Prosjekt: Ut av skyggen

Livet er for dyrebart til å fjerne seg fra det. Det er på tide å finne veien ut i lyset, slik lyset finner veien tilbake til våren og vekker liv i alt fastfrosset, snødekket, midlertidig i dvale. Det er ikke for evig, heller ikke dette. 

Mange har vinterferie nå. Jeg takker for at jeg får fortsette min arbeidsrutine mens andre reiser til fjells. Det eneste utfordrende med mine fine fjols til fjells og utenlands – ikke ekte fjols, men jeg er fjollete glad i dem – er at jeg ikke kan flykte fra ensomheten like enkelt. Det er ingen å sove hos, ingen å snakke med i sene nattetimer, med mindre jeg våger oppsøke kontakter som krever mer av meg enn min fysiske tilstedeværelse. Det blir jeg helt nødt til, samtidig som jeg må gjøre hjemme til noe litt varmere, tryggere og roligere enn det har vært den siste tiden. Først og fremst handler det om innholdet i kjøleskapet, å tillate meg rolige dager med skriving, lesing, film, å trene passe nok, holde fast i gode rutiner og skape nye og bedre der rutinen ikke er hensiktsmessig på lang sikt.

Kort oppummert: å ta vare på kroppen, med alle dens behov. Søsteren min ba meg tenke på kroppen min som et lite barn jeg er ansvarlig for. En liten jente   -la oss kalle henne Elin, som faktisk er det finske ordet for kropp – som er avhengig av å bli tatt vare på. Det innebærer å være streng iblant, for eksempel å si at det holder med Pepsi Max nå, eller du må spise brødet også, ikke bare pålegget, gå og kle på deg, for nå må vi reise. Det innebærer mest å være snill, for eksempel å snakke til med milde ord, rose, trøste, holde rundt. Dessuten trenger jeg å være et godt forbilde for meg selv. Jeg trenger mennesker rundt meg, og jeg trenger trygge rammer og slække kvelder på sofaen.

I januar byttet jeg arbeidspraksis, og det har vært en utfordrende og sunn forandring for meg. Hver dag gjør jeg ting jeg ikke kan, saker jeg ikke vet om jeg er god på, ting jeg er redd for, kaster meg ut i det. Jeg lærer gjennom å gjøre, og læringskurven er bratt og til tider veldig stressende. Stresset er likevel håndterlig og oppbyggende, fordi jeg opplever mestring og tillit. Etter tre uker som praktikant i lokalavisa, i selveste redaksjonen blant dyktige journalister, har jeg gått fra å føle meg som en udugelig tufs til en respektert og verdsatt ressurs. Det er faktisk vanskelig å beskrive den forandringen dette har hatt for min profesjonelle selvtillit, og forhåpentligvis etter hvert også for min personlige egenverdi. Jeg har oppdaget noe svært interessant om dette som jeg planlegger et lengre innlegg om i fremtiden. Følg med!

Å finne det som er viktig, kan virke veldig enkelt ved første øyekast. Nesten alt jeg gjør oppleves som veldig viktig at gjøres akkurat sånn. Det er de spiseforstyrrede vanene, tankegangene og fellene som regjerer. De gangene jeg klarer å zoome ut og se meg selv slik en annen ville sett meg, kan jeg i det minste innse at det jeg gjør både virker sykt og mot sin hensikt. Om jeg klarer å zoome enda lenger ut, kan jeg se det større bildet; de opprettholdende faktorene, alt det hindrer meg fra å gjøre, hva som kunne vært bedre på lang sikt. Dilemmaet oppstår når det blir konflikt mellom kortsiktige løsninger og langsiktige mål. I det ligger det mye frustrasjon og håpløshet, som ofte resulterer i syke valg igjen. Dette er noe jeg jobber med, ikke på daglig, men sekundlig basis. Det krever alt jeg har, og alt jeg har krever en kropp som verken er for sliten eller for energisk, et sinn som verken er for redd eller for avslappet, behov som verken er overdekket eller underdekket, i verste fall ignorert. Det er vanskelig å se klart i skyggene, og jeg føler ting stadig har blitt verre, som at jeg mister kontrollen og blir styrt av noe annet. Jeg tenker hver dag at jeg ikke vil ha det slik lenger, men hver dag gjør jeg samtidig hundrevis av valg som holder fast i sykdommen. 

Det som er viktig, er vanskelig å velge, men med fokus og standhaftighet, er det mulig. Dessuten hjelper det å finne noe å oppslukes av som ikke innebærer kropp, vekt og mat. Den siste uken har jeg takket ja til en utfordring og tatt en avgjørelse om noe jeg skal kjempe for, og disse to sakene, større enn meg selv, er fantastisk motivasjon. Jeg vil holde det for meg selv en liten stund til, men vil selvsagt dele når det blir naturlig. Ikke vær redd for å tenke stort, mennesker har mer potensial enn begrensninger, i de rette forholdene og med troen på egen verdi og viktighet. 

Mange ganger kan det å skifte fokus gjøre den lille forskjellen som gjør den store forskjellen. Det er ikke bra å stenge seg inne, oppslukt i eget hode og eget mørke. Når har det noen gang vært konstruktivt? Så hvorfor er det så vanskelig å bare gå ut da? Terskelen er ikke høyere enn man tillater den å være. Med kameraet rundt halsen, eller penn og papir, eller musikk, klarer jeg å oppslukes av inntrykk, ideer og følelser som gir mening i alt det meningsløse. Et gammelt vindu, måten lyset får gjenskinnet i vinduet til å fange både innsiden og utsiden, fargespill og sterk innsikt, vakker utsikt.

Det er lov å gråte. Det er lov å le. Det er også lov til å ikke gjøre noe fornuftig eller bare føle seg litt tom. Det som ikke er greit, er å stoppe. Livet kan smelte som snø mot huden, livet kan røske som torden, livet kan fryse i vakre tapper eller bølge i store hav. Livet kan brenne ned og livet kan få til å vokse. Livet kan stråle og livet kan hvile i tåkedekte åkre. Livet er aldri over, det er trassig konstant, i evig bevegelse. Livet er aldri nytt og aldri det samme. Livet tar og livet gir, men mest av alt, finnes det i alt som finnes, i alt rundt alt som finnes. Alle eier litt og alle deler masse. Livet har aldri skapt noe uten funksjon, livet tar ingen ting for gitt. Livet er forutsigbart overraskende. Livet er unikt og ikke spesielt på noen måte. Livet er hva vi velger å gjøre, hva vi velger å ikke gjøre. Livet er ditt og livet er mitt, like selvklart som forunderlig. Livet kan aldri vente, så aldri stopp. Livet er stygt og livet er vakkert. Men det er der. 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg