Hva vil du ha for å bli glad?

For å beskrive denne uken med ett ord: Sliten. Jeg prøver forgjeves å snakke meg opp, fyrer ut forslag lik en desperat forelder til en overtrøtt fireåring. Vil du sove? Vil du løpe? Vil du spise? Vil du lese? Skal vi dra? Skal vi være hjemme? Vil du strikke? Vil du la være å trene? Vil du på yoga? Vil du ta telefonen? Vil du være alene? Vil du se på TV? Vil du bare stirre i taket? Og alle svar er nei. Nei, jeg vil ikke, orker ikke, klarer ikke. 


Mørkt og ullent.

Til tross for at jeg hadde høstferie forrige uke, og attpåtil var på en liten helgetur, våknet jeg på mandag med en råtten kropp og bomullshode. Uansett hvor mye jeg har spist, har jeg vært sulten. Etter 8 timers søvn, er jeg fortsatt trøtt. Under en løpetur, var jeg bare sekunder fra å stupe ned i en mosehaug og bli der, hadde det ikke vært for at det var bitende kaldt og langt hjem. Knærne verker, det stråler i smerte oppover leggene for hvert skritt. Magen funker ikke som den skal, og tar meg på do i ett sett. Hjernen er frakoblet, alt andre sier flyter inn og flyter ut. Tårene er bare en tanke unna, eller en trist sang, eller et blad som faller ned i elva. Smilet strekker aldri til. Helt forknytt i eget sinn, har jeg tilbragt hver kveld i en kroppslig sammenbretning i sofaen med skuldrene opptil øreflippene og innbitt strikket fastere og fastere på et genserprosjekt. 

Jeg vet det er viktig å lytte til kroppen, men jeg aner ikke hva den vil. Signalene den sender er tvetydige, og jeg er for sliten til å lese mellom linjene. Dessuten har jeg ingen grunn til å kjenne det sånn, tror jeg. 

Av og til tar jeg meg i å tenke at jeg er tilbake i den apatiske, underernærte tilstanden jeg levde i så lenge, og at jeg er totalt brukt opp. Og så ser jeg meg i speilet og kvepper til av den sterke, solbrune kroppen som slår imot meg. Det er ikke logisk at jeg er nær ved å dø av sult to timer etter frokost, eller at en løperunde skal føles som et maraton.


Gjenmurt.

Som et litterært bilde på min nåværende tilstand, kan jeg fortelle at jeg føler meg som haugen av nyvaskede og tørre treningsklær som resolutt ble dyttet fra tørkestativet og ned på det støvete stuegulvet, av den praktiske grunn at jeg hadde ett stykk vått dynetrekk som trengte plassen. Jeg trår over haugen hver gang jeg skal på badet, og hentet meg nettopp en fleecehals fra under løpejakka og superundertøyet. Kanskje orker jeg å moppe litt rundt den etterpå, og sakte men sikkert forsvinner den vel, etter hvert som jeg behøver innholdet eller slutter å legge merke til den. 

Det hadde kanskje vært lurt å gå en tur til legen. Det kan rent fysisk være noe galt, som jernmangel eller hormonelle forstyrrelser. Men så tør jeg liksom ikke det, for innerst inne frykter jeg at legen vil finne meg fysisk frisk, konkludere med at jeg er overtrent og foreskrive et par uker med mye hvile og tilstrekkelig inntak av næringsrik mat. Enda hvor mye jeg forteller meg selv at jeg trener for lett og for lite, og spiser for ofte og for mye, så er sannheten at jeg nok overdriver det meste jeg gjør. Om styrketreningen og løpingen føles som maraton, er det ingen ting mot kampen det vil bli å la være. 

For en depressiv samling av ord dette ble. Jeg skal legge meg litt på gulvet, muligens oppi haugen av klær, og se om det går over nok til at jeg kan få en grei kveld og ha noe å bidra med igjen i morgen. Kjære kropp. Hva vil du ha for å bli glad? Tegn mottas med takk. 

4 kommentarer
    1. Hvis ikke ting føles som de skal, er det alltid greit å kunne gå til legen. Hva svaret blir kan du ikke vite, og du kan ikke heller ta stilling til det før du vet det <3 men uansett hva svaret er, så er du sterk nok til å høre det, må du huske! Det jeg tenker i forhold til sulten er at det er normalt når du er på vei ut av en spiseforstyrrelse der du har spist altfor lite over veldig lang tid. Det vil normalisere seg over tid! Kroppen og hjernen er nok bare litt forvirret ennå med tanke på hva som er nok mat og ikke, og sender deg litt blandede signaler. Magen er nok også litt i en overgangsfase og trenger å venne seg til ting. Selvsagt kan du være syk også altså! Du burde uansett sjekke <3
      Ikke gi opp <3 du er så verdt den kampen du står i!
      Forøvrig likte jeg så godt hvordan du formulerte dette: "Jeg vet det er viktig å lytte til kroppen, men jeg aner ikke hva den vil. Signalene den sender er tvetydige, og jeg er for sliten til å lese mellom linjene."
      <3 <3 <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg