Hei, jeg heter Thea.

Jeg var og/eller er en datter, søster, elev, arbeidspraktikant, kunde, profesjonell, pasient, solist, skribent, sopran, medpasient, venn, løper, kollega, leietaker, hundemamma, skuespiller, matlager, bilist, tv-titter, radiolytter, yogi, turist, blogger, privat, leser, fotograf, medmenneske, foredragsholder, barnepike, og alt annet du har møtt meg som.

I det siste har jeg opppdaget noe interessant om dette. Rundt omkring, i møte med situasjoner og mennesker, behøver jeg å ta på meg en rolle. Enten er den rollen knyttet opp mot en relasjon, et arbeidsforhold, en oppgave eller en interesse. Så fort rollen er definert, er neste skritt å mestre rollen etter de kravene som stilles, det andre forventer av rollen eller det jeg selv pålegger rollen av egenskaper og handlinger. Endringen i meg skjer på sekundet, helt tydelig merkbart i meg, men ikke like synlig for andre, kanskje fordi de er så vant til å se meg slik de er vant til å se meg. Rollespill er trygt, for det har regler. Rollespill er trygt, for det har tidsrammer, begrensninger og forutsigbarhet. Men for mye rollespill kan også føre til konflikter, vinnere og tapere, spilleavhengighet, vanskeligheter med å skille spill fra virkelighet. Man kan spille så man mister alt, og man kan spille så man mister seg selv.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Bak rollene mine, kan selve jeg-et gjemme seg litt. Til tross for en svært introvert personlighet, kan jeg i arbeidspraksis som “journalist” være spørrende, frampå, bestemt og snakkesalig, og det fullstendig komfortabel og naturlig. Det hersker ingen tvil om hva jeg er og hva jeg har kommet for å gjøre. Gråtende kan jeg kjøre til butikken, tørke tårene, kjøpe et eple og smile takk og ha en fin dag til han i kassa. Jeg kan memorere 100 sider i en historiebok og få sekser på prøven. Eller jeg kan løpe to mil, reise til andre siden av verden helt på egenhånd, synge foran hundrevis av mennesker uten annet enn en mikrofon å støtte meg mot, stå på kjøkkenet i seks timer og bake en kake verdig et kongelig ball, si “du er verdifull i deg selv, du behøver ikke å være noe annet enn deg” til en medpasient, sette grenser overfor mamma, be pappa om hjelp, ligge tett inntil en nær søster og krangle høylydt med en bror. Jeg kan juble med armene over hodet når Norge vinner gull, og jeg kan snakke i halvannen time om et svært personlig og vanskelig tema foran hundre ukjente unge mennesker uten å skjelve i stemmen. Jeg kan skrive “klem” og “mange klemmer” og “uendelig mange klemmer”, til vennene mine, til besteforeldre og bekjente. Jeg kan til og med banne høyt av forfjamselse, sinne eller for underholdningens skyld. Og som om ikke det var nok, kan jeg tåle å spise etter andres regler, så mye mat, utrygg mat, sammen med andre mennesker, mens jeg vet at jeg sakte legger på meg alle kiloene jeg så hardt jobbet for å få bort og at det er synlig for alle rundt meg.

Jeg kan så mye, så lenge jeg vet hva jeg er.

Og så kan jeg komme tilbake på kontoret og ikke våge å spørre om hjelp til å få bildeteksten i avisen i riktig størrelse. Kjøre hjem fra butikken og vurdere mulighetene for å få en slutt på dette livet. Jeg kan legge fra meg historieprøven i det fine arkivet med andre sekserprøver og ikke huske et ord av det jeg en gang kunne. Jeg kan komme hjem fra løpetur og ikke orke å stå å dusje, reise hjem fra jobb og ikke skjønne hvordan jeg skal klare meg på egenhånd i tre timer, synge foran meg selv i speilet og bli oppriktig skamfull og nervøs, kaste kaka jeg bakte i søpla fordi jeg ikke kan være rundt den, si “du er ikke verdifull, du kan aldri være god nok i deg selv” til meg selv, føye meg etter alt og alle, ikke ville være til bry, krympe sammen til en ball og rope “gå vekk, gå vekk, la meg være”, få vondt i hodet av alt innestengt sinne. Jeg kan være så redd for å ta plass og uttrykke egne følelser at jeg later som jeg ikke bryr meg, jeg kan sitte i taushet i halvannen time med psykologen fordi det er for personlig og vanskelig å snakke om. Jeg kan fysisk dytte folk unna om de kommer for nære. Jeg kan til og med banne høyt inni meg og smile pent utenpå. Og som om ikke det var nok, kan jeg spise kun etter egne regler, så lite mat, trygg mat, alene, mens jeg vet at jeg sakte frarøver kroppen min og selvet mitt muligheten til vekst. 

Hei, jeg heter Thea.

Du kan godt spørre hva jeg er, spør gjerne om det. Men spør meg ikke hvem jeg er, er du snill. Jeg var og er ingen, ingenting. Jeg mistet meg selv i spillet. Og der ligger problemet. Hvem er jeg? Hvem er jeg når jeg ikke kan gjemme meg bak noe jeg tror andre vil jeg skal være eller jeg tror jeg bør være? Er jeg den jeg kan være i en av de trygge rollene, utadvent, morsom, kjærlig, dyktig, bestemt og full av initiativ og drivkraft? Jeg håper det. For jeg trives der ute, når jeg spiller og får være med. Og jeg håper at jo mer jeg kan ta den rollen, jo mer kan jeg lære å være slik uten rollen også. 

Til slutt vil jeg tilføye at i oppramsingen om alt jeg var/er, står det ingen ting om spiseforstyrrelser eller andre diagnoser, for det er noe jeg har, ikke noe jeg er. Det må man aldri blande, for da blir alt riktig så dystert og forvirrende. En sykdom er ingen identitet, selv om identiteten kan skjules godt bak den. Men mer om det i et annet innlegg. 

Ha en fortreffelig kveld, som deg selv. Dette bildet er det nærmeste jeg kom et kleint forsøk på indre jubel og impulsivitet i sommer. Jeg kalte det “Her ligger jeg i en blomstereng og prøver”.