På vei til oppfølgingsoppholdet, ble jeg var en tiltagende uro i kroppen. Det tok litt tid å kjenne etter hva den bunnet i. Nesten framme, måtte jeg stoppe og gå litt innover i skogen like ved, fordi jeg ikke var klar helt enda. Ikke helt klar til å møte den jeg kjente jeg var urolig for å møte. Bakken var myk og våt, det var siste søndag i mars og månedens varmeste dag. Bare gå til du er klar for å stoppe, gå tilbake og kjør helt fram, sa jeg til meg selv. Tankene var overalt, men likevel samlet jeg meg sammen og plasserte kroppen inni bilen og ankom.

Meg selv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var jeg som ventet der. Hele meg. Og hele meg ble ønsket velkommen, og hele meg ble omringet av varmen og godheten som den plassen utstråler. Det hvisker i gangene: det er plass til deg her. Ingen kan gjemme seg bort, for alle blir sett. Det henger i luften en aksept for det fragmenterte mennesket og et ønske om å bli hel. Hele meg traff igjen alle de som hadde kjempet med meg, hele meg klemte minner og mennesker varsomt inntil, hele meg senket skuldrene og hele meg slapp opp og slapp inn. 

Likevel, selv om alt på sekunder føltes som om det sist var i går og at ingen ting var forandret annet enn tiden, kjente jeg at den jeg som kom tilbake var en annen enn den jeg som reiste for et år siden. Liksom et helt nytt menneske i det stille har vokst frem inni meg, og det kom frem i møtet med andre. Jeg var ikke lenger mest komfortabel alene. Jeg kunne ikke lenger sitte i stillhet og snakke innvendig. Jeg trakk meg ikke tilbake, jeg flyktet ikke bort, jeg var plutselig der med dem, og jeg ville bare være der med dem. Avslappet, ekte, åpen og deltagende.   

Sosialt har jeg vokst meg tryggere. Psykisk har jeg blitt mer innsiktsfull, tolerant og nærværende. Fysisk har jeg stått i normalvekt. Rent åndelig har jeg gjenvunnet troen på mennesket og livet. Til sammen har året ført meg videre, men likevel ble jeg smertelig klar over hvor mye jeg likevel står fast.

Hva disse fire dagene gjorde med alle mine dimensjoner, viser meg veldig tydelig hvordan livet jeg lever er langt fra godt for meg. Det er ikke snilt, det er ikke sunt, det er ikke fritt og det er ikke sånn jeg vil ha det. Rutinene mine, som jeg der og da tror er ok og den eneste måten å få til livet på, viser seg å være spiseforstyrrelsen i forkledning. Jeg ble overrasket over hvor fast grep den har på meg fortsatt, i alle små valg jeg tar blander den seg inn og roter det til. Så selvsagt at jeg ikke legger merke til det. Kroppen min har lenge forsøkt å si ifra. Det samme har den svingende sinnstilstanden og isolasjonen, mangelen på konsentrasjon, tvangen og det evigvarende tankesurret. Jeg ser det nå. Noe i meg har forsøkt å si: vi må snakke sammen. Hallo! Vi må ta en prat! Hallo, hører du? Hallo! Pause! Snakke. Sammen. Nå!

Jeg brukte de fire dagene på å lytte til det som skjer inni, få mest mulig ut av opplegget, snakke om hvordan alt har vært, hvordan det er nå, hvordan komme videre. De fire dagene føltes som to uker. Jeg møtte meg selv på alle måter: den jeg som var der og var så bestemt på å fortsette de gode rutinene hjemme, den jeg som er redd for å gi slipp på kontrollen, den jeg som vil mer enn jeg får til nå og den jeg som kjenner at jeg trenger andre mennesker. Jeg møtte en jeg som er sulten på mat, hvile, latter, kjærlighet, trygghet, fellesskap, aksept, støtte, mestring og fremgang. Jeg vet mer nå om hva jeg må gjøre for å stadig vinne livet mer tilbake.

Aller mest innså jeg at jeg er et menneske som har det best sammen med andre mennesker. Og at selv min kropp elsker rundstykke med honning og brunost og et iskaldt glass melk. Og at det er fantastisk å le så man griner over geiter som skriker på youtube. Og at livet er fattig i sykdommen og så rikt når man våger det vanskeligste av alt:

Å ta vare på seg selv.

Står du fast, minn deg på at vi er ikke født med røtter, men føtter. Forandring skjer ikke i stillstand. Du har alltid et valg. Du må velge.