Musikk når du trenger mot: Brave, Sara Barielles

Det er lørdag. Jeg er inne i et slags vintermørke. Vanligvis pleier mørket å ha en motsatt effekt på meg, men det er noe med dette året og dette livet som gjør meg mørk inni, enda jeg føler meg trygg i mørket utenfor. Om kveldene pakker jeg meg inn i en varm hette, pakker jeg meg inn i musikk fra øreproppene og vandrer bortover veier uten gatelys. Av og til kommer det en bil kjørende, men jeg er aldri redd, helt alene kan det ikke skje meg noe verre enn alt allerede er. Jeg går og går, til det føles greit å gå hjem, og så går jeg litt til, for å være helt sikker. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det startet så fint, med tro, håp og kjærlighet, dette året. Så slo realiteten pusten ut av meg, og jeg kjemper fortsatt for luft. Hadde det ikke vært for en tante som alltid har plass til en ekstra, en søster som aldri slutter å ringe eller den alltid så åpne invitasjonen til å bare være litt rundt folk hjemme hos foreldrene mine, så vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle kommet meg gjennom dagene. 

Things are drabbing me. These last days have been my saddest days in a long time. I am still sad. Like hollow. Like I see no point in life. No future in life. No love in life. No joy in life. No freedom in life. No devotion in life. No safety in life. No life in my life. I wonder if I ever will. And wonder what will happen when I don’t. 

When. 

I want someone to scoop me up in their strong arms, make me feel safe, like I can be carried through this, like they want me there. To hide in their life until my life is ready for my present and my future and myself. I want to leave this place and go places I have not yet destroyed. To face the feelings that destroy me. To see something new and feel part of something. Anything. 

I miss you. No one here can whole and hold me like your present can. No one here can see me like your eyes can. No one here can understand what you can make me see. No one here can fill that empty place in my heart like you do. I just think that I can’t live here alone and feel alive alone. I am not good at loneliness. 

Jeg skriver mye. Både for meg selv og til andre. Dette skrev jeg til søsteren min, en sånn kveld vi hadde snakket litt og jeg bare gråt til vi la på og etterpå også. Mye av det jeg publiserer her på bloggen er resultater av slike intense følelser, etterfulgt av stille resignasjon. Det er som om jeg tar meg kraftig sammen når jeg gjør alt det jeg må gjøre, og så rakner alt når det er gjort. Det strammer og strammer og fyller seg opp, til jeg får søkt dekning i mitt innerste og kan

slippe ut

så veldig mange tårer. 

Mye har forandet seg i januar, utenpå i hvert fall. Jeg har avsluttet en arbeidspraksis og begynt i en annen. Jeg har begynt med leppestift. Jeg har kjøpt brød. Jeg har begynt å løfte, bøye, presse tungt på trening. Jeg har ny psykolog. Jeg har begynt å spise ost.

Jeg er like tung, men så mye tyngre inni. 

Selv bloggen er offer for mine kritiske øyne. Jeg stiller meg selv spørsmål og begynner å tvile. I møte med andre, er jeg virkelig komfortabel med mitt offentlige private følelsesliv? Kan det jeg skriver skade noen, eller meg selv og min fremtid? Er jeg en av dem som bidrar til at andre får det verre? Eller at psykisk helse blir hverdagsliggjort og tatt mindre alvorlig? Ser andre på dette som et egoisitisk og oppmerksomhetssykt prosjekt? Hva er egentlig hensikten med dette? 

Mye av grunnen til livsbristen jeg faller i nettopp nå, handler antagelig om det større bildet her. Det er sjelden de små tingene, som tilsynelatende virker utløsende, som er årsaken. Det er begrenset hvor stor påvirkning et halvt knekkebrød ekstra kan ha. Nei, det er alt dette bak som har blitt større og større jo mer fysisk sterk jeg har blitt. Enomheten, tvilen, depressive tanker, motløshet, undertrykte følelser, maskene jeg tar på, alt jeg føler jeg må, alt jeg føler jeg ikke kan, mindreverdighetsfølelsen, alt jeg innser er tapt for alltid, alt jeg innser er min feil. Jeg ser ikke at livet kan ha noe annet å tilby meg enn mer lidelse, nye symptomer, nye uhensiktsmessige mestringsstrategier, for er ikke alt allerede ødelagt?

En dag må noe skje. Jeg kan ikke fortsette å bare vente og håpe at ting vil fikse seg. Det er jeg som må fikse. Dessverre har ikke den oppfølgingen jeg har fått etter min siste innleggelse hatt noen gunstig effekt. Ingen effekt overhodet, for å være helt ærlig. Jeg innser at selv om jeg bor i Norge, så stort på alle måter, så er det mange enkeltskjebner, inkludert min, som lider under alt som ser flott ut på papiret, men ikke fungerer i virkeligheten. Selvfølgelig er jeg takknemlig for helsevesenet og NAV, hva skulle jeg gjort uten, men det er en hvilepute å være dekket på den måten, helsemessig og økonomisk. Den behandlingen jeg får passer ikke meg, tilbudet her jeg bor er skremmende dårlig. Journalen fylles opp, men nærmer seg ingen slutt av den grunn. NAVs firkantede system gir meg økonomisk trygghet, så jeg har et sted å bo og penger til mat og klær, men det får meg også til å føle meg mindreverdig og bundet, uselvstendig. Jeg er redusert til et navn i systemet, prisgitt rettigheter og andres innsats og godvilje.

Jeg ligger ikke på sofaen, med fjernkontrollen og potetgullposen, og suger penger av staten. Tvert imot. Dette livet er hardt, det er brutalt, det er vondt, det krever alt jeg har. Det gjelder veldig, veldig mange andre i liknende situasjon som meg. Likevel blir jeg møtt med et “å, javel…?”, og det blikket som får meg til å krympe sammen og klistre på mitt besvikne smil. 

En dag må noe skje. Det må bli i år. Kanskje kommer jeg til å reise langt vekk for en periode. Til steder i meg selv og i verden jeg enda ikke har rukket å ødelegge. Kanskje kommer jeg til å tørre å si høyt det som ingen forventer; som at skolen ikke er for alle, og aller minst for meg, og at jeg må finne en annen grunn å bygge livet på. Eller at kjærligheten ikke er for alle. Eller at denne helvetes treningen føles fullstendig meningsløs og egoistisk. Kanskje kommer jeg til å forsove meg, rote, glemme avtaler. Kanskje sier jeg deg imot. Kanskje skriver jeg en bok. Kanskje, kanskje, noe må det bli. 

Det beste med januar og februar hittil, har vært min nyoppdagede glede i filmer, litteratur og musikk. I Star Wars har jeg funnet min indre heltinne i Rey. I Knausgård har jeg funnet min likesinnede. I musikken finner jeg alltid trøst og energiskifter.

Denne jenta sin dans er noe av det flotteste jeg har sett. Akkurat sånn vil jeg føle det med det jeg gjør: som om jeg var født til det, lever for det, utstråler det. Se den, du også. Og tenk litt over om alt du gjør gir deg det du virkelig trenger, eller om det kanskje finnes andre måter å gjøre ting på. Det er ekte mot. Jeg har troen på deg. Det er bare du som kan åpne vinduene til ditt liv. Jeg vil bare se deg være litt modig (ref. Brave).