Støttespillere. Har du det? Er du det for deg selv? En hånd på skulderen, som bekrefter og forlater, som pusher og holder deg sammen. 

I tomrommet inni meg, der en gang angst tok plass, en lang stund, og fortsatt tilstedeværende, spiseforstyrrelsen opptar plass, depresjon tok plass, ensomhet tok plass, selvutslettelse dro i bindevevet som skulle holde meg sammen, men rev meg fra hverandre. I det tomrommet, når jeg våger å jage bort mine destruktive mestringsstrategier og flukten fra virkeligheten. I det tomrommet mister jeg noe annet, noe som jeg virkelig trenger når jeg skal klare meg uten alt jeg har gjort for å bare overleve. Støtten. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det høres kanskje banalt ut, men en spiseforstyrrelse kan være akkurat det du trenger, akkurat når du trenger det, uansett hvor du er. I tidlige morgentimer og dunkle netter. Det er en av grunnene til at det er så vanskelig å gi slipp. Så fort jeg kjemper mot den, er det som om hele atmosfæren inni meg vender seg mot meg og blir min fiende. Mens jeg sakte tygger på en brødskive, så pisker det meg på ryggen. I sofaen om kvelden, når jeg er horisontal og sliten og bare vil ta det rolig, da puster det meg i nakken, stikker meg i brystet, river meg i håret og klyper meg på magen. Det motsatte av støtte. Kanskje noe som likner avsky, innenfra. Hvordan kunne jeg? Svikte meg? Det sier jeg til meg selv, eller spiseforstyrrelsen sier det til meg med min stemme. Den er lur sånn, får det til å høres ut som mine ideer og tanker, slik at vi kan bli venner igjen og støtte hverandre.

Det er vondt å være i et fiendtlig miljø, når selve hatet utåndes av egne celler. Så vondt at det ofte er godt å bare spille på lag med igjen. For å slippe den indre kampen. For å unnslippe og overkomme. Innerst inne så behøver vi sterkt å bli godtatt og føle støtte, at andre vil oss vel. Både utenfra og i oss selv. Å vende sykdommen ryggen er en farlig manøver, snu deg og gå uten å se deg tilbake. Slå opp med gamle ideer og versjoner av deg selv, det kan høres ut som enkle ting, helt selvklare ting, men det var også deg en gang, og det er fortsatt i deg og vil så nødig slippe deg nå.

Jeg tror ikke bare det er spiseforstyrrelser som holder fast i sine ofre på denne måten. Jeg tror at psykiske lidelser generelt tar rollen som overstrømmende og elskverdige samboere i deg, og manipulerer virkeligheten, snur ting på hodet og tramper ned alt som heter sunn fornuft. Alt dette samtidig som det overøser deg med støttende ord, stryker deg over ryggen, brer dyna over deg om kvelden, kysser dine lepper og tar bolig i kroppen din, sjelen din, tanker, ord og handlinger. Forteller deg at dere hører sammen, at det ikke finnes noen annen, ikke finnes noe annet. Med ett virker det fornuftig å låse døra og stenge seg inne med angsten for det utenfor. For der inne er det trygt, i fellesskapet som oppstår i angsten og frykten for angsten. Plutselig er det blitt mørketid, og inni deg forteller det at det ikke er noe lys her, det er ikke vits å lete en gang, du vil aldri finne det og her er du trygg. Aldri alene, jeg er her med deg. Depresjonen og deg. Når du en dag står i speilet, og stemmen sier stygge ting om deg og kroppen din, som nå ikke er bare din lenger. Setningene om den skapes i hodet ditt i forrykende tempo, av det som har tatt plass i deg. Og i samme vending som selvhatet og verdiløsheten blomstrer opp, kommer også løsningene på løpende bånd. For du skal slippe å føle deg så jævlig. Du er ikke så mislykket, den varme armen rundt skuldrene, du må bare gjøre sånn her og slutte med det der, og du og jeg, vi sammen, skal komme oss gjennom dette, om det så er det siste vi gjør. Både støttende og utstøtende på en og samme tid. 

Det er vanskelig å bryte ut av destruktive forhold, for i tomheten etterpå husker du bare hvor trygt det var, hvor godt det føltes eller alt du slapp å føle på. Hvordan du ikke kan klare deg uten. Alt det som har blitt risset inn i huden og gjentatt og gjentatt til du trodde på det. Som skapt for hverandre, enda den ene tok liv for å få leve selv. Tok livet ditt for å få være en del av deg. 

I tiden etterpå, i tiden uten, når livet skal læres på nytt og din verdi skal gjenoppstå i kraft av det å være et menneske, da er det du trenger støttespillere utenfra. Noen som heier på deg når kjemien syrner til inni. Noen som bekrefter din eksistens og forteller deg at det er håp, som lærer deg å tilgi deg selv, som pusher deg til å ikke gå tilbake til det som nødig vil slippe deg. En fysisk hånd på skulderen, bare så du skal kjenne at du er ikke alene. Du er ikke alene, selv om du har brutt med deler i deg. Du er ikke alene, selv om det skriker inni deg at du aldri vil klare det. Aldri aldri aldri aldri

Aldri skal du føle at du ikke er verdt mer enn du har blitt fortalt av deg selv i all denne tiden. 

Du er verdt alt, og du er verdifull

Og det er verdt det

Jeg velger å tro at det er verdt det