Hva i all verden gjør jeg her?

Liggende på gresset, med blikket oppover, ser jeg mot tretopper som har strukket seg forbi meg. En gang kunne hendene mine plukke gåsunger av dem, henge påskepynt helt i toppen. I hagen der jeg vokste opp. Om sommeren var jeg mer ute enn inne. Netter under åpen himmel, på verandaen i sovepose. Rabarbra, så store at bladene ble paraplyer mot sommerens rensende regnskyll. Kopper med sukker, stilker sirlig skrelt og dyppet nedi. Fingre som ble klissete av alt det søte, mens det gikk herlige skjelvinger gjennom kroppen fordi det var så surt samtidig. Det fantes ikke timer, minutter og sekunder. Jeg var her. Det var bare nå eller etterpå. Etter en uke på hytta, veltet vi ut av bilen og kappløp til jordbærbedet for å sikre oss de største og beste. Om ettermiddagene kunne jeg ligge på magen og lete etter firkløver i gresset helt til sola forsvant bak husene og mamma ropte om kveldsmat. Ristet brød med honning og melk. En sommer, etter å ha spart ukepenger hele våren, kjøpte jeg et epletre som skulle være bare mitt. Det så stakkarslig ut blant de gamle frukttrærne, men fikk de største og beste eplene av dem alle. I hekken var det en sjørøverskute. Fire husker hang fra hver sin grein, en til hver av oss. Det var saft og jordbær og is til alle som ville ha. I hageslangen kunne vi vaske vekk jorden under føttene, løpe hylende gjennom vannsprederen. 

Det eldste epletreet hadde to hull i stammen. I det øverste hullet ble det hver vår bygget fuglereir. Når eggene var klekket og ungene ble større, raste reiret nedover av tyngden og endte ved det nederste hullet. Så gikk de ut, på terskelen til redet, på terskelen til livet utenfor, en etter en, tok sats og lærte å fly. 

Pappa klipper blomsterbuketter i plenen, kanskje uten å tenke over det. Smørblomster og forglemmegei, han lar dem stå. Kanskje uten å vite at jeg ser det. Det er bare blomster og trær, gress og busker, som gjør hagen levende nå. Hagen gror igjen, de fine stedene forsvinner i takt med minnene om dem. Der jeg ligger under treet, høres ikke annet enn vind og naboens gressklipper. Latteren stilnet for mange år siden. En etter en, har ungene i huset klatret ut, på terskelen mellom da og nå, tatt sats og lært å fly. Og her ligger jeg, alene under kirsebærtreet, og lurer på hva i all verden jeg gjør her. 

Det var ikke sånn det skulle bli å bli voksen. Kanskje ble jeg voksen for tidlig og for fort? Så fort at jeg ikke rakk å lære hvordan. Trærne har strukket seg forbi meg, alle har viktigere ting å gjøre. Livet mitt er på pause. Jeg er redd for å starte det. Så redd. Jeg vet ikke hvordan. Kanskje det er det som har vært problemet hele tiden. Jeg vet ikke hvordan, så jeg gjør det jeg kan, så jeg slipper å kjenne. Slipper å føle. Alle barna har blitt voksne, bortsett fra meg. Jeg vet ikke hvordan. Jeg vil ingen ting. Alle har strukket seg forbi meg. I dag har vært som i går som var som dagen før der. I morgen blir som i dag. Aldri nærmere noe annet. Det er sommerferie, men dagene er bare dager i livet mitt. De har ikke forstavelser. De er ikke mandager, skoledager, fredager, fridager, arbeidsdager, helligdager, late søndager. Jeg vet bare at jeg har løpt i dag, skal slappe av i morgen. Jeg skal snart spise middag, og så kveldsmat, og så skal jeg sove og spise frokost. Det er ingen ting jeg vil, fordi jeg tror ikke jeg klarer noe mer enn det her. Hva i all verden gjør jeg her? Hvor lenge skal jeg vente på å få tyngde nok i meg selv til å ha lyst til å ta sats? Prøve å fly

14 kommentarer
    1. Verden er så mye mer verdifull fordi du er del av den, Thea, Takk for at du deler dine vakre betraktninger og erfaringer. Jeg er glad i deg.

    2. Bare fortsett å ha på “pauseknappen” du. Ikke stress, du er ennå en “spire” (i blomstersammenheng 🙂 ). Voksen kan du bli senere, det blir mer enn nok tid, til det skal du se!
      God lørdag <3

    3. wow. Thea. I don’t know how you get these things into writing, but you DO. I felt that way today, usually my body is just tired (read: Sarah GO TO BED), but it is so hollow, that feeling when it seems the purpose of everything just drained from your body
      I think, the beauty of life is being there. To sense now. Maybe that is why we like kids, miss being kids, because we didn’t wonder how to get back that, we didn’t have to get back, because we hadn’t left
      Personally, I like to think of my body and my soul like identical twins in the backseat. Things get pretty funny pretty hilarious, in particular if they are fighting or my body is wild or my soul is staring out the window because she feels forgotten, and I have to tell her, hey, I see you, no no, I am never leaving you at a trailer park, I am never leaving you again period. Like they had got taken from me at some point, orphaned, and I have finally found them, we are finally on the road together
      Anyhow, right now, my body is like, I am not tired let’s stay up forever can we can we and my soul is like, I am not tired let’s stay up forever can I live in the sky I don’t want to go to bed forever. I turn around, I give them THE look, because I cannot handle being in either one of them, in the morning, if there was no sleep, so we are going NOW
      I tell them, close your eyes, maybe you will wake up and there is a unicorn in the bed
      (they both ROLL their eyes big time and say that is the most ridiculous, OMG)

    4. Så nydelig og sårt.
      De aller færreste flyr i en elegant bue ut fra det reiret på første forsøk. Dessuten: Jeg tenker at denne bloggen (og mye annet) vitner om at du flyr allerede, og det så til de grader. Og jeg er sikker på dagene dine får forstavelser snart!

    5. Du beskriver så billedlig og godt! Mine baksetetvillinger er vel mer turnende rundt nakkestøtta, på vei over, og i forsetet, henger ut av vinduet og sparker mot ryggen. Så irriterende, innpåslitne og forstyrrende 😉

    6. Det er som om du viser meg verden på ny, alt som er så fint og kan ses, luktes, smakes og oppleves. Et godt tips, påminnelse, om å være mer i verden, lure den inn som gode pauser fra alt dette andre. Og du sier det jo selv, det epletreet som så mest stakkarslig ut hadde best frukter. Du har nok bygget en solid grunnmur og er heller en ekstra stødig voksen med mye kunnskap, og ikke minst forståelse og godhet, til å fly ekstra godt i fremtiden.
      Jeg lagde meg en huskeregel da jeg lurte veldig på hva i all verden jeg gjorde her og vil verden ha meg her, har jeg lov til å ta denne plassen og i det hele tatt. Og det er at verden gir meg oksygen å puste, konstant, så den bestemmer og sier at det er greit at jeg er her. Den kan alltid dras frem igjen når jeg glemmer, den er såpass universell og for meg et konkret “bevis”, så jeg er veldig glad i den tanken.
      Du har helt sikkert lignende huskeregler og vet alt som er verdt å vite om disse tingene (gjetter jeg), så heller takk for nok en fin tekst som ga muligheter for refleksjon og trøst i at en ikke er alene i å kjenne at en ikke får det til. Det er heller ikke tvil om at du får til mye, ihvertfall å skrive og beskrive finere enn mange kan drømme om.
      Dette ble lengre enn tenkt, takk for meg 😉

    7. Langt er topp! Takk for deg 😉

      Jeg vet ikke om du ser disse svarkommentarene mine, jeg kan svært lite om det rent tekniske rundt denne bloggen, men jeg håper det og vil si at jeg setter uendelig stor pris på dine spor!

      Oksygenet til ditt liv og til mitt er alltid her for oss, og vi får puste det inn og ut som hvem som helst annen. Takk for flott huskeregel.

      Det er rart hvordan alt vi er gjennom former oss og legger grunnlag for nye, stødigere grunner, dypere innsikter og videre landskap. Jeg visste fra det øyeblikket jeg lærte deg å kjenne at du også kjente til disse avgrunnene i sjelen og alt som binder oss sammen og alt som holder oss fra hverandre. Du er en stødig voksen, og jeg tror det er flere enn meg som er takknemlige for å kunne lene oss litt mot din trygghet.

      Klem fra meg <3

    8. Jeg får sett svarkommentarene dine og blir veldig, veldig glad av de. Setter utrolig stor pris på de og på alt jeg har lest fra deg så langt. Tekstene dine bedrer livskvaliteten min. Jeg håper skrivingen har litt den samme funksjonen for deg, eller at du har andre gode ting å lene deg på i dagene. Klem <3

    9. Så fint! Da lærte jeg noe nytt i dag også. Det har absolutt den funksjonen for meg! Takk for at jeg kan påvirke deg på en god måte. Klem tilbake<3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg