Et lite frø, et potensial, bryter overflaten. Der blant de store, sterke i en skog av likedan. Hver vår blir blader grønne, hvert år ett til i ringer. I sommerbrisens pust, det rasler lett og vokser rett og opp og opp og frem.

Så visner røtter, visner årer, visner drømmer, tørker tårer. I skyggene som kaster seg fra solen som blir borte bak et fjell av meg selv. De fargerike sidene blir brune, tynne, skjøre. Med ett en ensom løvinne, tett i tett med trær med nåler. Næring når ikke inn gjennom murer av greiner og hardbarket skall. Og ut skinner ingen ting. Ingen ting. 

I barken blir det risset inn, fra utsiden, fra inni. Dype sår, tapte år, knekte greiner og forvitrede røtter. Noe kan nok andre se, annet vil de helst se forbi, mens mest er gjemt for godt. For vondt. Uten stemme taler det i størrelse og farger. Stor nok, eller for liten. Følger mengden, eller forblir. Når du skal være grønn, men er gul, eller knopp fremfor blad, i utakt med naturen, en utenfor, en feil. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En kropp, en stamme, ringer av år, går rundt og rundt. Gode sirkler, onde sirkler. Livet presses ut og mørket tegner barken askegrå. Det er for dunkelt, der inne, livet må ha lys for å leve. Ytterst på en grein, over toppene, i et blad, lagres det som er igjen av det som engang var i frøets opprinnelse. 

Det kan ikke holde, for nå er det høst. En tid er omme og noe nytt er på gang. Du må være klar når noe skal slippes og annet skal slippes til. Sommerens stråler kunne ikke bygge opp alt som hadde rast ned, gjøre stammen og røtter til et trygt sted. 

Det er ikke meg, det er fremmed her inne. Det ser ikke ut som det skulle ha gjort. Jeg må puste, jeg kveles, må vekk fra forviklede røtter og piskende greiner og den giftige stammen som ikke vil rokkes på. Må ut i det bladet og finne meg selv. Men nå er det høst. Hva har jeg igjen, om jeg lar meg falle? Vil noe ta meg imot? Hva venter der nede? En haug av dumme valg, forakt og skyld, et skammens hull til å synke ned i?

Eller kan noe nytt plantes i jorden som likevel spaddes opp, og så kanskje en dag står det et tre der som kan kaste skygge over de hullene. 

Jeg griper fast, så redd for å miste meg selv, eller det jeg trodde jeg var. Det slipper, jeg glipper og faller. For tung til å sveve, for lett til å fly. 

På bakken er bakken et tyngende sted. Som limer meg fast, andre farer av sted. For en stund kan jeg klamres til sålen til en, og tråkkes på samtidig som jeg beveger meg videre. Det regner, det blåser, med dråper som lim. Jeg slenges mot ruter, ser gjennom glass, inn i liv. 

Så sakte dagene tikker av gårde, og for hver dag litt mindre hel. Løses opp, tørkes ut, knuses sammen i knusktørre hauger av skjebner. Vi er helt alene, men alene blant fler. Og noen forstår, og noen kan se, men hva hjelper det?

Ja, hva hjelper det? Jeg bærer ingen frukter. Og høyt i toppen har blanke stjerner sluknet for godt. Ingen hage har plass til et herjet tre. Om jeg vil ta plass, så hugges jeg ned. Det er ingen allé som venter meg hjem. 

Så må jeg igjen sakte sope meg sammen, forsøke å samles, blåst bort ifra stammen. Og finne det hullet som venter på meg, med en haug der ved siden, til å bre over restene av et liv og håpe at dette ikke er slutten, men starten på noe nytt.

Igjen kun et blad, og snart faller sne.

Men det er ikke kaldt, for jeg kan ikke kjenne. Det er ikke mørkt, for jeg kan ikke se. Jeg er ikke alene, for jeg har meg selv, og om håpet finnes, klamrer jeg meg til det. Det eneste sikre er at ingen ting er fast, selv dette vil en gang være den gang da.

Og solen vil skinne, og isen vil smelte. Hver vår blir blader grønne, hvert år ett til i ringer. I sommerbrisens pust, det rasler lett og vokser rett og opp og opp og frem. Onde sirkler, gode sirkler, utenpå hverandre og rundt og rundt igjen. 

Selv noe lite kan bli stort. Selv noe tapt kan bli funnet. Jeg var en gang, kan bli igjen. Med tiden til hjelp, og troen på den.