Øyeblikk

Et vidunderlig øyeblikk av fryktløshet. Ikke i dag, ikke i går, men dagen før der. Selv om sommeren i Norge ikke kan skimte med så mye sol og varme, så var jeg varm, og det var sol, og jeg fikk plutselig så lyst til å bade. BADE. Det er vel tre år siden sist, i Norge i hvert fall. Dels fordi jeg alltid brenner meg på brennmanet. Dels fordi jeg har vært for kald og det har vært for kaldt. Mest fordi, ja, kroppen. Bikini. Øyne. 

Men, denne dagen, en helt vanlig tirsdag, følte jeg meg med ett selvsikker. Kanskje fordi jeg hadde løpt en deilig tur og var rusa. Runners high, da kan jeg finne på hva som helst. Så jeg stormet inn døra, ropte til min badeelskende mamma uten kroppskomplekser at NÅ SKAL JEG BADE, og om hun ville være med? Om hun skulle være med? Om hun skulle! Hun bader hvor som helst, når som helst, helst uten noen klær som helst. Jeg tok på badedrakten, kjøpt i Barcelona, fordi den er så utrolig fin, og fordi jeg kjøpte den på en dag i entusiasme og frihet. Så kjørte vi. Jeg hadde ikke på klær i det hele tatt, bare et håndkle rundt livet, og badedrakten, selvfølgelig, og ba en stille bønn om at det ikke måtte være kontroll eller at bilen skulle havarere. Mamma var gira, og trolig litt forbauset over at jeg plutselig skulle bade, og at hun skulle få være med. Sist jeg hadde på badetøy og mamma dukket opp, flyktet jeg inn i monstermennesket og snakket ikke med henne på flere dager. Men i dag var annerledes. Det var definitivt et øyeblikk av noe annet enn det som pleier å være. Det var bare å dykke inn i det med åpne øyne.

Mamma kjenner til alle badeplasser i mils omkrets. Vi kjørte på veier jeg ikke trodde eksisterte, forbi bedehus jeg aldri har hørt om. Opp en bakke, rundt en sving, forbi en gård og så til venstre. Så kom vi frem til en parkeringsplass der det sto en bil fra før. Det var i ferd med å blunkes bort, det fryktløse øyeblikket. Men jeg tvang øynene opp og ristet pysa av meg, steg ut av min lille Renault, barbeint og i bare badedrakt, og blikket møtte en lattermild småbarnsmor i bilen ved siden av, som blunket til mitt badeklare jeg og liksom sa at “Jeg skjønner, du skal bare bade, det er praktisk å være ferdig skiftet *blunk, blunk, smil, nikk*”. Så kjørte de, og vi var alene, mamma og jeg. Vi var fnisete begge to, nesten barnslige, der vi småløp bort til den lille stranda midt blant trær og ingenmannsland. Før jeg rakk å ombestemme meg, var mamma ute i vannet. Hun syntes alltid det er varmt og deilig-deilig, så det var ikke mulig å få noe fornuftig anslag på temperatur i badevannet fra den kanten. Jeg kommer til å skrike, skrek jeg, småtrippende, nølende i vannkanten. Jeg kommer til å sprute, for jeg kommer til å spurte. Og så gjorde jeg det. Spurtet, sprutet, utover til jeg var uti, med hode og kropp og sjel. Med øynene lukket, under vann, stillheten der, over vann, et gledeshyl og linser som truet med å sprette ut fordi det var så veldig kaldt. 

Jeg ville liksom ikke slutte med å bade. Svømte inn, og svømte ut igjen, til vannet føltes varmere enn luften i gråværet, og det bare var fornuftig å holde seg i alt det våte. Fra en flytebrygge stupte jeg slik bestefar en gang lærte meg, og badedrakten satt på og kroppen føltes ok og alt var bare helt unormalt fredelig.

Blikkstille. Øyeblikk.  

Til jeg kom på at en en gang hadde blitt angrepet av bever, og at dette tjernet kanskje var fullt av gjedder og rumpetroll, og at jeg bare hadde på badedrakt og at det var mamma som svømte rundt der ute i vannet. Men så glemte jeg det igjen og stupte en gang til og kroppen brøt vannflaten og skapte krusninger i det blikkstille. Tanker kommer, tanker forsvinner igjen, ikke la deg stoppe fra å hoppe. Det begynte å regne, og plutselig var vi fornøyde og klare for å reise hjem igjen. Mamma hadde med aviser til å stå på i sanden, hun tenker nå på alt, og hun skiftet og jeg ble hvit på fingrene og tullet meg dypt inn i håndkledet. Håret dryppet kalde dråper nedover ryggen. Bare drypp, tenkte jeg. Jeg har badet. Så kjørte vi hjem, mamma i klær og jeg i badedrakt og håndkle sittende på en utbrettet plastpose med varmeapparatet på fullt og høy musikk. Vi kom litt nærmere, enda så langt fra mamma jeg helst vil være når jeg er i badetøy. 

I dag fikk jeg samme innfall, etter løpetur, i varmen. Men ingen kunne være med, og jeg kjørte rundt i halvannen time og lette etter det perfekte stedet å bade litt og spise matpakke og lytte til fuglene og se ringer i vannet. Det var ikke det samme alene. Ingen ting er det samme alene. Det ene stedet var for øde, det andre for folksomt, det tredje var jeg for sulten, og på det fjerde var øyelikket for lengst over og jeg spiste matpakken min i bilen før jeg snudde og kjørte hjem igjen. Heldigvis hadde jeg inspirerende podcaster å lytte til og ikke noe annet jeg heller burde ha gjort. Om jeg leter resten av livet, vil jeg ikke finne det perfekte stedet, den perfekte tiden, det perfekte finnes ikke. Det finnes bare her og nå, hva man gjør og hva man ikke gjør ut av det. Ikke etterpå. Nå! I øyeblikket. Det er så lett å overse og blunke bort.

I morgen skal jeg bade igjen, jeg har en badeavtale i Trøgstad. Dette tar jo helt av! Tjohei og bad i vei!

6 kommentarer
    1. YES YES
      Jeg begynte morgenen min med deg, altså bloggen din, og jeg bare begynner å le, det er altså helt herlig, helt aldeles herlig. Nu hopper jeg inn i some bookwriting with all smiles (and this ridiculously tanned body, even my legs) (yes, MY LEGS, can you believe it) (the only white-ish spot on my body now is where my panties are .. because I like being HALF naked on the rooftop, which means, topless. NOT without panties, there is a HUGE difference).

    2. Åh så fint <3 Jeg lengter etter å oppleve det samme, og ha muligheten til å gjøre det jeg har lyst til når jeg har lyst(kanskje har jeg egentlig det...Jeg er veldig dårlig på å benytte meg av min objektive frihet, fordi det subjektivt for meg ikke er frihet).

    3. Det er stooooor forskjell! Haha. Jeg har begynt å si nej, nej, nej, og det struntar jag i. Svenska “Nu, jävlar”-kraften. Heidå!

    4. Mer frihet i livet! Ta et bad, dans en dans, skrik et vårrop, kast en stein! Det skal ikke mye til for å åpne opp og slippe spontaniteten sakte, men sikkert, inn!
      <3

    5. Best! Og så fint fortalt, som alltid 😀 Jeg får lyst til å skrive mer igjen selv, og har så smått turt å pirke borti litt papir med en blyant siden jeg begynte å lese på denne bloggen. Takk! Og du er så flink til å nyte det som er bra ekstra, virker det som. Håper du gir deg litt/mye kreds for det pluss for skrivedyktigheten din <3 Masse mer frihet og fryktløshet på deg helst! Selv blir jeg så glad av at det er meg som får velge hvilken sang jeg skal høre på på ipoden. Og jeg har funnet en frihetsøving i løpetimer ved å ikke gjøre som instruktørene sier: Det er finest å kunne jogge i mitt eget saktere tempo samtidig som de roper om fartsøkninger og makspuls, for det er best i verden at det er meg som bestemmer. Og Runners high <3
      Håper at slike helt vanlige dager blir så fine ofte og at en god badesommer skjer rundt omkring nå!

    6. Takk, beste Åshild <3 Skriv, det er befriende. Bestem selv, det er ingen glede som gleden i å gjøre som man selv vil og føler for! Faktisk har jeg ikke badet siden i fjor, men dette minner meg på at det er tid for det igjen. Og at det kan være fint <3 Øyeblikk!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg