Skyggene omkranser meg. Det er alltid for langt mellom meg og livet. Mellom er tanker og bekymringer, vegger, murer, låste dører og nummen hud. Stillheten. Så sliten av å gjøre meg så ufattelig liten.  

Et ansikt hovent av gråt og salte renner nedover bleke kinn. Det er forbasket lyst. Jeg myser, men kan ikke stenge ute eller stenge inne. Mørket er uendelig mye mørkere i mai. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

På en brygge tok jeg av sokkene, dyppet forsiktig først en tå, så to, så ti, ned i det kalde vannet. En stikkende kraft strålte oppover i kroppen, nådde helt inn til det mørke hjertet. Sjokkstartet et dunk, og et til, og plutselig, for et sekund eller to, var det ikke noe mellom lenger. Kulden ikke lenger like kald. Jeg lukket øynene mot sola, bruste med beina, fikk kjølige dråper i ansiktet. De blandet seg med tårene og ble tørket i en vennlig vind. 

Noe må holde meg. Jeg gjorde det og lot det skje. Når du holder rundt og blir holdt på samme tid. Da er det ingen ting mellom. 

Det går ikke bra, og mellom meg og livet ser jeg bare begrensninger. Alt svever over og rundt meg, jeg har ikke armer nok til å holde fast i det viktige, ikke høyden til overblikk eller tryggheten til å slippe opp og gripe tak.

Men noe mildt og helende kan likevel finnes i det lille og uviktige. Et blaff av uventet friskhet gjennom kalde tær, tårer som blander seg med vanndråper over stille vann. Et kjærtegn fra varmen og varme pust. Når armene ikke strekker ut får de i det minste strekke til. Jeg tror det er viktig og stadig viktigere å være nær, på alle mulige måter. Kun da kan avstanden bli mindre mellom da og nå og det som kommer. Mellom deg og meg. Mellom utenpå og inni. Bli ett og det samme.