Fremtiden, den er alt alle snakker om. Hvem vil du bli, hva vil du gjøre, hvor skal du? Planene skal helst være store, oppnåelige, målrettede og spennende. De vil høre hva du vil. Hva du drømmer om. Og, ikke minst, hvordan du skal få det til. Så stor du har blitt. Så flink du er. Du kan bli akkurat hva du vil. 

Bak svarene som kommer på rams, uten å si noe konkret, men likevel ikke være for svevende, står en ung kvinne og kaldsvetter. Det var dette hun fryktet. Så fort hun finner tilbake til seg selv, er ikke lenger hun selv god nok. Nervøst flytter hun på seg, vrir den ene skulderen litt, tar håret bak øret, lurer på når hun kan si ha det og gå hjem og grine. Hun må jo bli noe også. Alle andre blir noe, eller er noe allerede. Du kan bli hva du vil. Likevel føler hun seg som den posen med blomsterfrø på Plantasjen, som havnet under en hyllerad og ikke ble funnet før det var for sent for liv der. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Thea kunne telle til hundre og knytte sine sko. De var grønne, akkurat som jakka og buksa, og sekken var lilla, det var mye farger. 200 meter hjemmefra, fikk hun en plass ved vinduet. Hun kunne lese, hun kunne skrive, hun kunne steke pannekaker. Det tok ikke lang tid før alt hun kunne gjorde henne annerledes. Det tok ikke lang tid før alt hun kunne gjorde henne besatt av å alltid måtte kunne alt. Hun kunne ikke glemme noe. Hun kunne ikke slurve med noe, hun kunne ikke tåle en feil. Det hun kunne, ble henne, og alle så henne for det. Dessuten var hun usedvanlig pliktoppfyllende og ordentlig. Hun hevet aldri stemmen, hun klaget aldri, hun kom aldri for sent. Inni seg sverget hun at hun aldri skulle gjøre noe som ikke var riktig, eller noe som gjorde andre lei seg, eller noe som gjorde andre sinte. På konferansetimene skrøt læreren av henne, og hun sa takk, for det sier man. Likevel hørte hun ikke etter, annet enn at hun skjønte at hun måtte fortsette med dette, for nå var hun slik, og det ble forventet ting av en som henne. Ikke minst fra henne selv. 

Alt hun måtte gjøre for å fortsette å være den andre så henne være, tok mye tid. Inni den lille kroppen, herjet følelser og behov og behovet for følelser, men det måtte ingen få vite. Hun forsøkte å gjøre som de andre, hun husket som de andre, hoppet paradis som de andre, samlet på snegler som de andre og løp hjem når dagen var slutt, som de andre. Hjemme var hun ikke som hun burde være. Hun har blitt fortalt at hun var vanskelig. Mye sint og mange tårer. Dette kan hun selv ikke huske, for det var liksom ikke henne. Et sted sivet alt det som bygget seg opp ut, i trygge omgivelser som tålte det fordi de var hennes kjøtt og blod. De måtte i hvert fall tåle det, men tålte det kanskje ikke så godt, og hun tålte ikke så godt å være den belastende ungen som ikke fikk sove og ikke torde noen ting og sakte, sakte følte seg for mye.

Til slutt fant hun ut hvordan alt skulle bli bra. Hun skulle bli raskest, smartest, best, snillest, flinkest, mest stille, lettest og sterkest. Hun skulle gjøre det hun var god på, og bare være god på alt hun gjorde. Hun skulle ikke gråte eller krangle eller være redd for noe. Hun skulle ha venner, og hun skulle bli en bedre søster, og hun skulle alltid, alltid tenke på andre før seg selv. Hun var bare så gammel at hun fortsatt var for liten for å tenke sånne tanker i det hele tatt. Ikke mer enn 9-10 år, favorittplagget var fortsatt en blå silkepysj med bamser på. Hun visste ikke hva angst var, men hun var redd. Hun visste ikke hva BUP var, men hun satt der og ristet på hodet og nikket i 45 minutter annenhver uke. Hun visste ikke at det viktigste man lærer på barneskolen er å være et barn og være sammen med andre barn, men hun kunne ramse opp alle hovedstedene i Europa, om noen spurte. Ofte sa hun at hun likte skolen, men ofte var det for at de skulle like henne. Hun likte aller best å kunne være best på noe, for hun følte seg som et forferdelig stygt og krevende menneske. 

Slik startet et liv som på papiret så fantastisk bra ut. Alt rett, 37 av 37. Full pott. 6! Strålende. Slik sluttet et liv som kunne vært levelig. 

Jeg skriver om dette i tredjeperson. Det er et eller annet som gjør at jeg ikke helt kan akseptere at det også var meg. Selv nå, som jeg tenker på det, tenker jeg at jeg var så mye bedre da fordi jeg klarte alt det der, til tross for alt jeg ikke klarte av alt det andre livet burde inneholdt. Mitt evige slit for å alltid være så god at andre kunne godta meg, gjorde meg veldig ensom, veldig drevet av tvang, veldig innesluttet. Jeg kan huske jeg hadde hodepine, og et halvt år med så mange bekymringstanker at jeg lå våken hver natt til klokka var to-tre. Jeg kan også huske den første gangen jeg veide meg, den første gangen jeg løy om at jeg hadde spist et annet sted, den første gangen jeg kastet matpakka i søpla, den første gangen jeg ikke kunne spise kveldsmat lenger, den første dagen jeg ikke spiste noen ting, den sekstende dagen i 6. klasse og min første natt på sykehus, da de dyttet en sonde ned gjennom nesen, forbi svelget, nedover i spiserøret, at jeg hostet, at jeg ikke klarte å ikke gråte, at slangen traff magesekken og det kjølige vannet de sprøytet gjennom den mens de lyttet med stetoskop på den hårete magen for å bekrefte at prosedyren var korrekt gjennomført, at jeg ikke spiste noen ting på et halvt år etter det. Jeg kan huske at jeg ikke husker noe på en uke, og så kan jeg huske at jeg var veldig bekymret fordi vi skulle ha en engelskprøve jeg gikk glipp av.

Jeg valgte å bli noe jeg ikke kunne leve opp til: Umenneskelig perfekt uten følelser, uten behov, uten å være til bry for andre. Etterpå har jeg brukt mye liv på å ikke leve og oppheve. Når andre tok kontrollen over maten min, kroppen min, hver minste lille bevegelse jeg gjorde, tok jeg kontrollen over tankene mine, de fikk ingen. For å føle at jeg fikk til noe, mestret jeg skolen perfekt. Etter hvert ble skole karakterer, og mine måtte alltid være de beste. Tiden gikk, og jeg var fortsatt syk og sykelig opptatt av å være god. Jeg hadde noen venner, jeg mistet noen venner, jeg fikk ikke så mange nye. Jeg ble god på å være med voksne, for det var voksne jeg var mest sammen med, på sykehuset, i terapi, selv skolematen ble spist under oppsyn av en lærer. Det var uaktuelt å gjøre normale ting, som å dra på leirskole, Polentur, klassefest, det første kysset, se på film og spise brownies rett fra stekebrettet, være ute for sent. Jeg var på sykehuset, eller hjemme, eller på skolen. 

Etter grunnskolen, orket jeg ikke mer. Det gikk to dager på videregående før jeg forsto at jeg enten måtte slutte på skolen eller forsvinne igjen. Jeg valgte å slutte, men med tiden forsvant jeg likevel. Etter et år, der jeg trodde jeg skulle klare å bli friskere fordi jeg slapp skolepresset, begynte jeg på skolen igjen, like syk. Og enda mer alene. Igjen fordypet jeg meg i fag og karakterjag, og tre år på tre forskjellige skoler resulterte i toppkarakterer i alle fag og en enda mer innviklet og altoppslukende spiseforstyrrelse. For de fleste var jeg en nerd, en kjedelig person, en man kun snakket med om man lurte på noe faglig, eller på et eller annet vis behøvde noe fra. Jeg tror medelever så på meg og ikke så noe annet enn veggen bak meg, som jeg forsøkte å gå i ett med. 

Etter det, har jeg brukt år på å ikke komme noen vei. Ned og opp har ikke vært like langt. Jeg har skadet meg selv og drept livet i meg. Jeg har bygget meg opp igjen og hater den jeg ble. Jeg har bedt om hjelp og tatt i mot det jeg har fått, noe til hjelp og noe til skade. Jeg har forsøkt å bli frisk og blitt sykere, blitt friskere, blitt verre, blitt annerledes syk, blitt altoppslukende intet. Samtidig har jeg sett at hvem som helst har blitt hva som helst. Studenter, karrieremennesker, forlovede, mødre, fedre, gifte, huseiere, hundeeiere, reisende, noe for seg selv og noe for andre. På stolen jeg sitter, ved mitt arvede kjøkkenbord, i min leide sokkelleilighet, i en liten by utenfor mulighetenes land, med rennende tårer og en krypende følelse av at dette er for personlig å snakke om, er jeg ingen ting av det jeg trodde jeg skulle bli bare jeg ble raskest, smartest, best, snillest, flinkest, mest stille, lettest og sterkest. Det viste seg at det bare gjorde det å bli noe helt umulig, og selv nå, som jeg stiller spørsmålet og andre stiller spørsmålet, vil jeg ikke, kan jeg ikke, tør jeg ikke, greier jeg ikke å tro at jeg kan. 

Jeg kan ikke se for meg at måten jeg går på skole på, skal eller kan bli noe annerledes enn måten jeg har gått på skole på i alle årene jeg har gått på skole. Jeg kan ikke se for meg at måten andre ser på meg på, skal eller kan bli noe annerledes enn måten andre har sett på meg på i alle årene jeg har syntes. Jeg kan ikke se for meg at måten jeg ser på meg selv, skal eller kan bli noe annerledes enn måten jeg alltid har sett på meg selv. I egne øyne er jeg verdiløs med mindre jeg presterer noe usedvanlig verdifullt, noe håndfast og konkret, skrevet ned på et papir eller vist som et tall på en vekt. 

Bare tanken på å sitte i en forelesningssal igjen, kjøpe pensumbøker, flytte til et nytt sted, gjør meg kvalm. Det gjorde meg virkelig syk sist, så fortvilet og mørk og desperat at jeg var redd for å ville dø og redd for å fortsette å leve. Ingen ting ved studentlivet virker overkommelig for meg, og aller minst det alle forbinder med studentlivet: å leve livet, ha det gøy, være sosial, feste, være midt i det. Jeg vet bare hvordan å være for god for mitt eget beste. Og det er ikke bra for meg nå. Jeg har mer enn nok med å forsøke å være god mot meg selv og innfinne meg med å gjøre ting godt nok, og samtidig gjøre noe akkurat passe krevende i den tiden og energien jeg har til overs etter det.

Det er viktigere for meg å bli trygg på hvem jeg er, bli trygg på det jeg gjør, bli kjent med hva jeg liker og hva jeg ikke liker, bli trygg på de jeg har rundt meg og oppsøke nye steder å bli kjent med meg selv og andre på, enn å sette meg selv i en så utrygg situasjon at ingen ting er trygt lenger annet enn det kjente: isolasjon, innestengte følelser, perfeksjonisme og spiseforstyrrelsen. 

Slik kunne en med alle muligheter ende opp med svært få. Alle andres ambisjoner for meg, virket mot sin hensikt og ga meg ingen. Det er allerede for sent for så mye, så hvorfor forhaste meg med noe jeg verken vil eller tror jeg kan få til. Kanskje er jeg en dag klar, men i år er jeg redd for at skole vil bli et prosjekt som vil kreve så mye av meg at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Og det er ingen tjent med. Kanskje tenker jeg annerledes om et halvt år, men jeg greier ikke å forholde meg til så langt frem i tid i dette her og nå. 

Skolen er ikke for alle, og aller minst for sånne som meg som skolen blir alt for. Jeg vil ikke gå på skole igjen før jeg har mer rundt meg og i meg av det som kan gi livet mitt mening.