“Psykisk sykdom kan ikke måles i fysisk tyngde”

Så ble de stående, disse ordene, som selve grunnen under mine føtter, mitt forsøk på å sette spor. De kunne like gjerne vært skrevet i dag, som for fem måneder siden. Jeg skulle ønske jeg kunne si at de fem månedene har gjort en forskjell. Og det har de kanskje, både for meg og for mange andre, selv om jeg på mange måter føler meg akkurat som da. For når jeg snur meg og ser bakover, ser jeg avtrykk av steder jeg en gang sto og nå har beveget meg bort fra. Spor etter valg og spor etter andre som har gått med meg eller passert meg. Når jeg ser bakover, ser jeg hvor jeg har vært, og hvor mye det krevde av meg å være der. Grove, dype spor etter tyngede tanker, lettere avtrykk av fine øyeblikk, selv noen som går feil vei.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det er først når du løfter foten at sporet blir synlig, og rekken av dine skritt mot jorden kan lede andre på riktig vei, eller på avveie. Omveier, bomveier, snarveier, motorveier, skogsveier, hjemveier. Alltid på vei fra noe, til noe, uoppmerksomt kanskje bare rundt og rundt. Ofte har du mer enn nok med å holde deg gående, subbende i noen andres spor. Ofte kan de ta deg videre, men kanskje ikke fram. 

Der og da kan det være vanskelig å forstå at det gjør en forskjell hvor du setter ned foten. Du kan velge å stå opp for deg selv, eller å sette deg stille ned. Du kan velge å bane vei gjennom tujahekker, løpe oppover steinrøyser og skape rørelse i fastgrodde tanker. Før du vet ordet av det, ruller og buldrer det bak deg, og verden slik du så den, vil rase sammen og gi plass til en ny. 

På fem måneder har jeg lært at det som hjelper er å gå et annet sted enn dit tankene vil. For hver gang du bryter et mønster, blir det lettere å skape nye. Det kan bli interessante kart av slikt. I praksis er det krevende. For å komme med et eksempel, var jeg ute på en løpetur her om dagen og plumpet ned i et gjørmehull med begge beina. Med gjørme til anklene, så jeg noen fine, dype vanndammer i veien foran meg. Jeg tenkte jeg kunne løpe oppi i stedet for å hoppe over, så kunne skoene vaske seg selv, men det viste seg å ikke være så lett. Autopiloten slo inn, og selv om jeg forsøkte å planlegge at høyre bein skulle treffe midt i der og venstre bein skulle treffe midt i der, så ville hodet, som er programmert til å unngå vanndammer, treffe en fotlengde før og galant ta sats og unngå plasket. Jeg bommet på de fire første forsøkene. Jeg måtte stoppe, snu og prøve igjen, i sakte fart og med et sterkt fokus på å gjøre det motsatte av det som jeg vanligvis ville ha gjort. Det gikk til slutt. 

Fremover vil jeg fortsette å gå, det gjør ingen godt å bli stående mens livet snurrer videre. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til å tåle litt vind. For å ha tyngde mot bakken vil ikke si at livet er lettere. Snarere tvert imot. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til at jeg kan stå opp for det jeg mener. For å ha tyngde mot bakken betyr ikke at det ikke fortsatt er kamper å kjempe. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til at sporene etter meg er synlige for meg selv og andre. For å ha tyngde mot bakken betyr ikke at det ikke fortsatt er en lang vei å gå. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til å erkjenne at jeg ikke alltid kan være sterk. For å ha tyngde mot bakken betyr at man er et menneske. Det betyr at man har muligheter. 

Du kan ikke se på et avtrykk mot bakken hvor du er på vei eller hvor du kommer fra. Det kan du ikke se på et avtrykk mot vekten heller. Så ikke la det som står der bli stående som en definisjon på hvem du er eller hva du trenger. Det er alle skrittene dit og alle skrittene derfra som betyr noe. 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at de fem månedene har gjort en forskjell. Og det har de, både for meg og for mange andre, selv om jeg på mange måter føler meg akkurat som da. For aldri hadde jeg trodd at jeg skulle ha så mye å si og at andre ville høre. Her sitter jeg og føler og skriver, og der sitter andre og leser og føler. Åpenhet gir fellesskap og gjenkjennelse. Det kan bidra til å ufarliggjøre og skape debatt. Åpenhet har en pris, men mest av alt gir den belønning i form av rom til å være mer hel og mer seg selv og mer til stede. Psykisk sykdom kan ikke måles i fysisk tyngde. Det at du ser godt ut, betyr ikke at du har det bra. Derfor må vi tørre å snakke om det, våge å dele og med det stå sammen i kampen mot spiseforstyrrelser. Det er den eneste måten og veien ut, med tydelige spor i riktig retning. 

Min takknemlighet til alle dere kan ikke så lett beskrives med ord. For aldri trodde jeg at åpenhet ville bli tatt imot med åpne armer. Tusen hjertelig takk. 

Nå drøyer og drøyer jeg her, fordi jeg ikke liker så godt å drive selvpromotering, men om du leser dette og tenker at mine tanker kan gjør en forskjell for andre enn meg selv, så kan du stemme meg frem til Sunn fornuft-prisen her. Uff, der var det sagt. Det hadde vært utrolig om jeg hadde vunnet. Uff, der var det sagt også. Og selvfølgelig blir jeg enormt takknemlig for engasjement og støtte. Til slutt ville jeg bare si det. 

Innlegget “Veiet og funnet frisk” er nominert i kategorien Beste innlegg, og det har tidligere vært publisert i Aftenposten.