Kunsten å gå

Ser du veien?

Det finnes en innbitthet i meg

om jeg så må klyve i leirete bakker etter fingre rundt buskaskvist

eller balansere på tynne, tynne, tuster av kornaks på åkre fulle av elvebredder

eller vasse i turbukse, støvletter og ankelsokker gjennom iskaldt sølevann til knes

og det er så mørkt at det eneste lyset er refleksjonene av den tåkedekte månen som speiler seg i slapset på stien som slynger seg langs den ruglete kanten av en elv som ble for full og seg over. 

Det er ingen skam å fortsette,

samme vei tilbake er ingen vei tilbake.

Jeg snakker til meg selv og maner meg videre, humrer litt bak skjerfet så frostrøyken gjør det vanskelig å se, så våt at føttene sklir framover og bakover på våte ullsåler, buksen klistrer seg i isete, stive rysjer rundt leggene. Så kald at det er varmt, så teit at det blir komisk. 

Gjennom snø og vann, over is som holder og is som ikke gjør det,

Thea skal fram,

det er kunsten å gå.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg