Ser du veien?
Det finnes en innbitthet i meg
om jeg så må klyve i leirete bakker etter fingre rundt buskaskvist
eller balansere på tynne, tynne, tuster av kornaks på åkre fulle av elvebredder
eller vasse i turbukse, støvletter og ankelsokker gjennom iskaldt sølevann til knes
og det er så mørkt at det eneste lyset er refleksjonene av den tåkedekte månen som speiler seg i slapset på stien som slynger seg langs den ruglete kanten av en elv som ble for full og seg over.
Det er ingen skam å fortsette,
samme vei tilbake er ingen vei tilbake.
Jeg snakker til meg selv og maner meg videre, humrer litt bak skjerfet så frostrøyken gjør det vanskelig å se, så våt at føttene sklir framover og bakover på våte ullsåler, buksen klistrer seg i isete, stive rysjer rundt leggene. Så kald at det er varmt, så teit at det blir komisk.
Gjennom snø og vann, over is som holder og is som ikke gjør det,
Thea skal fram,
det er kunsten å gå.