Elg og solnedgang
Først skjedde dette. Det var en typisk septemberkveld, i hvert fall typisk for i år, med klar himmel og knusktørre jorder. Jeg satt inne og ville ut, og tok med kameraet for å kjøre et sted og ta bilder av solnedgangen. Hver gang jeg kjører hjem om kvelden, uten kamera, ser jeg de mest fantastiske solnedganger og de perfekte steder å forevige dem fra. Den ene gangen jeg kjørte hjemmefra, med kamera, fant jeg ikke noe bra sted før jeg hadde kjørt en times tid i ring og sola hadde gått ned. Innen den tid var jeg mildt sagt irritert på meg selv, på trærne og husene som sto i veien spesielt, på sola og på hele verden generelt. Det var ikke annet å gjøre enn å snu og kjøre hjemover, Selvfølgelig sto det tre elger på et jorde. Selvfølgelig stoppet jeg, så fort at bilen bak nesten meiet ned sidespeilet mitt i forfjamselsen, enda jeg både hadde blinket, bremset og kjørt inn til siden.
Elgene kunne ikke brydd seg mindre. En mor og to kalver. De spiste det siste grønne på et jorde på vei mot gull. Jeg satt der i over et kvarter, og tok mer enn hundre bilder fra vinkelen inni bilen med vinduet sveivet ned. Alle hundre-og-et-eller-annet bildene ble uklare, fordi det er noe galt med fokuseringen (les: fotografen). Til slutt så elgmoren seg lei på meg som satt der og knipset, og tenkte å utfordre mine skills ved å forflytte seg over til jordet på den andre siden av veien, i motlys. Da gikk jeg ut av bilen, lukket døra så det virkelig smalt og beveget meg mot dem. De var ikke mer enn 10-15 meter unna, de kunne både se, høre og lukte meg. De løftet ikke så mye som et nesehår. Med unntak av de to gangene en av kalvene bykset i retning skogen i bakgrunnen, bare for å bli sett hånlig og oppgitt på av sin mor, og sakte trasket tilbake til familiens matauk. Jeg så meg lei på elg. Forsøkte til og med å skape litt bevegelse ved å klikke på dem med tunga, men uten effekt. Annet enn noen naboer som sto på en veranda og så på og så på meg med blikk som kunne tale. La elgen være i fred, er du helt dust, eller?!
Til slutt var jeg lei av elg. Elgmett. Og uten et eneste klart blinkskudd kjørte jeg hjem og fant på veien det perfekte solnedgangsstedet som jeg vendte tilbake til dagen etter for å ta over hundre uklare bilder av en sol på vei mot vest.
When life hands you Urge
Så skjedde dette. Enda så nedverdigende jeg syntes det er, så må jeg innrømme at jeg har en svakhet for flasken. Slike plastflasker på halvannen liter med sort gull. Pepsi Max, eller Rema 1000 sin Cola X, som er mye billigere. Jeg vil gå så langt som å kalle meg avhengig. Om ikke jeg passer på, kan det brått helles nedpå både to og tre liter på styrten. Det er nok mer tvang enn lyst. Noe å fylle på med uten innhold. Det finnes ikke godt, eller godt for meg, men jeg gjør det likevel. Den eneste måten jeg kan begrense meg på, er å ikke reise til Sverige, hvor det er helt latterlig billig, eller å ikke kjøpe mer en en halvliter hver gang. Det svir litt ekstra med halvlitere, siden literprisen er så høy når flasken er så liten. Uansett. Dette er en uholdbar uvane som jeg forsøker å legge av meg. I sommer sluttet jeg, og var tørrlagt i tre måneder, før jeg var så dum å ta en slurk og så en til og så to flasker på rappen. Da var det gjort. Du kan selv tenke deg.
På lørdag hadde jeg hatt en hel formiddag uten, fordi fredagens kvote var drukket opp før midnatt. Det tok meg alt jeg hadde av selvdisiplin å karre på meg klær og komme meg ut av døra. Antagelig har koffeinet i brusen en betydelig effekt på meg, da jeg ikke får i meg koffein på annet vis. I bilen på vei til besøk, led jeg av kraftige abstinenser. Jeg hadde ikke annet valg enn å kjøre omveien om sentrum og brusautomaten ved solstudioet langs hovedveien. I lommeboka lå det en skikkende mynt, 20 kroner, akkurat det en halvliter koster. Motoren gikk, og jeg hoppet ut og småløp frem til automaten, puttet pengene på, trykket på riktig knapp, riktig knapp (!), og ventet, og ventet, og ventet, og så kom lyden av noe fallende, lyden av noe som treffer, og alt falt i grus. Der lå en Urge på automatens bunn.
En Urge, with carbos. Mitt eneste minne med Urge, er en gang på hytta en sommer jeg var omtrent sju år. Noen hadde vært så snille og kjøpt en brus til meg, og høflig som jeg var, drakk jeg villig opp. Aldri noensinne har jeg vært så spinnvill, verken før eller siden. Det var en tilstand lik en overtrøtt Kiwi-Tina på Red Bull. Jeg husker ikke annet av det enn hva jeg har blitt fortalt, men det har likevel gjort meg så livredd for påvirkning at jeg verken har smakt kaffe, alkohol eller energidrikker.
Så jeg stod der med en Urge. En Urge. Uten så mye som en mynt igjen i lommeboka. Ville helst gråte. Ville helst kaste Urgen på mannen som gikk forbi eller riste den hardt og helle innholdet nedover automatens tastatur. Jeg gjorde ingen av delene. Behersket satte jeg meg inn i bilen igjen, dyttet Urgen inn i det allerede overfylte dahsbordet og kjørte videre. Jeg kjørte forbi tre butikker uten å stoppe. Jeg så det som et tegn fra et eller annet klokt og beskyttende om at dette må ta en slutt. Broren min fikk flaska, for han kunne trengt litt piff.
McFlurry
Og så til slutt. Det er ikke mer enn to uker siden jeg skrev på bloggen om min første, og eneste, McFlurry. Selve begivenhetne fant sted for ganske nøyaktig tre år siden. Og ironisk nok gikk det til at jeg nå har opplevd min andre, og definitivt ikke min siste. Det er helt drøyt, men også denne gangen i Oslo, med min lillesøster. Og det var helt himmelsk vidunderlig. Det får meg til å fortvile over alt jeg har gått glipp av i mine år med nei takk, jeg har spist/er ikke sulten. Det ga meg smaken på mer. Søsteren min har mer erfaring enn meg, så jeg stolte på hennes smak og dømmekraft da hun bestilte en stor Oreo McFlurry med ekstra sjokoladesaus og jeg med stødig røst sa “Jeg tar det samme!”. Jeg ga meg ikke lov til å angre. Da hodet ville google kaloriinnholdet i McFlurry, sa jeg regelrett stopp og skrudde av telefonens mobildata. Og jeg spiste alt sammen, og det var helt fantastisk fra første munnfull til siste dryppende, smeltede sausedråpe. Det gjorde meg mett og tilfreds på en måte jeg ikke er vant til. Det var behagelig. Det føltes helt riktig.
Tre episoder av skjebnens ironi på så kort tid. Hva vil dette si? For det første: Ikke kjør rundt og vente på riktig tid og riktig sted. La ting skje og vær der du er når du er der. For det andre: Når livet gir deg Urge, er det på tide å bli tørrlagt. Punktum. For det tredje: Det du fokuserer på og gir energi, tiltrekker du deg. Det du vil, vil skje, så lenge du lar det gjøre det. Mat er mat, og til syvende og sist spiller det ikke så stor rolle om du blir mett av en fiskesuppe, en baguette eller en McFlurry, så lenge du har noen, for eksempel en kul søster, å være med, lar spist være spist og lar livet gå videre.