Spør deg selv hvorfor

Det bare skjer, sier mange. Jeg kan ikke kontrollere det. Jeg har mistet kontrollen. Det er ikke meg, noe annet styrer. 

Men hvorfor? De er ofte modige, de som stiller spørsmål. 

De er ofte redde, de som svarer. Ansikter av stein skjuler alt. Fordi. Jeg vet ikke. Skuldrene løfter seg oppgitt og resignerende mot ørene og faller tungt ned igjen. Og den som spurte liksom sukker og lar det bli med det. 

I hodet farer tankene i full fart inn i bevisstheten, ut av bevisstheten. Bildene flakker bak lukkede øyne, øyelokkene som et kinolerret der livet minutt for minutt spilles av i dobbel hastighet. Åpner du munnen, detter bruddstykker av indre samtaler ut. Det er ikke rom for alt sammen i det talte språk, i tankene er rommet uendelig. Hvem har vel tid til å høre alt? Og om ikke de hører alt, vil de ikke forstå, og derfor kan du ikke si noe annet enn: Jeg vet ikke. 

Med hånden på hjertet, kan jeg si at det hjelper å si noen ting, eller i det minste å fundere litt over det. Jeg tror mange forstår veldig mye av hvorfor, i seg selv, men har vanskelig for å finne de rette ordene til å forklare og de rette menneskene å dele dem med.

Jeg nekter å tro at ting bare skjer, at kontrollen har sin egen vilje og evne til å skru seg av og på, at noe annet styrer deg. Hele min spiseforstyrrelse er veldig forståelig. Alt som skjer er logisk og naturlig. Kontrollen er min, jeg styrer, men jeg styrer jo ofte feil. Det er en frustrerende innsikt, å vite men føle seg ute av stand til å endre. Det er derfor det er en sykdom. Og sykdommer har den egenskapen at de verken er selvvalgte eller selvhelbredende. Sykdommer krever hjelp utenfra for å reparere det inni. Medisinen hjelper ikke med mindre du oppsøker den, ønsker den, stoler på den og bruker den. Og selv da kan det hende det viser seg at du behøver en annen form for medisin, oftere, sjeldnere, mer, mindre, tettere, løsere, strengere, friere. Jeg snakker ikke om medisiner man finner på apoteket, selv om mange også behøver den typen medisin, jeg snakker om medisinen i form av mat, hvile, aktivitet, samtaler, terapi, innleggelser, opplevelser, relasjoner, aksept, mestringsstrategier. 

En frustrerende innsikt er dog alltid en innsikt, i noen tilfeller innsnevret og gjemt inn i lag på lag med usikkerhet, selvforakt, håpløshet og vaner, men i den ligger alltid muligeten til forandring. Forstår du hvorfor, kan du også forstå hvordan. Ofte ligger løsningen rett foran deg, i alle de små, små valgene du gjør som til sammen utgjør alt. Ofte ligger også opprettholdelsen i de små valgene, en dominoeffekt av tanke-handling-tanke-handling-tanke-handling-tanke-handling. Når en handling ikke kan aksepteres som bare en handling, men må utløse en tanke. Når en tanke ikke kan aksepteres som bare en tanke, men må utløse en handling. Der ligger følelsen av å bli styrt, miste kontrollen og at det bare skjer. For det gjør det, med mindre du stopper opp og enten lar være å handle eller handler annerledes, aksepterer tanken som en tanke og fortsetter det virkelige liv. 

Ironisk nok skriver jeg alt dette på en dag der dominobrikkene smeller i bakken som endeløse trommevirvler. Og jeg vet hvorfor. Og jeg tror jeg vet hvordan. Så neste gang tanken som leder til handling som leder til tanke som leder til handling, dukker opp – for å være realistisk, la oss si om ett minutt – skal jeg i stedet finne et ark og en nyspisset blyant og skrive ned mine hvorfor. Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme. Skriv det ned og del det med noen. Det er spiseforstyrrelsens største frykt, å bli gjennomskuet og synliggjort. Ut i lyset for å sprekke. Ut i lyset for å fastne frykten i stein du kan klatre på, hoppe over og forlate. Gjør det. Du trenger det for å slutte å trenge den. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg