(Min kjære storesøster er fotografen. Dette er fra en av våre road trips i USA, og jeg husker jeg følte meg så liten og så mektig akkurat her)

Det virker som denne finne-ut-av-perioden kommer til å ta en stund. Første skritt er å kjenne etter hva som ikke føles riktig. Det neste er å akseptere og stå for den erkjennelsen. Med det løftes noe tungt fra mine skuldre og jeg får tilbake litt kraft, litt motstandsdyktighet og et åpent sinn. Jeg har blitt flinkere til å stå opp for meg selv og mine behov, men fortsatt overdøves og distraheres egne tanker av andres tanker, andres følelser, andres meninger og andres overlegenhet. Og bak der lurer spiseforstyrrelsen alltid, så kjent at jeg knapt legger merke til den før den protesterer når jeg protesterer. 

Hvor går så neste skritt? Kanskje skal jeg bare stå litt her og ta det inn?

Her og nå, det er det eneste vi er ment til å være i. Tenk alle de øyeblikkene av her og nå som forsvinner i tanker om før og etter. Tenk all den tiden vi taper på å forsøke å forme fremtiden eller reparere fortiden. 

Nå skulle du sett meg. Her jeg sitt…ligger i sofaen med dataen i en slags skrå vinkel så det akkurat går å taste på tastaturet. Dobbelthake, magen står som et trommeskinn, jeg orker ikke holde den inne lenger, pysj med en flekkete genser, kanskje er det havregrøt? Da jeg kom hjem var jeg uutholdelig sulten, men jeg hadde mye greier med meg fordi jeg har sovet borte og truffet to herlige mennesker i to forskjellige byer siden jobb i går. Å sitte ned og spise er nærmest umulig for meg om det står ting rundt omkring som jeg burde pakke ut og rydde opp. Et helt tørkestativ med to maskiner klesvask på. Blomstene burde vannes. Det er en flekk med stearin på stuebordet jeg ikke får bort.  

Jeg kjenner stresset kommer bare jeg skriver om det. Og jeg tok meg selv i å åpne sekker og poser, rydde inn i skap og vaske kjøkkenbenken, omorganisere skoene i gangen og alt mulig annet enn å gå og begynne på den middagen jeg skulle spise. Sulten skremmer meg sånn, at jeg utsetter og utsetter spisingen til jeg ikke klarer å sette sammen et måltid og putte noe på en tallerken som kan inntas ved bordet. Altfor mange timer siden jeg ga kroppen næring. Jeg la opp til dette selv. Nå ligger en kaotisk masse i magen av alt jeg kom over i kjøleskapet som ikke behøver å kuttes og stekes og kokes før bruk. Tenk om jeg i stedet hadde spist lunsj på den kafeen. Tenk om jeg kunne tenkt lenger enn tankene som skremmer. Tenk hvilken fin kveld det kunne ha blitt da. Tenk hvilken forskjell et stabilt blodsukker gjør. Det tenker jeg nå. Det skal jeg huske på neste gang. Og du, som kanskje er der med meg da. Minn meg på det, er du snill. Si til meg at nå spiser du her sammen med meg, for husker du sist da du dro hjem sulten og skulle takle det alene?

Du skulle ha sett meg nå. For her sitt…ligger jeg fortsatt, og tørkstativet er like fullt av klær, blomsterjorda like tørr, stearinflekken rød og fin, oppvasken i kummen, sekken like uåpnet, skoene i et kaos i gangen. Og jeg ligger her på sofaen og bare gir litt faen i det. For jeg er sliten. Og jeg hadde en kjempefin kveld i går og jeg har hatt en kjempefin dag i dag og dumme meg gjorde ettermiddagen litt dum, men nå er jeg her, og det er greit. Jeg er litt for mett, men jeg hadde vært litt for sulten, og det er også greit. Og i stedet for å gjøre noe overilt, som å spurte en runde eller spise enda mer eller planlegge for fasting i morgen eller gå og kjøpe Pepsi Max eller starte vårrengjøringen sånn klokken åtte en torsdag kveld eller alt det på en gang, skal jeg bare ligge litt her og høre på musikk og drite i det, kjenne kroppen sakte bryte ned den kaotiske maten til viktig, nyttig energi med superkrefter sånn at jeg kanskje orker å lene meg over dataen og skru på TV. 

Det er prøving, det er feiling, learning by doing, og alt det der. Men jeg kjenner jeg er her, og det er det viktigste jeg kan være. Det er nok å være her akkurat nå. Beina høyt og hvilepuls. Meg, lyslenkene i vinduet, pysjen, magen, musikken, pusten, en kvise på haka, alt det fine vi snakket om, drypping fra takrenna utenfor. Så liten og så mektig, akkurat her. En perfeksjonistisk streber som gir litt faen og en stigende følelse av mestring.