Om å gjøre syke ting friske

Noen ganger tenker jeg at jeg ikke kommer meg av flekken. Det står stille, eller blir verre, og jeg ønsker bevis på at jeg er på riktig vei. Noe håndfast som forteller meg at jeg er litt friskere enn i går, at jeg er et helt annet sted enn for bare noen uker siden. Men er jeg det? Jeg føler meg like fanget i tankene. Like opphengt i tallene. Like tvunget til å trene. Like usikker på maten. Jeg er fortsatt mer alene enn sammen med andre, og denne uken har jeg til og med mistet ordene og evnen til samhandling. Kroppen holder meg fra å gå ut blant andre kropper. Rutinene mine passer ikke med andres rutiner, så det er best jeg styrer med alt alene.

Hvor mye tid er det meningen at hodet skal være opptatt med tankesurret? Hvor mange måltider skal jeg spise i stillhet, bortgjemt og skamfull? Hvilken dag er en god dag for å prøve noe nytt og trosse frykten? Jeg er ny i dette. Med hånden på hjertet kan jeg si at dette er mitt første ordentlige forsøk på å fortsette når ting føles tungt, når kroppen føles tung, når maten føles for mye og treningen føles for lite. Stamper. Jeg stamper, synker og sverter. Men jeg har ikke sluttet å prøve. Jeg bare lurer på når det vil letne? Vil det noensinne føles riktig å gjøre det motsatte av det det inni meg, som ikke er jeg, vil?

Det hadde vært fint med en app som fortalte meg at: Gratulerer! Du har vært anoreksifri i 10 dager! Eller et podie på et Anonyme Anorektikere-gruppemøte der jeg kunne stå og rope ut at denne uken har jeg ikke overtrent, og så kunne vi klappet sammen og holdt hender i ring. Rundt halsen kunne det hengt en medalje som vitnet om min seier over den sosiale skrekken. Og hver gang jeg nesten var ved å gjøre noe dumt, ville det kommet en pipelyd, så skingrende og inntregende at jeg stoppet før jeg rakk å begynne. Men jeg kan ikke stumpe maten, eller fjerne treningsrusen. Jeg må spise, og jeg må bevege meg. Jeg må kunne være alene, og jeg må kunne være sammen med andre.

Hvordan skal jeg vite hva som er best på lang sikt, når jeg lever i fortiden og handler deretter? Automatisk og med et stort fokus på “damage control” og forhåndsregler. 

Det ville vært en drøm om tall og prøver kunne fortelle hvor mange prosent selvskadende celler jeg innehar. Og ikke minst, hvilke handlinger som utsletter dem og skaper nye, friske. Det er en drøm. For det funker ikke slik. Selv om kroppen min er skikkelig frisk nå, til og med beintettheten min er over gjennomsnittet bra, så hjelper det lite når jeg ikke henger med. Det vil går over, det er det alle sier, bare fortsett, det vil bli bedre. Ja, ok, jeg prøver. Men HVOR LANG TID SKAL DET TA, DA? Hvordan skal det kjennes?

På riktig dårlige dager, kan jeg fortsatt finne på å løpe på natten. Eller veie agurken. Eller spise tre frosne boller i en mørk kjeller uten lys. Og selv på de aller beste dagene, de dagene jeg virkelig kjenner at ting går bra, så løper jeg litt for lenge, eller avlyser besøk. Eller koker masse grønt i en kjele med vann og buljong, og kaller det middag. Noen ganger blir dagene bra nettopp fordi jeg gjør syke ting. Fordi det føles bra der og da. Det føles faktisk som det eneste rette. Helt fornuftig og nødvendig. Likevel så galt. 

Nettopp nå, mens tevannet kokte og jeg sto i spisskammerset og strakk meg etter sukettene, var det akkurat som at jeg skjønte det. Det velkjente lyset, vet du! Det er ikke de dagene jeg spiser riktigst eller trener etter planen og føler meg topp og klar for hva som helst, som er de gode dagene. De dagene har jeg mange av, og jo, de føles veldig gode, kontrollerte og trygge. Og nettopp derfor er de de dårlige dagene. De er gode for spiseforstyrrelsen, og dårlige for Thea. Det er de dårlige dagene som er de gode. Jeg tror det helt sikkert. Det vil ikke føles godt å gjøre det jeg er redd for. Ikke før jeg har gjort det kanskje seksten ganger og det blir naturlig for meg. Og nå er jeg langt fra at friske ting føles naturlig. Jeg går på veggen når jeg ikke skal trene, og spiser skumle ting kun alene.

Hver kveld, når det nesten er mørkt og jeg er ganske sulten og veldig sliten og hadde trengt en klem, så legger jeg meg og begynner det søvndyssende arbeidet med å planlegge neste dag i detalj med alt jeg ikke skal spise, og hvilke klær som vil skjule magen aller best. Hvor mange kilometer det ble i dag og hvor mange flere det må bli i morgen. Fordi det er trygt. Det er helt vanlig for meg. Det er bare sånn jeg gjør. Stopp, stopp, nei, slutt! Ut av mitt hode, ut av mitt sinn, la meg ligge i fred og høre på myggen surre i vinduet i stedet. Og i morgen, da skal jeg ikke gjøre friske ting syke, da skal jeg gjøre syke ting friske. Det motsatte, stikk motsatt. Friske ting, som å spise middag med familien, det skal ikke gjøres sykt ved at jeg må lage egen mat i egen kjele. Friske ting, som å trene, det skal ikke gjøres sykt i undertøyet på det kalde kjellergulvet hjemme, men på gruppetime med en gjeng halvunge/halvgamle kvinner og menn i altfor fargeglade klær. Friske ting, som å spise is fordi det er varmt og jeg fikk lyst på, skal ikke føles som en forbrytelse og være i stedet for lunsj. Friske ting, som å ta telefonen når tante ringer, skal ikke unngås. Friske ting, som å drikke en kopp te i morgendisen på trappa, skal ikke bli til ti kopper te før klokka er midt på dagen.

Så jeg spør meg selv. Føltes det riktig å bli liten? Ja. Føltes det riktig å droppe frokosten? Ja. Føltes det riktig/viktig å få alle de sekserne på vitnemålet? Ja. Føltes det riktig å spise enda mer nå som du var mett? Ja. Føltes det riktig å trene så lenge som du gjorde i går? Ja. Føltes det riktig å gjemme seg? Ja. Føltes det riktig å legge seg sulten? Ja. Føltes det riktig å bli normalvektig? Nei. Føltes det riktig å ha hviledag på tirsdag? Nei. Føltes det riktig å spise pizzaen på besøk hos tante? Nei. Føltes det riktig å ligge på stranda en hel dag i bikini? Nei. Føltes det riktig å kjøpe vanlig yoghurt, ikke fettfri? Nei. Føltes det riktig å være mett? Nei. Føltes det riktig å bli sint eller være deg selv med andre? Nei. Føles det noen gang riktig å gjøre noe godt for deg? Nei. 

Det er svaret mitt. 

Syke ting skal gjøres friske, og det vil ikke føles bra. Ikke i dag, ikke i morgen, ikke neste onsdag eller i midten av oktober. Men igjen og igjen og igjen og igjen, til det føles helt fornuftig og nødvendig. Hvilken dag er en god dag for å prøve noe nytt og trosse frykten? Ikke hvilken dag, hver dag. Hver dag er en god dag for å gjøre syke ting friske. Hvert valg er en mulighet til å endre litt og litt. Det kan ikke måles, eller veies eller testes, men det kan føles. Og det føles sikkert så feil, men det er kanskje riktig likevel. Jeg tror det. Jeg må bare gjøre det. 

3 kommentarer
    1. Du skriver så bra. Kjenner meg så godt igjen i så mye du skriver, selvom det er trist å lese at du har det slik! Jeg heier på deg!:) Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg