Du har kommet så langt, ikke vær redd. Du kan lære å fly

på vei ned

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har prøvd det. For to år siden. Alle grunnene til at jeg ville hoppe i fallskjerm, var grunner nok til ikke å gjøre det. Livet var så vanskelig, jeg ble likegyldig, til alt. Hele min eksistens. Det spilte ingen rolle. Jeg kunne like så godt hoppe, for det spilte ingen rolle om det gikk bra eller ikke. Det spilte ingen rolle. Jeg ville føle noe, om så bare frykt. Det føltes som en utvei, et fall mot noe eller mot ingen ting mer. Innerst inne ønsket jeg kanskje det siste.

Det er nok det skumleste jeg har gjort, og det minst skumle av alt. Høydeskrekken forsvant for hver meter flyet steg, oppover, oppover, til bakken under ikke lenger var bakken, bare farger og mønstre på en buet klode. Jeg var ikke redd. Ikke redd for å dø. Og jeg var ikke redd for høyden. Den ble tatt ut av dimensjoner. Det kunne like godt ha vært 25000 meter, eller 300. På bakken hadde jeg vært ambivalent, måtte signere på masse papirer, sånn i tilfelle dette ikke gikk bra. På vei inn i det minste flyet jeg noen gang hadde sett, rakk jeg å tenke at nå løfter jeg foten fra jorden, opp i dette. Kanskje jeg aldri treffer den igjen som et helt menneske. Alt som hendte på de 25 minuttene i flyet, før luka ble åpnet og jeg fikk beskjed om å klatre ut på den lille avsatsen under vingen, husker jeg ikke. I’ve got your back. Jeg hadde en Kevin på ryggen, og Kevin hadde en fallskjerm på ryggen sin. Kevin sa jeg skulle hoppe og lene meg bakover, få alt opp ned. He had my back. Så jeg gjorde det. Og det er det mektigste, mest absurde.

Føttene mot himmelen, hodet mot jorden, motsatt av alt som gir mening. 

I fritt fall. Det var greit de første fire sekundene. Men alt eskalerte i et tempo jeg ikke hang med i. Alt rundt meg ble et kaos. Jeg var ikke forberedt på at det skulle føles så mye. Den var så høy, lyden av meg på vei nedover. Isende luft presset mot meg, det var vanskelig å puste. Det var umulig å se klart. Instinktivt trakk jeg pusten dypt, men lungene fyltes bare av is og trykk. Jeg så ikke lenger farger og mønstre på en buet klode, ned kunne vært opp. Nå klarer jeg ikke mer. Er det sånn det føles å leve, tenkte jeg. Så mye, konstant overveldende. Stopp, jeg vil ikke. Sett meg ned. Bare ikke så fort. Det gikk så fort

så uendelig sakte. Det pågikk i omtrent et halvt minutt. Det føltes som et helt halvt år. Alt skjedde på en gang, til alt stoppet opp. Fallskjermen i ryggsekken ble løst ut. Plutselig var det helt stille. Fra å være så tung, og stadig tyngre, i rasende fart nedover, ble jeg vektløs. Med ett var det varmt. Jeg kjente sola mot ansiktet. Himmelen der oppe. Bakken der nede, langt der nede. Noen prikket meg på skulderen, sa jeg kunne ta av brillene og bare kjenne på følelsen av å leve, sveve over det hele. Fortsatt var jeg høyt oppe, i den samme luften, i den samme dressen. Men det føltes helt forskjellig. Ikke stopp, jeg vil mer. Vær så snill, kan jeg bare få være litt. La meg sveve litt her. 

Bakken nærmet seg, selv om det føltes som om jeg sto stille. Det tok den tiden det må ta. Kanskje seks minutter, eller åtte. Vi styrte litt i sirkler, litt til høyre, litt til venstre, litt rundt og rundt. Jeg fikk styre selv også, selv om jeg ikke visste hvordan. Det gjorde ikke noe om det ble litt feil vei, for vi hadde fortsatt tid til å styre tilbake. Det hadde gått helt perfekt, men jeg hadde ikke landet enda. Det spilte en rolle, om dette gikk bra. Jeg ville det skulle gå bra. Jeg hadde overlevd fritt fall, og nå ville jeg kjenne bakken under føttene igjen. Føttene til Kevin traff bakken først, og så traff mine, helt mykt og naturlig, og vi begynte å løpe bortover, som vi hadde planlagt. Det gikk perfekt. Det kunne ikke ha gått bedre. Jeg landet som om jeg aldri hadde gjort annet, enda jeg aldri hadde gjort noe liknende. 

Jeg har prøvd det igjen. For et halvt år siden. Jeg er på vei ned nå. Jeg var på bakken, ambivalent og redd for å gjøre noe som enten ville gå bra, eller ikke. Helt sikkert ikke. Men det var ikke noe alternativ å bli der, i en verden uten følelser. Bare frykt og likegyldighet. Så jeg tok det steget, vekk fra den trygge grunnen under meg. Den “trygge” grunnen, som kunne rase sammen hvert øyeblikk. Kunne jeg falle lenger ned? Jeg reiste fra et liv som jeg ikke klarte å leve, og noen andre tok styringen en stund. Det gikk oppover, oppover, til jeg til slutt måtte klatre ut og stirre ned på noe så fjernt at det eneste jeg kunne gjøre var å kaste meg ut i det. Ute av dimensjoner. Opp ned på alt. Det føltes greit til å begynne med, til alt føltes for mye. I rasende fart mot noe jeg ikke visste hva var, eller hvor var. Denne gangen hadde jeg ingen Kevin på ryggen. Men jeg hadde andre rundt meg, som sa det skulle gå bra, som sa de forsto. Alt ble et kaos. Jeg var ikke forberedt på at det skulle føles så mye. Den var så høy, lyden av meg på vei nedover. Følelser presset på, det var vanskelig å puste. Umulig å se klart. Instinktivt trakk jeg pusten dypt, men lungene fyltes bare av uro og angst. Jeg så ikke lenger farger og mønstre på en buet klode, ned kunne vært opp. Nå klarer jeg ikke mer. Er det sånn det føles å leve? Så mye, konstant overveldende. Stopp, jeg vil ikke.

Det er ikke sånn det føles å leve. Det er sånn det føles å våkne til live. Å endres. 

Jeg har vært i fritt fall en stund. I et helt halvt år. Og det tok meg et halvt liv å sette meg på det flyet. Jeg har gjort det jeg er mest redd for, latt andre ta styringen, blitt fysisk sterkere. Hoppet ut av noe, på vei mot noe annet. Alle følelsene har kommet tilbake, alle på en gang. Det har vært et kaos, og det er fortsatt mye rot. Isende intenst. Vondt. Nå tror jeg fallskjermen er ute. Jeg nærmer meg ikke lenger bakken i rasende fart. Jeg kjenner sola mot ansiktet. Det er varmt. Jeg ser himmelen der oppe, bakken der nede. Jeg er i den samme luften, i den samme kroppen, men alt føles forskjellig. Vær så snill, kan jeg bare få være. Sveve litt her? 

La meg styre litt hit, litt dit. Litt rundt og rundt. Bakken nærmer seg, selv om det føles som om jeg står stille. Det er ikke meningen at jeg skal lande enda. Ikke så fort. Det tar den tiden det må ta. Mange spør meg hva jeg skal gjøre til høsten, hvor jeg skal bo, hva jeg vil, hvor jeg skal ende. Jeg vet ikke. Er det greit? Er det greit å ikke vite? Det er ikke meningen at jeg skal vite. Det er fortsatt langt ned, jeg har ikke landet enda. 30 sekunder fritt fall, åtte minutter sveving. Et halvt års fritt fall, hvor lang tid trenger jeg, seks måneder, ett år, to? Her oppe fra, ser jeg masse muligheter, men fortsatt er ingen så tydelige at jeg klarer å styre mot dem. Jeg vil det skal gå bra. Og jeg vet at om jeg skal lande nå, da kommer det ikke til å gå bra. Da må jeg kutte snorene som holder meg oppe, og bakken vil nærme seg for fort, og jeg vil ikke lande som et helt menneske. 

“The only reason for time is so that everything doesn’t happen at once” – Albert Einstein

Jeg føler mange ser ned på meg, enda jeg er her oppe. Alt ser bra ut, så nå må jeg gå videre. Men jeg kan ikke gå videre før jeg har bakken under føttene, myk og naturlig. Når jeg lander, vil jeg lande som om jeg aldri har gjort annet, enda jeg aldri har gjort noe liknende. Jeg trenger tid, alt kan ikke skje på en gang. Jeg kan lære å fly, på vei ned. Så la meg få lov til det. Kan noen prikke meg på skulderen og si det? Thea, det er greit. Bare kjenn på følelsen av å leve, sveve over det hele. Det er greit. Du har tid.