Det ble så kaldt så fort. Og med ett var det november. Jeg foreslår at du, som jeg, koker litt te og tenner lys i alle mørke kroker, setter på noe fin musikk og kjenner på varmen. 

Jeg er visst ikke så frisk. Tankene mine er ikke gode mot meg. Det er dager der jeg løper i skogen og gråter, og dager der jeg sover vekk hele ettermiddagen på gulvet med en pute oppå magen og trykk i hodet. Det hjelper lite med det som skal hjelpe, og det er dager der jeg tror at det aldri vil. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da er det fint at jeg endelig kan sette på November-musikken min, og telle dager til advent. Selv om fingrene blir stivfrosne, er det også fint å gå tur med kameraet og ta bilder av løvet som faller og Thea som tenker. Etter å ha vært hjemmefra et par dager, et stort og hjertelig takk til min kjære tante som stiller hus, familie og halvparten av dobbeltsenga si til disposisjon til en hvileløs sjel som bare vil føle seg litt mindre alene i verden, var det nesten fint å komme hjem en tur og tenne stjerna i vinduet, lage eplechips i stekeovnen og spise de fra en skål med skår i. Med god hjelp fra høy musikk og duftlys fra Ikea, tok jeg meg sammen nok til å lage middag, for en gangs skyld, og spiste den mens jeg leste gjennom alle reklamen som ventet på meg i postkassa. 

Det er en merkelig følelse, følelsen av å opphøre når man er alene. Men slik føles det, mer og mer. Nesten som en eksistensiell krise som brer seg om meg. Like fort som den kommer, blir den borte i nærvær av nære mennesker. Men jeg kan ikke bo i en sekk i bilen og kjøre fra sted til sted fordi jeg ikke klarer å være hjemme hos meg selv med meg selv. Denne kvelden bestemte jeg meg for å gjøre det så koselig som det kan få blitt i en sokkelleilighet i Mysen og ikke la følelsen få okkupere tankene. Om jeg ikke passer på, ligger jeg snart på gulvet og tørker salte tårer med pysjermet. Det er best å sørge for at sangkøen på Spotify ikke stopper opp. Om du vil, kan du høre et utvalg her og her og her og her og her og her og her.

På mandag var jeg så langt nede at jeg ved et tidspunkt løp over et vannkraftverk og stoppet opp og stoppet å puste et sekund og så for meg at jeg hoppet og kjente kvalmen i fallet og tenkte at jeg kommer til å ønske det ugjort om jeg gjør det. Hele veien ned, vil jeg bare ville opp igjen. Så det er ikke noe annet enn tanker, akkurat som man kan tenke hva om jeg slipper rattet når man kjører i en sving eller hva om jeg reiser meg opp og skriker høyt under et foredrag eller hva om jeg knuser alle eggene i butikken eller hva om jeg løper gjennom sperringene i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Det er bare tanker, som alt annet som ikke er som det skal med meg, men de er skumle likevel. 

Til slutt vil jeg si takk til alle som er glade i meg og som gjør at jeg føler jeg hører til på denne jord. Det er faktisk Alle sjelers dag i dag, og selv om ikke min sjel er i skjærsilden, så sender jeg den en tanke og ønsker den ut av kulden og inn i varmen igjen. Tradisjonelt skal man ikke spinne garn på denne dag, men jeg tar sjansen på litt strikking til Farmen i kveld.

En klem til deg og en klem til meg.