskje se. Men først skal jeg sove, stå opp, kle på meg, sikkert det samme som i dag, gå til legen, betale 141 kroner for å veie meg, spise frokost og drikke en kopp te. Det var det!