Musikk når du trenger kraften med deg: “Rey’s theme” – filmmusikk fra Star Wars: The Force Awakens, av John Williams

Prosjektet “Ut av skyggen” startet med et virkelig brak i går. Jeg hadde sovet dårlig, gruet meg litt til jobb, kjente at hodet var opphengt i de få grammene ekstra med havregryn som fant veien oppi kjelen til frokost, posen med treningstøy som lå klar i bilen til bruk etter jobb. Men mest av alt, var jeg distrahert til det hinsidige av to dragninger i meg: den som vil forandre og den som vil holde fast. Mandag betyr nye uke, ny uke betyr at jeg ikke har trent denne uken, hvilket betyr at jeg må trene så mye jeg kan for å ikke føle meg som en som ikke trener. Til tross for at jeg trente hver dag forrige uke, det var forrige uke. Ingen hvile før utmattelse. Problemet var bare det at jeg var utmattet allerede, og etter syv timer på jobb var jeg segneferdig. Angsten bygget seg opp for hvert sekund klokken nærmet seg tre, for da visste jeg at det bar rett ut i bilen, til løpetights og løpesko og ut i skogen i høyt tempo til det bestemte antall kilometer var tilbakelagt. Jeg var like ved å gråte frustrerte tårer, legge meg under arbeidspulten og be noen ta meg med hjem, men det kunne jeg ikke, for da ville alle se den ekte meg og jeg ville ikke kunne spise noe mer den dagen fordi jeg er så lat og ikke fortjener mat.

Jeg lengtet etter en tillatelse fra noen til å reise hjem, spise middag, slappe av, men den kom ikke. Så jeg slepte meg ut i bilen, sendte en nødsnap til storesøster og spurte om hun hadde tid til å snakke litt, ble sittende i ti minutter i førersetet, kjente ambivalensen rive og slite i meg, gikk ut av bilen, åpnet bakdøra, tok ut posen med treningstøy, slang den tilbake, lukket bakdøra, snakket meg selv ned i håp om å bygge opp løpeviljen, til jeg til slutt stirret meg selv inn i øynene i sladrespeilet og sa med bestemt og tydelig stemme: Nå, Thea, nå kjører du hjem og lager middag, du får ikke bevege deg en meter til i dag! Og så gjorde jeg det, andpusten og innbitt som om det var et maraton i selvkontroll jeg holdt på med. Storesøster ringte, og vi snakket i to timer, helt til begge var forsikret om at jeg ikke kom til å gå ut og løpe og jeg hadde fått flere oppgaver for den kommende uken med formålet å ta vare på meg selv. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De siste månedene har jeg merket at kroppen prøver å si ifra om at noe ikke er som det skal. Jeg er alltid sliten, alltid sulten, musklene verker, jeg kan bli svimmel og apatisk ved brå bevegelser. Dette uten at kroppen har forandret seg nevneverdig. Målet er konstant det samme – å gå ned i vekt – men det får jeg faktisk ikke til, og det er vel fordi kroppen nekter plent. Dette er deg, sier kroppen, du får bare leve med det. Dette leder til en frustrasjon og usikkerhet, spesielt rundt mat og trening, der jeg føler jeg må begrense og kompensere for alt jeg spiser, og trene stadig mer og tyngre. Etter en viss tid, for det går greit for en periode, reagerer kroppen slik den kan best: Skrur ned forbrenningen, prioriterer viktige funksjoner, sakner det generelle tempoet og signaliserer tre ting: Jeg er sulten, jeg er sliten, jeg har vondt. 

De som ser meg spise, løpe, løfte, pushe, prestere, ville blitt overrasket over hvordan jeg er når jeg spiser hjemme, ikke løper, ikke løfter, ikke pusher og ikke må prestere. Da ligger jeg sammenkrøpet i sofaen, sitter apatisk på en stol foran dataen, hviler hele kroppen mot baderomsinnredningen for å orke å pusse tenner og spiser store porsjoner mat. Det holder ikke med en kopp te, det blir titalls, det holder ikke med et glass Pepsi Max, det blir en firpakning, det holder ikke med frokost, jeg må gjerne ha dobbel porsjon. Det går fra horisontal posisjon på gulvet til spurter i motbakken utenfor. Og likevel skriker kroppen etter mer. Mer mat, mer hvile, mer drikke, mer mer mer. 

Blir du aldri fornøyd, tenker jeg om kroppen, før jeg pusher grensene ytterligere. Løpesteget er ikke lenger like kvikt, de tunge øktene på treningssenteret sitter i i flere dager. Jeg tror jeg tåler mer fordi jeg øker på, løper lenger, legger på vekter, men innerst inne tror jeg det er mer stålvilje enn muskelkraft som rår. 

Hva er det egentlig du vil med livet ditt? spurte søsteren min i går. Vil jeg virkelig at all min ledige tid skal gå med til planlegging og gjennomføring av måltider og treningsøkter? Skal noe så basalt som mat og bevegelse få alt mitt fokus, all min innsats, all min energi? Og virker det? Gir det meg det jeg søker? Mestring, overskudd og positive følelser? Nei, nei og nei. Det gir meg mangel på mestring, underskudd og svært selvkritiske følelser, et mørke. Får det meg til å bli mer sosial? Gir det meg konsentrasjon og motivasjon til å skrive, utvikle meg, gjøre noe større? Nei, det er et ensomt prosjekt, der alle smarte tanker dyttes vekk av totalt unyttige tanker og bekymringer om mat, mat, mat, trening, trening, trening. Og løsningen jeg tyr til for å kompensere for alt dette kaoset, er et enda større fokus på mat og trening. Som om det gjaldt livet, mens det helt tydelig frarøver meg livet.

Så virker det?

Nei!

Så hvorfor fortsette? 

Gud, hun er fantastisk, hun søsteren min. To timers skravling med henne, og jeg føler meg som et sterkt, målrettet og godt menneske med alle muligheter i verden. Selvsagt går dette over ganske fort, men for hver gang, kommer jeg litt høyere opp og ettereffekten varer litt lenger.

Denne uken, som det både er mange utfordringer på jobb, privat og sosialt, har jeg derfor pålagt meg selv en virkelig tøff treningsuke, vi snakker styrkeprøve deluxe. Programmet er som følger: Saktere, lettere, snillere. Det vil si kortere løpeturer, kortere styrkeøkter, lettere vekter, yoga, nok mat før og etter og et par matutfordringer. Den tyngste treningen jeg gjør, er den treningen jeg klarer å ikke gjøre. De sunneste matvalgene jeg gjør, er de som viker fra den (u)sunne rutinen. 

Mitt strålende smil helt øverst, kom spontant og sprudlende i dag etter årets korteste, mest solfylte løpetur. Jeg må finne meg noen nye runder, for alle favorittene er rett og slett for lange for mitt eget beste. Tilbake til pusten, det myke, det snille, det gode. For jeg fortjener å ha det så mye bedre. Jeg vil mer, mye mer, enn dette slitne livet kan tilby meg.