Folk kaller meg smart. De har ingen ide om alt det van(n)vittig dumme jeg holder på med. 

Det verker i hodet. Dopapirbruken er halvert. Hele natten gjennom sover jeg, og jeg kan åpne vinduer og skru på frokost-tv før jeg går på badet om morgenen. To øyne møter mine i speilet, de stirrer mot meg fra et ansikt jeg nesten kan finne noe likendes ved hver dag nå. Jeg kan trene yoga på kveldstid uten å uroe meg for magen. Jeg kan løpe uten dopapirlager i lommene, jeg kan gå til butikken og hjem igjen, uten å knipe. Det er mandag, det er dag fire av et beintøft avvenningsprogram jeg har pålagt meg: Jeg, drankeren, forsøker å ikke være det lenger. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Om det er noen som kjenner seg igjen i den avhengigheten jeg her skal beskrive, hadde det vært interessant å høre fra dere. Jeg har fortsatt til gode å møte en som meg. Jeg drikker for mye. Enda jeg ikke drikker i det hele tatt. Mitt problem er ikke alkoholrelatert, faktisk har jeg aldri smakt, ikke en liten dråpe engang, men jeg er avhengig av drikke likevel. Nå tenker du kanskje at alle er avhengig av drikke, for det er vi jo. Helst et par liter om dagen. Men mitt problem er i en helt annen målestokk og går over i skummelt farvann. For mye av en god ting er ikke nødvendigvis bra. Uten mat og drikke duger helten ikke, men for mye drikke kan faktisk drepe deg. Tenk så trist. Døde i sin egen te! Best å gjøre noe før jeg tar meg vann over hodet.

Jeg kan ikke helt huske hvordan det begynte, eller når det begynte. Men jeg kan huske at jeg en gang for mange år siden ofte var dehydrert. Jeg spiste minimalt og drakk minimalt for å gjøre meg selv mindre. Mye har skjedd siden de første årene med anoreksi, og et eller annet sted på veien begynte jeg å drikke, og fortsatte med det, til jeg ikke bare drakk lenger, men bælmet og skvulpet og filtrerte urin som en eneste stor nyre. Når jeg nå forsøker å se galskapen i dette og ta grep, visualiserer jeg en vaskebøtte fylt til randen som skal helles ned gjennom kroppen min daglig, og prøver å ta inn at det er de faktiske forholdene. Om jeg i tillegg ser hva bøtta inneholder, blir jeg nærmest kvalm: En brungrønn suppe av te med suketter, vann, Pepsi Max og Fun Light. Æsj. Fyttigrisen. Det kan umulig være bra.

Jeg vet helt sikkert at det ikke er bra. Ikke bare ser jeg at det er syke mengder, men kroppen min reagerer med stress og varskorop på alle måter. Det er nok ikke så lett å forstå uten å ha erfart det selv, men jeg tror de fleste kan tenke seg til hvilket ubehag det medfører å være så full av væske at kroppen er sprengt og det skvulper over nederst i svelget fordi det ikke er plass til mer nedover i systemet. Ulike kroppsdeler viser tydelige tegn, også synlige fra utsiden. Ansiktet mitt blir måneformet og hovent, sokkene lager dype merker på leggen, hendene blir stive, magen står som et trommeskinn, jeg blir bløt og rar under huden på overkroppen. Tunge poser henger over øyelokkene, og personen i speilet er knapt til å kjenne igjen fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Det voldsomme væskeinntaket fører selvfølgelig til voldsomt hyppig vannlatingsbehov, og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg kan gå på do hvert tiende minutt og likevel alltid ha mye å komme med. Med en mage full av væske, vet jeg aldri om jeg egentlig er sulten eller egentlig mett, hvilket er vanskelig nok i seg selv å finne ut av. Jeg føler meg stor og stygg, og vil ikke at noen skal se meg. Den ekstra tyngden i kroppen forstyrrer mitt kroppsbilde, gjør meg sliten og sløv, og medfører ofte isolasjon og passivitet på kveldstid.

Hvorfor gjør jeg likevel dette? Dag ut og dag inn? Kanskje kan jeg skylde på vanens makt, eller at dette er en selvforsterkende syklus? Jeg er jo tørst. For med all drikkingen kommer også suget etter salt, som jeg derfor inntar i store doser daglig. Det blir en vane å alltid ty til drikke, om jeg er sulten, sliten, redd, glad, trist, sint, nervøs, oppspilt, ensom. Det fyller meg opp, men dekker ikke de behovene jeg egentlig søker å tilfredsstille. Noen ganger tenker jeg at jeg gjør det for å straffe meg selv, for å forsterke kroppsforakten ved å gjøre meg slik jeg føler meg som: stor, bulende, stygg og kaotisk. Eller kanskje er det helt nødvendig for meg å bli tung og sløv, for å i det hele tatt klare å gi kroppen hvile. Jeg pleide å drikke meg mett, slik at sulten ikke skulle føles så intens. Men det er ikke lenger nødvendig, for jeg spiser mer og har ikke så ofte sult å skjule. Dermed har all drikkingen nesten motsatt effekt: den gjør mettheten vanskelig å finne, og gjør meg usikker på om jeg er sulten, mett eller bare “full”. 

Som med alt annet man er avhengig av, eller har et sykt forhold til, er det vanskeligere å slutte enn å fortsette. Argumentene mot blir svake og krymper under behovet for å gjøre det kjente, det trygge, det som føles viktig og riktig i det øyeblikket. Jeg ble nylig diagnostisert med lavt stoffskifte, som jeg tydeligvis har hatt i flere år, og det fikk meg til å tenke: Hva i helvete er det egentlig jeg holder på med? Det ble den kjente dråpen som fikk begeret til å renne over. Det er frustrerende og trist at spiseforstyrrelsen har fått fysiske følger, men det er desto mer frustrerende og trist at jeg stadig fortsetter å straffe og pine kroppen på nye måter. Om du ser for deg den fulle bøtta igjen, tenk deg så at alt det skal gjennom en kropp der alle prosesser går ekstra sakte og ekstra tungt. Stakkars nyrer, de må være så overarbeidet at det eneste de kan trøste seg med er at de er to om byrden. Noen ganger sier de ifra, og da krymper jeg meg i smerter før jeg koker nok en liter vann til den neste halvtimen på sofaen. 

Men, enn så lenge er dette historie, og i skrivende stund innarbeider jeg nye vaner. Ikke en tekopp eller et glass har blitt rørt mens dette blogginnlegget har blitt skrevet. Noen har apper på telefonen som minner dem på å drikke nok vann, jeg har gule post-it-lapper og ark hengende rundt omkring på kjøkkenet, badet og stua med det motsatte budskap i fete bokstaver: Maks 2 liter om dagen! Stopp opp, pust, finn noe bedre å gjøre! Det holder med en slurk! Drikkestopp! Te er fienden! Pepsi Max ingen adgang! 

Vi får se om dette blir bare nok en puslete dråpe i det store havet av forsøk, eller om det kan bli starten på nye og bedre van(n)er. Ønsk meg lykke til! Det trenger jeg.