Når lydene stilner og jeg er alene, blir tomrommet inni meg så stort at jeg drukner langt der inne. Sekundene blir for lange, de føles, ett og ett. De føles rent for mye. Det er ikke et godt sted å være, det finnes ikke ro der. Heller ikke aksept. Aller minst kjærlighet. Ingen i det hele tatt. Ingen ting kan gro fra det mørket som vokser frem. Det ene sekundet er alt ok, jeg kan tenke, ha planer, le og bevege meg. Så er det over, det som var fint, alt for fort. Besøket, meldingen, filmen, boka, samtalen, kreativiteten, øyeblikket, løpeturen, sangen, fellesskapet, troen på meg selv og på meg selv blant andre. Så er jeg ingenting. Sammenkrøpet i et hjørne i et hus med gardinene for. Det finnes kun et tomrom inni meg, etter noe som var, eller noe som kunne vært. Igjen er et hull av tomhet. Før det destruktive i meg heller nedi tanker, følelser og handlinger som fyller meg med noe, selv om ikke det føles godt i det hele tatt. Jeg blir hel, samtidig som jeg mister meg selv.
Noen ganger er det sult som hjelper. Glass på glass med Pepsi Max, kopper med te til jeg mister tellingen. Det skvulper, og jo mer det skvulper, jo vondere gjør det. Andre ganger å løpe langt, fort, løfe tungt, lenge. Alene. Det kan være å spise noe forbudt i smug. Eller monstermennesket, uten ord og blikkontakt. Da jeg var liten, reddet angsten meg vekk fra tomheten. Eller frykten for angsten. Egenterror. Frykt kan fortsatt fylle meg, gjøre hjertet levende. Jeg kan oppsøke skumle ting, for å føle meg redd fremfor tom. Begrave meg i skole til alt er lært og gjort perfekt. Høy musikk, høy, så høy at jeg ikke hører tankene. På skuldrene mine holder ensomheten og depresjonen meg tynget, selvforakten sørger for at jeg forblir fokusert på oppgaven om selvutslettelse. For hva? For hvem? Effekten er over like fort som den kom. For det er ikke dette jeg trenger. Det er noe annet som en gang var der inni meg som er borte og verker og jeg forgjeves prøver å finne.
Jeg tror det er kjærlighet.
Det gjaller i veggene, jeg føler det tomme så intenst at jeg blir helt desperat etter å gjøre noe med det. Som behovet for å sette plaster på noe som blør, eller drikke vann når man er tørst, holde rundt noen som gråter. Jeg kunne ofte, nesten alltid, valgt annerledes, hadde jeg ikke vært så desperat etter å heles og å gjøre det alene at mønstrene gjentas og den kortvarige tryggheten blir løsningen. Alltid alene. All min alenehet er min undergang. Man kan dø av mangel på kjærlighet. Det er et under at jeg lever. Ingen ting av det jeg gjør i mine tunge stunder, innebærer kjærlighet. Hverken den varmende, inluderende, hjertesprengende kjærligheten som finnes mellom mennesker, eller den man viser seg selv. Instinktene sier vekk, gjem deg, gå i ett med omverdenen. Mens hjertet roper at det liker varme klemmer, gi meg varme klemmer og noen å møte blikket til og dele ord med.
Uten, hvem er jeg uten? Uten spiseforstyrrelsen til å fylle tomrommet. Det er der fortsatt, river meg ut av fatning og inn i en bunnløs grop av sorg og tap. Det ble aldri borte, skiftet bare form, ble dypere og videre inni meg. Til ikke jeg kunne hoppe over lenger, eller klatre rundt. Jo mindre jeg prøver å være spiseforstyrret, jo mer tom blir jeg. Den har hatt en viktig funksjon. Jeg ser det nå. Jeg har trengt den. Men jeg ønsker ikke å trenge den lenger, jeg ønsker å trenge andre.
Tikk, det går så sakte. Takk, jeg føler meg så alene. Helt full av tomhet. Hva skal jeg gjøre når jeg ikke skal løpe og ikke skal sulte og ikke skal forsvinne?
Jeg tror det er kjærlighet. Alt jeg trenger, roten til det som vokser, svaret på det jeg søker. Jeg vil bli hel, ett i meg selv, og jeg tror ikke jeg kan bli det alene. Den siste uken har jeg hatt noen fine formiddager. Når jeg tenker på hva som gjorde de fine, var det menneskene rundt meg. Oss. Det er vondt å være utenfor, men godt å være med. Til de fortsetter livet sitt og jeg fortsetter livet mitt, alene. Det sier pang, så er det over. Terskelen ut og inn i hjertet mitt er for høy.
Lydene stilner og jeg er alene, selv om jeg nettopp var sammen. Var sammen med noen, og så gikk jeg fra hverandre. Ikke den fineste sangen i verden kan lime bitene mine igjen. Sola kan skinne, det regner av og til, men visner likevel. Trenger jeg noen rundt meg hele tiden for å ikke drukne? Noen til å holde meg i hånden, holde rundt meg når jeg gråter, noen å smile med og snakke til og være glad i. Være glad i meg. Kan noen være det når jeg viser hele meg, med alt og alt det tomme?
Jeg tror jeg er redd for å bli frisk fordi jeg er redd for å bli alene. Spiseforstyrrelsen har vært min beste venn, min mamma, min pappa, min søster, min bror, min kjæreste, mitt barn. Jeg har pleiet vårt forhold som om det er det eneste som betyr noe. Jeg har gitt det alt, hele meg, og forsaket alle andre relasjoner og behov om noe noe annet. Noen andre. Jeg trenger noen andre. Jeg trenger andre. Aller mest når jeg ikke våger det.
Dette var fint skrevet, på en alt for sår måte. <3 Ikke gi opp.
Ingen kan beskrive dette bedre. Tusen takk for din ærlige raushet. Det er ganske sikkert flere enn din gamle norsklærer (stolt sådan!) som finner stor støtte og glede i det du skriver, kjære Thea
Takk, Amalie! Nei, jeg gir ikke opp<3
Tusen takk for dine fine kommentarer! Det håper jeg det er! <3
Thea, jeg faller av senga
altså, jeg vet vi er søstre, men noen ganger så undrast jag, kan hon lesa mitt hjärta
og jag aner inte om du har listened to them enda
but what you are talking about there .. RobCast 20 med Alexander Shaia (og du måsta høra tils du kommer til nesten helt til sluten, der dom talar om from John to Luke, hallo, I woke up, now how do I live it)
and forever I think I love this one more than anything: RobCast episode 86 med Richard Rohr
True Love by Coldplay ‘I had it once, I lost it though’
And in my words: because you cannot just hold on to a wave, it doesn’t work that way. It is transient. You can touch it but at the same time you can’t, like blood and the walls in your heart. I mean, blood is always inside there, within your heart, but it never stays. Your heart doesn’t keep it, and somehow your heart doesn’t lose it either.
Connect
sometimes, when you feel all alone, it is hard to feel bodiless hugs. But I think, something sacred holds you. And sometimes, when the wholeness emptied within two seconds, sometimes it is just because you need sleep. Sometimes, it keeps leaving you empty, because it is trying to get your attention, like it tells you, hey you are ready, to go take part in this world, and you have to leave your comfort zone, and find it, your path, because you spun around in circles so long, that you lost your sense of direction, that is okay though, your sense of direction comes from within, listen
Jag har inte lyssnat enn, men jag ska gøra det! Og vi ska Skypa i kvell, det blir hur bra som helst! Jag har dig kjær!
Søstre i hjertet har en spesiell tilknytning! Kall det vårt søster-knyttevev!
Hei thea jeg ser dette først nå men det er faktisk slik jeg kan ha det innimellom med meg selv og jeg syntes det er den beste måten og uttrykke det på.jeg har hatt det vanskelig veldig lenge med ensomhet og jeg håper bare det går bort og et tomrom i hjerte mitt
Hei, Sammantha. Å føle man har et tomt hull inni seg, som aldri noe eller noen kan fylle eller dekke over, det er noe av det vondeste man kan føle på. Jeg blir så lei meg over å høre at du har det sånn, og at du er ensom, og så blir jeg glad for at du skrev det til meg. Jeg tror ikke ensomheten kan gå bort før man våger å dele den med andre. Nå har du tatt et bittelite skritt, og jeg håper du fortsetter å gå. Om du vil, er det bare å skrive til meg, enten her eller på Facebook. Jeg tenker på deg og vil si deg at selv om det er et tomrom i hjertet ditt, så er ikke hjertet ditt tomt. Og selv om du er ensom, så skal du ikke være alene. En stor klem til deg <3