Ukens oppdagelse:

Jeg har spist mye rart opp gjennom tiden. Som liten kunne jeg finne på å blande to ting jeg likte godt, som brunost og leverpostei, eller kanelknekkebrød og leverpostei, eller brunost med sukker med brunost med sukker med brunost med sukker, eller bolle med salami eller blå brus og gul brus. Det meste med stor suksess, kanskje foruten brunost og leverpostei. Som stor kan jeg finne på å blande flere ting som jeg har hørt er bra. Eller bytte ut noe godt med noe sunt og late som at det er tilfredsstillende. Hadde jeg ikke vært så fokusert på hva jeg bør spise og ikke kan spise, men heller hvordan det smaker og hva det gjør, tror jeg mye kunne endret seg. Noen ganger konsentrerer jeg meg om å kjenne etter om tilfredsstillelsen kommer av en slags spiseforstyrret mestring eller smaksopplevelser. Og noen ganger oppdager jeg at noe som før smakte “godt” (les: hypersunt, kunstig og kalorifattig), nå oppleves kvalmende, vondt og frastøtende fordi jeg har gjennomskuet det. Noe får meg nesten til å brekke meg bare ved tanken. Og med tid og nitidig innsats, blir sakte den lange listen over mat som liksom var “trygg” litt kortere, og den korte listen over vanlig mat jeg kan og vil spise i stedet litt lengre. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Ukens følelse:

Skam, den skjulte følelsen. Jeg har tidligere skrevet et langt innlegg om skammen, du kan finne det igjen her. Og skammen er fortsatt fremtredende i meg, i større grad når jeg ikke har det så bra. Det ligger i skammens natur å gjemme seg, og det er det jeg føler for å gjøre. Enten å gjemme meg bort eller gjemme bort meg. Som en kvinne på 157 cm med både forplikelser og behov, er det rent praktisk ganske vanskelig å gjemme meg bort, enda så kort jeg er. Derfor går jeg ofte for løsning nummer to: å gjemme bort meg. Det skjer overalt, hvor som helst, noen ganger hele tiden og fullstendig, noen ganger bare litt. Da møter du meg, men meg gjemt bak en meg jeg tror du vil møte. Det kan for eksempel se ut slik som på bildet over og i virkeligheten være slik som på bildet under.

Lite hjelper det, og avstanden mellom oss blir større enn den burde vært. For å bryte litt ut av dette, tenkte jeg å si rett ut et par ting jeg skammer meg over akkurat nå. Noe av det, som de to første punktene, har jeg ikke sagt til nærmeste familie og venner en gang, så mye skammer jeg meg og er redd for å bli misforstått:

– Jeg har avsluttet arbeidspraksisen min og er i en mellomperiode uten noe bestemt mål eller slutt. Det er mange grunner til det, og en av dem er at alt stadig har blitt verre og nå har nådd et punkt der jeg er for sliten, for redd og for mørk til å late som og håpe det går over. Jeg vet bedre. Jeg må ta tak nå, mens jeg fortsatt vil og har mulighet. Hadde jeg hatt gode, korte svar på hvorfor, hadde jeg kanskje ikke behøvd å være redd og skammet meg slik, men jeg har ingen svar som passer inn i den forventede dybden og rammen fra den som spør. Hvordan går det? eller Hva gjør du? eller Hvorfor? høres så greit ut, og vi spør og spør i øst og vest. Jeg spør sjelden lett om slike ting som kan være vanskelig å svare på, fordi jeg vet hvor tøft det er å bli stående igjen som den som enten måtte lyve eller si mer enn hva som var komfortabelt, for å forklare. 

– Å ha sagt opp leiligheten min. Jeg tror jeg gruet meg og mannet meg opp i tre uker, og så var det hele over på tre minutter. Og det gikk fint, ble mottatt med forståelse. Men inni meg kjenner jeg en ekkel følelse av å ha gjort noe galt og måtte unskylde meg, forklare meg og gjøre opp for meg hver gang jeg ser dem. Enda jeg rent objektivt vet at jeg ikke har gjort noe galt og verken må unnskylde meg, forklare noe eller gjøre opp for noe som er en helt naturlig og uunngåelig del av det å leie ut og å leie. 

– Kroppen min. Til tross for at sommeren så vidt har begynt, lengter jeg til høst, mørket og lange jakker, skjerf og store regndråper hardt mot ruta. Jeg er ikke klar for å kle av meg lagene mine, og jeg vil ikke at noen skal se. Det var lettere da alt var tynt og jeg var kald. Det er lettere å kle seg større og finne varmen enn å ønske seg mindre og kjøle seg ned. 

– Å lese blogger og følge profiler på sosiale medier som jeg egentlig ikke følger av andre grunner enn at det er en tvangsmessig spiseforstyrret besettelse. Du skulle bare visst alt jeg klikker meg inn på, sluker ord for ord, bilde for bilde, snoker rundt i og sammenligner meg med. Jeg støtter med det opp om idealer og profiler jeg er dypt uenig i og forsøker å skille meg fra. Det er veldig motstridende. Jeg kan og vil egentlig ikke, men det er akkurat som at jeg MÅ vite hva som står, hvordan de spiser, hvordan de trener, hvordan de ser ut, hva de har gjort i dag, og hvor jævla mislykket, svak og dum jeg er i forhold. 

Ukens beste:

Definitivt det å treffe igjen en ny venn som jeg bare har møtt en gang før og likevel føler jeg har kjent for alltid. Noen personer kjenner deg fordi de kjenner igjen seg selv i deg, og motsatt. Det er en underlig, trygg følelse. Og slike samtaler man kan ha med noen som forstår selv før du har sagt et ord, de både sitter lenge i og er selvutviklende på høyt nivå. Takk! Og på gjensyn. 

Ukens øyeblikk:

Dette: 

Ukens trening:

Jeg vet ikke hva som er mest anstrengende, å bruke kroppen fysisk eller å tenke konstant. Jeg har i hvert fall gjort begge deler, med en blanding av lindrende slitenhet og krevende slitenhet. Trening er gift og trening er medisin, det kommer an på dosen og omstendighetene. Akkurat nå er det gift fysisk, men jeg kunne ikke klart meg uten psykisk. Og noen ganger er det bare godt, men det er gjerne de dagene jeg går fremfor å løpe, og underveis kan ligge i en blomstereng eller dyppe føttene i iskaldt vann. 

Akkurat nå:

Akkurat nå er jeg dårlig selskap altså. Den der bakken tar aldri slutt. Jeg må på forhånd beklage til alle de som kanskje treffer på meg, for jeg prøver hardt å ikke prøve så hardt å late som at alt er bra når det ikke er det. Korte svar og uttrykksløst ansikt kommer kanskje som en overraskelse, for jeg har brukt mange år på å bygge opp en slags forventing hos andre om hvordan jeg skal være. Det virker som en enkel løsning, men fungerer dårlig på sikt, og det er forbausende vanskelig å bryte ut av også. Her er jeg og prøver. Kanskje kan jeg også da le mer hjertelig og snakke rett fra hjertet, ikke bare når ting er bra, men når ting er dritt. Få ting føles mer befriende enn å le når du er sur, trist, redd eller rasende. Følelsene ligger allerede helt i overflaten da, og noen ganger kan de fiskes opp med bare hendene. 

I helgen: 

Her er fire ting jeg vil gjøre i helgen:

– Ta årets første bad. Jeg angrer allerede på forhånd. 

– Spise frokost på trappa. 

– Kjøre innom et gartneri og velge et par planter til å ha i krukken utenfor døra. I vinter har jeg hatt lyng og en bitteliten tujaplante der, men etter en hard vinter har de takket for seg, og for at det ikke skulle se så tomt ut, puttet jeg midlertidig tre grønne plastikkplanter nedi der. Det ser ikke bra ut. Uff. 

– Planlegge en tur jeg kan glede meg til. Jeg liker den reisende Thea. Spontan, energisk, løsningsorientert, effektiv, modig, litt sprø, bekymringsløs og trygg. 

Ukens spørsmål:

Hva vil du ha for å bli glad? Igjen. Jeg spør kroppen, jeg spør magen, jeg spør hjertet og jeg spør sjelen. Igjen. Jeg må spørre igjen. Helt til jeg får et svar, eller i det minste et lite vink. De hvisker og tisker og fniser litt sjenert, det bobler og banker og gnager sånn forsiktig. Og dypt inni der et sted svarer et godt gjemt mot at: jeg vil ha det du vil ha. Det var kanskje det verste og det beste jeg kunne høre. For jeg vet kanskje mer enn jeg tror, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal si det høyt og fremdeles stå rak og gå videre.