Livet vokser i vårbrune grøftekanter

Ok. Dette er ikke et innlegg for de våryre, bildene til tross. Jeg går rundt med et uttrykk som sier “ikke spør, bare ikke…” Det er ikke bare det sløve blikket, de sinte bevegelsene og den lutende holdningen som signaliserer at en konfrontasjon kan bli fatal. Tårene sitter løst, jeg har to dype, sinte rynker mellom øyenbrynene, nedadpekende munnviker, du klarer ikke møte blikket mitt, med mindre du kommer nedenfra. Jeg er sint, jeg er lei meg, jeg er redd, jeg er frustrert, jeg er motløs, og dagen blir stadig verre. Jeg har lyst til å gråte, eller skrike, eller knuse noe, eller løpe, eller helst alt på en gang. Så det skal jeg gjøre, eller noe annet, hva som helst jeg føler for, for følelser er viktig. Kvelden skal vies til følelsesutbrudd, Star Wars og å ta vare på meg selv. Og så, i morgen, skal jeg reise meg igjen og håndtere. 

Her kommer en liste over ting som påvirker:

– Terror. Jeg føler en bunnløs sorg over alle liv som opphører, alle steder som farges og forandres, alle liv som påvirkes, all frykt som vekkes, alle og alt som på et eller annet vis aldri blir det samme igjen. Samtidig blir jeg stolt og fylt med en slags varme over mennesket, som i møte med død, kaos og terror står sterkt og vokser i kjærlighet, nestekjærlighet, samhold og livsvilje. 

Alt annet på denne listen blir egentlig helt uvesentlig nå. Men likevel:

– Jeg har fått vite, eller bekreftet, noe helserelatert som rommer og påvirker mye mer enn andre kan forstå. Det spiller en rolle for alt som har vært og alt som er og alt som kan bli annerledes nå som jeg vet. Aldri har jeg blitt så lettet over en dårlig nyhet. Likevel har jeg heller aldri følt en så overveldende håpløshet som nå, i går, i dag. I morgen skal jeg reise meg igjen og håndtere. Det man vet kan man gjøre noe med. 

– Et dekkskift, faktisk et dekkskift som var en tidlig bursdagspresang fra bror, endte med flere dårlige nyheter. Disse ble jeg derimot ikke lettet over. Bilen kan ikke kjøres en meter, boltene går rundt og rundt i festene på det ene bakdekket, bremsetromler må byttes, verksteder er stengt, jeg er billøs. Det eneste som mangler nå, er den dårligste nyheten av dem alle: regningen. Likevel er jeg glad for at det ble oppdaget i dag, for det kunne gått så mye verre om hjulet løsnet i 100 km/t på vei til jobb en tidlig morgen. 

– Denne uken begynte så bra, med fokus på tilstedeværelse, velernæring, selvtillit, trening for overskudd og alt det der. Kort oppsummert: ikke sånn nå lenger. Skal avslutte uken med stil i morgen, som en perfekt sirkelkomposisjon over novellen “Kunsten å velge rett når alt går galt”. 

 

Enn så lenge, akkurat nå må jeg kun en ting: sette meg under et tre, som oksen Ferdinand, og lukte på blomstene, som like unnselig hvert år titter fram og bringer farge og liv til vårbrune grøftekanter i hauger av råttent løv. Livet fortsetter. 

 

4 kommentarer
    1. Jeg får lyst å si “du lever livet å kjenner du lever” det er bra da.. Om det er gjenkjennelsen i det du skriver eller bare at du klarer beskrive alt på en helt fantastisk måte vet jeg ikke. Får meg til å bli med i dine følelser. takk for du skriver

    2. Tusen takk, det var en hyggelig tilbakemelding. Da har jeg oppnådd det jeg ønsker, å få andre til å tenke og føle litt. Takk for at du leser!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg