Vet du hva som skjer når du tar bort noe? Noe annet får ta plass, eller noe nytt får slippe til. Vet du hva som skjer når du lar livet gå litt saktere? Ting får falle og reise seg, inntrykkene rundt deg blir plutselig synlige og kraftfulle, selv snøen blir liggende i håret litt lenger før den smelter. Grusen du trår på åpenbarer seg som en fortryllende vei innover, nedover i noe du ikke vet hva er, men stadig kommer nærmere. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg velger å huske alt jeg har fått til denne uken, fremfor de få stundene alt brøt sammen. Kroppen har ikke gjort like vondt. Ikke en eneste gang har jeg vært så sliten at jeg bare vil gråte, pakke meg inn og gjemme meg bort. Fremfor å bli utslitt av for harde kroppslige påkjenninger, har jeg blitt akkurat passe sliten i viljestyrken av å la være. Fremfor å være mest alene, har jeg vært mest med. I dag, lørdag, har jeg endelig litt tid for meg selv hjemme hos meg selv, og det føles forfriskende godt. Ute snør det pent og pyntelig, og jeg har kjole på og flettet hår, enda jeg ikke skal noe sted. Til ære for meg selv og det livet jeg har fått et glimt av, her kommer en liste over ukens øyeblikk av mestring: 

– Treningen har bare fått halvparten så mye plass, og jeg har endelig blitt hel igjen. Det er tøft å slutte før tvangen vil, tøffere enn å fortsette, men jeg har greid det, hele uken, og jeg har merket en enorm forskjell underveis og etterpå. Mye frigjort tid, ingen apatiske fosterstillingsseanser på gulvet, fysisk, mentalt og sosialt overskudd, tiltakslyst. En del av motivasjonen har vært at det er bare for en uke, og at jeg kanskje vil bli sterkere av det fordi jeg virkelig behøvde litt etterlengtet restitusjon. Men det har fått meg til å tenke på hva jeg vil at livet mitt skal inneholde, hva alle den treningen egentlig er godt, eller vondt, for, alt jeg orker å gjøre når jeg ikke er så sliten hele tiden. Forhåpentligvis er dette bare starten på en ny, snillere måte å behandle kroppen min på, selv om endringen må skje gradvis og garantert vil gå både fremover, bakover og stå stille.

– Til tross for at jeg har trent betraktelig mindre, har jeg etterstrebet å gi kroppen nok energi gjennom dagen. Noen kalorifattige matvarer er byttet ut med mer næringsrik og energitett mat, og har kjent meg mer tilfreds enn konstant sulten. De neste ukene skal jeg bruke på å innarbeide nye rutiner for innkjøp, måltider og trening, og det kommer til å bli krevende. Det tar lang tid å bli trygg, men alternativet er å bruke all tid på å forbli utrygg, og det kaoset orker jeg ikke mer nå.  

– Hver dag på jobb er en øvelse i å være utenfor egen komfortsone og gjøre ting jeg ikke kan. Av natur er jeg elendig på å gjøre ting jeg ikke kan, jeg unngår det så langt det går. Det begrenser meg i stor grad, fordi det stadig blir færre ting jeg føler jeg kan, og selv ting jeg en gang kunne, slutter jeg å gjøre i frykt for at jeg ikke mestrer det perfekt lenger. Vel, på jobb må jeg utfordre meg. Det heter ikke nei, det går ikke, men ok, det skal jeg prøve. Stressnivået er høyt, presset fra min indre perfeksjonist er til tider nærmest lammende, men jeg står i det og gjør så godt jeg kan. Foreløpig har det vært godt nok. Godt nok er godt nok, godt nok kan i slike tilfeller være bedre enn perfekt. Godt nok senker kravene og gir flere muligheter. 

– På torsdag ble jeg intervjuet og fotografert til en debattsak i Aftenposten. Mer om det når saken skal på trykk, men jeg kan røpe at det dreier seg om noe jeg brenner for og kjenner på kroppen. Jeg overnattet i Oslo, hadde en superhyggelig kveld og morgen med lillesøsteren min, og spiste til og med lunsj som ikke var medbrakt. Pluss i Thea-boka! 

– Thea vs. blomsterfluer: 1-0. I en plante fra Plantasjen, en stor, dyr og flott en, fant jeg kilden til minifluehelvetet hjemme. Selveste moder jord, i en potte av terrakotta. Etter å forsøkt alle kjerringråd, klappet og klappet de små inntrengerne flate mellom hender, mot vinduer, gulv og vegger, stukket fyrstikker opp-ned i jorda og sprayet med salmiakkvann, endte hele planta på trappa i vinternatten. Men litt frost skadet visst ingen, annet enn å ta livet av draketreet der det sto til sakte opptining i gangen, og bladene falt mot flisene, mens fluene våknet opp av vinterdvalen igjen. Nå ligger alt dødt og levende i den store restavfallsdunken i oppkjørselen, og hjemmet er fritt for både grønt og husdyr. Girlpower, fly, fly goodbye!

– Med tente lys, rolig musikk og avslappende stemning, gjorde jeg yoga hjemme uten at det utviklet seg til en styrkeøkt. Attpåtil tok jeg en lang dusj og spiste ordentlig kveldsmat etterpå, og den natta sov jeg så godt, uten smerter, mett og varm. 

– Jeg har drukket mye mindre enn jeg pleier, takket være nok et forsøk på å slutte med Pepsi Max. Det har ført til mer sammenhengende søvn, et mindre anstrengt forhold til kroppen, færre toalettbesøk, bedre sult- og metthetsfølelse og etter hvert ga den verste hodepinne seg også. Av erfaring melder behovet seg ved neste tur på butikken, men akkurat nå kjenner jeg ikke noe tvangsmessig sug etter det, og det er en fri følelse. 

Livet i saktere, lettere, snillere tempo, har vært mest fint. Støtten fra famile, venner og lesere har vært motiverende og betryggende. Neste uke skal bli så god som mulig, det tror jeg på. Kanskje saktere, lettere, snillere kan gi meg mer enn det jeg tror jeg mister? Det handler om meg selv, men ikke bare det. Meg selv med meg selv, meg selv i verden, meg selv med andre. Hvem vet hvilket liv som kanskje venter når man slutter å flykte fra det?

Grusen jeg stamper i og snubler bortover, åpenbarer seg som en fortryllende vei innover, nedover i noe jeg ikke vet hva er, men stadig kommer nærmere.