Sola skinte og det var færre skyer på himmelen enn i går. Jeg lå på magen i gresset og leste i en bok, gravde tærne ned blant småblomster og kløver, blåste en blomsterflue vekk fra håndleddet. Fletten fra i morges gikk i oppløsning, og småhårene som var kommet løs, kilte meg i nakken, på kinnet. Det var så varmt at det hadde vært godt å ta et bad. Armene ble slitne av å holde boka oppe, bla side over side. Det nærmet seg klokka middag, og selv om jeg ikke var sulten, gikk jeg inn og varmet noe fra kjøleskapet. Mens jeg tygde siste bit, pakket jeg en veske og kokte tevann. Løp alle trappetrinnene opp til loftet og fant badedrakta mi, den nye blåmønstrede, tok en shorts utenpå den og en singlet til hjemturen. Jeg hadde forsøkt å få tak i en som kunne bade med meg, men ingen svarte i andre enden, enda så modig jeg var som ringte. Så fikk jeg dra alene. 

I bilen var det så varmt at kroppen klistret seg til setet. En motorsykkel hadde krasjet i sentrum, og jeg måtte bråbremse foran en dame som skrådde over veien rett foran bilen min. Den fine roen jeg hadde hatt i kroppen i formiddag, etter å ha vært på yogatime, var borte for lengst. Innerst inne visste jeg at dette ikke ville bli bra. Som de andre gangene jeg har reist alene for å bade, og endt opp med å ikke få det til fordi det har vært for mange folk å være alene blant. Fra en gårdsplass langs veien, svingte det ut en fullastet bil med sykler både bak og på taket. En pappa, en mamma, unger i baksetet. Jeg kjørte bak dem en stund, til de svingte til venstre og jeg fortsatte rett frem. Det så fint ut, å pakke og dra på ferie, sånn sammen. Jeg husker somrene da jeg var liten, da bilen vår ble fylt av bager og turmat, hund og søsken. Lydbøker på stereoen og kurs mot et hav å telte ved. Vi kranglet om hvem som skulle sitte hvor, og hvem som skulle få den siste hvetebollen. Nå har jeg fast plass i førersetet. I egen bil. På vei mot et tjern ikke så langt hjemmefra, men evigheter fra den gang da. 

Innen jeg kom fram, var badelysten fordampet. Alltid ender jeg på feil sted til feil tid. Noen satt og grillet rett ved stien bort til badeplassen, og en av dem tittet opp fra hamburgeren og stirret på meg da jeg gikk forbi. Det luktet godt, det så hyggelig ut. Jeg balanserte over noen tømmerstokker, fikk maur i sandalene og skvulpet varm te fra koppen nedover armen. På stranda var det et titalls mennesker, flest barn, samt noen pappaer som så etter dem som svømte utover. Jeg kjente øynene i ryggen da jeg tok stien på vei mot den neste badeplassen. Sånn er det på små steder. Du står ut i mengden, hvem er hun der? Stien gikk oppover og nedover, men holdt seg hele tiden langs vannet. Det var lenger å gå enn jeg hadde trodd, veska gnagde over skulderen. Da jeg nesten var kommet fram, hørte jeg jenter som fniste, og innså for sent at det sikkert var noen der allerede. Nei, da gikk det ikke. Så jeg snudde, gikk samme veien tilbake mot den første stranda, Jeg følte meg så utrolig dum. Klærne mine var fargerike blant grantrær og fjell. Hadde jeg vært mer kjent i området, kunne jeg gått en annen sti tilbake, ikke vært så eksponert for alle de andre. Jeg ville bade, men kunne ikke, klarte ikke, alene, blant andre som var sammen. Det var best å kjøre hjem, bare strene tilbake til bilen og late som ingen ting, som at jeg bare var ute og gikk tur med veske og badedrakt, håndkle over armen og tekopp i hånda.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Tankesurret ble avbrutt av stemmer, de kom bakfra. Det var jentene jeg hadde hørt tidligere. Da kunne jeg jo gå tilbake til den borteste badeplassen likevel, hvis det ikke var noen der lenger. Jeg snudde og gikk for tredje gang den krokete stien langs vannet. Jentene nærmet seg, men de hadde ikke sett meg. Da jeg rundet en sving, var de der, med vått hår og badetøy. De var kanskje femten. Hun bakerste skrek overrasket til, hun første fniste. Himlet med øynene, hvisket noe da jeg passerte. Så lo de enda mer, og jeg ble mindre og mindre for hvert sekund som gikk. Små svetteperler på håndbaken, jeg dro i shortsen og trykket håndkleet over brystet. Det var for mye hud, helt sårbar. Skamfull, sånn at det ble trangt i halsen og salte tårer presset på. Jeg så flytebrygga uti vannet. Og et bord under trærne. Og to gutter som satt der. Det var noen der. Beina sluttet å gå, øynene flakket, lette etter utveier. Selvfølgelig var det noen der. Kunne jeg snu igjen? De hadde åpenbart sett meg, og hørt meg. Helt rådvill, satte jeg meg rett ned på en stein der jeg hadde frosset på stien. Brettet ut håndkleet og tok av sandalene. Når jeg satt, ble jeg skjult for dem bak noen busker. Hvorfor hadde jeg ikke bare gått igjen? Det var enda dummere å sitte der. Og det var dumt å gå. Alltid på feil sted. Til feil tid. Heldigvis var teen blitt kald i all fram-og-tilbake-gåingen, for jeg gulpet den ned som om det var kaldt vann. Så ned på beine mine, fulle av barnåler og jord, barbeint. Det var helt uaktuelt å bade nå. Fra plassen jeg satt, ville alle se meg, både guttene ved bordet, familiene på stranda, de som grillet ved parkeringsplassen. Det var best å gå.

Fort tok jeg på sandalene igjen, reiste meg opp. Jeg var halvveis tilbake før jeg tenkte på om jeg hadde fått med meg alle tingene mine. Hjertet slo så fort at det føltes som om det lagde ekko over vannet. Jeg kjente meg som det mest mislykkede mennesket i verden. Så liten. Skamgang mot bilen. Så feil. Fikk ikke lukket opp døren fort nok. Håret var fortsatt tørt. Så utilpass. Det gikk ikke fort nok, rygget bakover, kvelte motoren, startet igjen. Jeg gråt, med tårer og med lyd. Var redd noen skulle se meg bryte sammen der jeg sakte tok fatt på veien hjem. Sola skinte og det var færre skyer på himmelen enn i går. Det var så varmt at det hadde vært godt å ta et bad. Det gikk ikke. Sola forsvinner, sommeren er kort. Livet går fort.

Alene. Jeg er så ufattelig lei av å være alene. Når en er en for lite. Alltid en for lite.