I mangel på et godt norsk uttrykk, lager jeg et selv: Mellomtiden. Mellomtiden, eller Liminal space, høres kanskje kjedelig ut, nettopp fordi vi forbinder den med å bare få tiden til å gå. Men, tro meg, om du trer inn i den og blir der til du er klar for å tre ut, da er det få ting som finnes mer spennende.. 

Liminal kommer av det latinske ordet Limen, som betyr terskel. Hva er terskelens funskjon? Å skille et rom fra et annet. Noe du må trå over for å komme deg ut av, eller noe du må trå over for å komme deg inn i. Terskelen er høy, sier vi ofte. Kanskje er det nettopp de høyeste tersklene det er viktigst for oss å jobbe oss over? Terskelen må også ha en viss form for dybde for at du skal kunne stå litt der midt i mellom og betrakte utsikten. Liminal space, eller mellomtiden, er tiden mellom hva som var og hva som kommer. Den bringer med seg mye usikkerhet og utålmodighet, og det ubehaget vil vi helst unngå. Men den tiden, den mellomtiden, den er helt nødvendig. I stedet for å løpe gjennom, haste videre, hoppe over, rundt og forbi, bør vi omfavne tiden mellom, der noe er over og noe nytt ikke enda har begynt. Hvordan kan vi ellers vite hva som er neste steg?  

Mellomtiden er altså der magien hender. Vi snakker ofte om alt vi kan og skal gjøre i mellomtiden, og med det mener vi alt vi skal fordrive tiden med mens vi venter på det vi egentlig skal gjøre. Jeg løper på do i mellomtiden. Du kan sitte her i mellomtiden. Gå og kle på deg i mellomtiden. Vi stikker innom butikken i mellomtiden. I den sammenhengen har ikke mellomtiden noen annen funksjon enn å tette et hull i en timeplan og kanskje få en kjedelig eller nødvendig oppgave gjort. Mellomtiden som fenomen, the Liminal space, betyr noe helt annet, og har en funksjon i seg selv. Den skal ikke tette et hull, men derimot sprenge dører, åpne vinduer og være et springbrett inn i en annen fremtid. Mellomtiden handler her ikke om å få tiden til å gå, men om å finne ut hva du vil fylle tiden din med. Ikke hva du gjør imens, men hva du vil gjøre etterpå. 

Alle disse tankene kom til meg mens jeg lyttet til en Robcast kalt Seasons. Om du liker sånt, sånn selvutviklende, spirituell, kreativ inspirasjon, så anbefales den podcasten på det sterkeste. Føler du at du står fast? Klynger du deg til ting du egentlig vet du bør slippe, av frykt for å miste grepet helt? Kom våren litt for fort for mørket inni deg? Kjenner du noen ganger at det skurrer? At noe bare ikke føles riktig, men det er uklart hva det er og hva som kan føles bedre. Vel, velkommen inn i mellomtiden. Her skal vi finne ut av det! 

Som med alle omfavnelser, kan de være for lange eller for korte. Begge deler like ubehagelig. Når jeg sier at vi bør omfavne mellomtiden, mener jeg ikke brutale, brutte omfavnelser som er over for fort, eller kleine klemmer som drøyer ut i en oi-eeeh-hva-skjedde-her-situasjon. Jeg mener sånne akkurat passe lange, akkurat passe harde, akkurat passe myke, omfavnelser som etterlater deg med en god følelse av verdighet, trygghet, tillit, kjærlighet, varme. Raser vi gjennom mellomtiden, ender vi i det nye for fort, ikke helt klare, ikke helt ferdige med det gamle, ikke helt sikre på at dette ble riktig. Blir vi for lenge, blir det tøffere og tøffere å slippe. Tomheten skremmer. Kulda uten skremmer. Til slutt er det så mye å slippe at vi ikke våger fordi vi tror vi blir stående helt uten noen ting om vi gjør det. 

Mange av oss lider av det engelskmenn kaller warm body syndrome. Jeg vet i hvert fall at jeg gjør det. Mange ting i livet mitt fyller en funksjon uten å dekke behovene på ekte. Men fordi jeg har de, og gjør de, gidder jeg liksom ikke å finne noe bedre. Orker ikke. Det er mat i kjøleskapet, det er rene sokker i skuffen, jeg står oppreist, har noen å snakke med, våkner om morgenen. Det krever for mye innsats å bytte ut innholdet med noe som kan bringe mer piff inn i livet. Som en kjæreste du blir hos fordi det i det minste er en varm kropp å krype inntil om kvelden. Enda dere kanskje ikke har noe til felles lenger annet enn at dere tror dere bør. Det er skummelt å fastne slik i “dette var sånn det ble”, “det er ikke mer å hente”, “det nytter ikke å prøve noe annet”. Eller, det verste, “jeg er vel ikke verdt mer”. På et eller annet tidspunkt er det absolutt essensielt at du tar steget tilbake, ser på det du har og strengt spør deg selv: Er alt dette godt for meg å holde fast i? Hva bør jeg forkaste, hva bør jeg forevige og hva kan repareres? Hva trenger jeg å ha og hva trenger jeg å slippe? Hva vil jeg ta med meg inn i neste sesong av livet mitt? Hvordan vil jeg at det skal se ut? 

Kanskje føles det som at våren kom for fort for mørket inni deg. Det er helt greit. Det er mellomtiden. Noe er over og noe har ikke helt startet enda. Det mørke føles for mørkt, det lyse føles for lyst, du får gråte for det og du får juble for det. Du vet de første hestehovene i april. Det er ikke alle de som overlever. En frostnatt, og blomsterhodet synker mot jorden det kom fra, litt for tidlig for seg selv. Men det kommer flere, de slutter ikke å komme. Og frostnettene blir stadig færre. En dag er det så varmt at du rydder varme jakker og sko inn i boden, spiser is og legger deg oppå dyna om kvelden, og dagen etter daler snøen stille utenfor vinduet. Tiden skjer, og ting skjer i tiden, jo mer vi utholder av uforutsigbarhet, jo mer kan vi se og like ved forandingene i den, mulighetene i den. Like lite som vi kan forhaste skifter i naturen, kan vi forhaste skifter i livet. Vi klarer liksom ikke å vente, det er menneskelig. Men noen ganger må vi, det er livet.  

Vi må ikke frykte mellomtiden, det eneste risikable som kan skje er at vi ikke holder den ut og går bakover, eller ikke holder den ut og løper framover, rett inn i en vegg. I mellomtiden bor det så mye potensial at det formelig bobler over. Om du blir der en liten stund, kan du kjenne skapergnisten tennes. Du kan kjenne noe inni deg vil ut, et eller annet vil uttrykkes og utforskes. Du får kanskje trang til å lage noe, huske på en lekeplass, danse til høy musikk, le høyt av noens vits, smake sushi eller hoppe i fallskjerm. Eller noe så crazy som å bade naken? Sove med beina på puta og hodet i fotenden? Hva vet vel jeg? Jeg vet ikke hvordan din mellomtid vil bre seg utover, men jeg vet at den kan. Et eller annet vil forandres og skapes, og på veien dit er det små ting, små skritt av forandring og kreasjon som bønnfaller deg om å få skje. Kanskje oppdager du at du bare vil kle deg i farger, eller at du har talent for mekking av bil? Hva vet vel jeg? Det eneste jeg vet er at alt det som skjer i mellomtiden er viktig for tiden videre. 

Mellomtiden kan være jævlig også. Den mellomtiden jeg er i nå er mildt sagt det. Likevel kan jeg både løpe, hoppe og gjøre danseyogaposisjon i den. Jeg skaper rom i mellomtiden. Vier tid til å se på tiden min, satser livet mitt på den i en periode slik at ikke jeg skal bruke resten av livet på å angre på at jeg ble igjen. Det er langt fra kjedelig, ganske tøft, til tider svært interessant og spennende. Jeg skuer, snur og vender på det jeg ser, faller til ro med meg selv og gjør meg klar for sommer.