Det er nok en lørdag, og det har vært nok lørdag nå. Om det er lyset som kommer eller lyset som går, det går rundt for meg. 

Du kan si hva du vil om morgenstund, men når du våkner så tidlig at du klokken ni allerede har gått en times tur, hentet pakke på posten, handlet, spist frokost og en del av lunsjen, strikket en halv vott som ble for stor, rekket opp en halv vott, sett en episode One Tree Hill og redd opp senga, da er det ikke mye igjen av carpe diem-gnisten. På toppen av det hele presterer min pappa å skyte inn at “Hadde det ikke vært greit å sove litt lenger en lørdag?”, som om jeg med vilje våkner klokka seks. Til hans forsvar har jeg en mor som med vilje gjør det, og gjerne både baker 100 boller og luker blomsterbedet før sola står opp, uten sammenlikning forøvrig. 

Så hva gjør man da? Når dagen knapt burde ha begynt, men i gjøremål og måltider allerede er halvgått? Spiser litt til av ren frustrasjon, drikker litt mer te, av ren kjedsomhet, trener kjernemuskulatur og Body Balance (gi meg litt mer av det, takk) på gruppetime, kjører til hjembyen på biblioteket for å låne neste sesong av One Tree Hill, fordi man innser at i natt stiller vi klokka og da behøves det enda flere episoder til å fylle tiden mellom klokken fem/seks i morgen tidlig og når man egentlig hadde lyst til å våkne, kjører innom foreldrene sine som kommer med slike irriterende utsagn og tilbyr deg å få avisen fra i går, enda den ligger i bunnen av papirinnsamlinga, snur søppeldunken på hodet og avisen renner ut og blikket fra naboen gjør at du legger alt pent tilbake og reiser fort derfra, kjører innom butikken og kjøper Pepsi Max, kjører hjem igjen og klokka er bare to. TO! 

Denne dagen kan oppsummeres som denne uken: destruktiv og tung. Destruktiv som i ensom, med spiseforstyrret spising, overtrening, overdrikking og nedsnakking. Tung som i tung kropp av slitne bein og full blære. Det er merkelig det der. Jo verre jeg føler meg, jo verre får jeg meg til å føle. Aller mest skulle jeg ønske at noen kunne komme flyvende til og hente meg opp herfra, le med meg av Radioresepsjonen, bre dyna over meg om natten og smøre matpakke til meg, si at jeg ikke får drikke brus hele dagen og at jeg må spise det som er til middag. 

Nå er klokka halv åtte. Noen snapper meg Halloween-kostymer og Skal vi danse ruller over skjermen. Jeg har tatt opp strikketøyet, en genser denne gangen, fylt dagens trettende tekopp til randen og er varm i pysjen jeg har surret rundt i i hele ettermiddag. Jeg orker ikke tanken på å våkne opp til nok en slik dag i morgen. Så jeg har pakket plastbokser med oppveid havregrøtmiks og to sett treningstøy, og venter vel bare på styrke til å gjøre meg svak og invitere meg selv til mamma og pappa eller tante. 

Velkommen tilbake til ditt fortryllende liv, Thea.