Nå har jeg prøvd det også. For bare en uke siden ville jeg ledd høyt, eller dånet, slik de gjorde i gamle dager, om noen fortalte meg at jeg i dag skulle slenge ut matta mi og praktisere yoga på operataket, helt på toppen. Til tross for aldeles strålende vær og derfor et meget turistfullt tak. Til tross for at jeg reiste med en gjeng jeg ikke kjenner, som fjerde passasjer i noen andres bil. Til tross for at jeg ikke hadde en så god dag i dag. Til tross for at jeg måtte spise middag tidligere enn jeg hadde tenkt og ikke kom hjem før etter kveldsmat. Til tross for at kroppen bare føltes for mye ut i alle yogaklærne jeg tok på og av og av og på og på og av og på til slutt. Til tross for at jeg verken visste når det startet eller når det var ferdig, eller hvor mange som kom dit. Til tross for at alle musklene spente seg og nærmest dirret av frykt og hjertet dundret i brystet hele veien dit og mens jeg rullet ut matta og noen tok bilder og andre lurte veldig på om vi skulle starte en form for flash mob, barbeinte på matter i oransje og blått, det kunne jo vært riktig så interessant, så alt dette til tross.

Det er tross alt bedre å trosse til trossene og bare gjøre slike ting. 

Det var tross alt ikke farlig i det hele tatt. Så lenge tærne krøllet seg ned i matten og fant balansen med øynene igjen. Er det noe av det jeg gjør om dagen som er utelukkende bra for meg, så er det dette. Mye annet jeg foretar meg kan både ha tvilsomme motiver og uheldige konsekvenser, men ikke yoga. Være her og nå, sammen med andre. Det er akkurat de to tingene jeg trenger mest. 

Så hele min 24-melankoli snudde med solen som forsvant nedover Oslos høye tak. Musklene slappet av og jeg kjente hjertet slå og kunne puste helt ut i fingrene og ned i tærne. Vaiende som et tre i vinden på en grunn av hvit marmor. 

Etter flytteekstasen forrige uke, den overskyggende tomheten i helgen og de voldsomme svingningene i meg dette skaper, av endeløst håp og bunnløs desperasjon, så har jeg en helt annen uke denne uken. Den er både innholdsrik, menneskefylt og travel. Det er rart hvor mye mer jeg får gjort når jeg har litt mindre tid til rådighet. Det slutter ikke å forundre meg hvilken forskjell det gjør å føle seg i noe heller enn utenfor. Kanskje det er sjelen som endelig kom flyttende etter? Eller bare et vennlig spark bak til meg selv? Uansett er jeg takknemlig for den endrede sinnsstemningen og for alle muligheten jeg både ser og får når jeg har øynene åpne for dem og våger å gjøre, fremfor å bare tenke tanken. 

Finn din tilstedeværelse, hva enn det er for deg. Det er for viktig til å gå glipp av.