Det som alt er bygget opp av, samlet i system. Mye å lære. Komplisert. Naturlig. Kilden til liv. Jord, luft, ild, vann, og alt det der. Små greier, stor betydning. 

Vi snakker selvsagt om kvinners syklus, eller, som jeg liker å kalle det: Mitt periodiske system. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Omtrent sånn her ser jeg ut når jeg nærmer meg slutten på/starten på min syklus. Omtrent sånn som det ser ut føler jeg meg også. I dag er en sånn dag der jeg ikke helt forstår hvordan jeg for en uke siden faktisk lå i bikini på en strand og lyttet til skravling og bølgeskvulp. I dag er en sånn dag hvor jeg føler meg så stygg at jeg ikke vil utsette andre folk for mitt åsyn. Store deler av formiddagen forsøkte jeg å trene det av meg, liksom at all ekstra følte vekt og mørke skulle forsvinne av fysisk utmattelse. Det funket til en viss grad, fordi jeg fikk påfyll av endorfiner til hormonkaoset som allerede foregår, men effekten vedvarte dessverre ikke. Store deler av resten av dagen har jeg tilbragt på gulvet, i sofaen, i senga, på gulvet, på badet – sa jeg på gulvet? – med en hånd på magen og en arm oppgitt henslengt over øynene. Ellers har det blitt litt klemming, på kviser, og et stort innhugg i 8-pakningen med Pepsi max som jeg skamfullt bar ut av Rema 1000 på fredag, selv om jeg forrige gang sverget for meg selv at jeg aldri, aldri skulle gå den skamgangen igjen.

Til mitt forsvar, så er dette med syklus ganske (gammelt) nytt for meg. Nytt og skremmende. En ubalansert og utrygg kropp er ikke et egnet sted for å skape nytt liv, og med det forsvinner mensen. Det fantastiske er jo at kroppen kan komme tilbake, så selvsikkert og selvfølgelig at du skulle tro ingen ting hadde hendt. Og så heldig var jeg, for to måneder siden, da det siste og mest forhatte tegnet på at kroppen har det ganske ålreit dukket opp på biltur med familien. Ikke et blidt gjensyn, for å si det mildt. Men, siden jeg nå er en kvinne, velger jeg å ta imot det med halvåpne armer og nysgjerrig, oppsperret blikk. Til min fordel, er jeg en del år eldre enn de fleste er når de skal lære sin kropp å kjenne, og jeg har lært et og annet om det å være redd. For eksempel vet jeg at min frykt krymper mot erfaring og kunnskap.

Erfaringsdelen står kroppen for selv, det er ikke til å komme unna. Hver dag har noe å fortelle om hva som foregår. For å holde litt orden på det, har jeg lastet ned en syklus-app kalt “Min kalender”, hvilket er ganske irriterende, navnet altså. Til mitt forsvar er alt litt irriterende i dag. Ingen ting ved dette føles “mitt”, og app-symbolet er en rød dagbok med en søt, hvit blomst på, og ved å trykke på den kommer det blant annet fram en tikkende klokke, mensnedtelling og en katt som sier “Periodestart, trykk på meg!”. Jeg blir litt sint hver gang jeg ser den katten, noe så tåpelig. Til mitt forsvar er jeg generelt en del sint i dag også. Men appen er kjekk, og den har notater, diagrammer, logg, symptomkryssliste og sånt som jeg egentlig begynner å synes er litt spennende. Spennende, tenk det! Nysgjerrighet er tusen ganger bedre enn frykt.

Når det gjelder kunnskapsdelen, hjelper kroppen til også der. Jeg lærer av å leve, liksom. Erfare, kjenne etter, føle, tenke, se sammenhenger og notere ned. Og jeg har lest bøker! Hørt podcaster! Om kvinners syklus. Om mensen! ÆÆÆÆÆÆÆ! Egentlig er mensen ganske uinteressant og forutsigbart, men alt før og etter mensen, det er jo et indre liv jeg aldri før har hørt om, eller brydd meg om, eller tenkt at angår meg, men som virkelig angår meg i aller høyeste grad! Selvsagt lærte jeg om det på skolen, men det eneste jeg husker fra den tiden er noen bananer og kondomer, og at læreren helte rød saft på et bind så stort som et laken, i hvert fall nesten. Det var totalt megaflaut og helt irrelevant for mitt 12-årige jeg med sonde i nesa og permanent adresse barneavdelingen på Fredrikstad sykehus. Det føltes som et helt liv unna, et helt liv og en hel kropp unna. Og nå, 13 år senere, er det jammen nesten det. 

På to måneder har jeg lært masse. Jeg vet for eksempel forskjell på follikkelfase og lutealfase, hva som skjer når og hvordan det føles. Jeg vet at alt som regel blir bedre når mensen kommer. Og at alt kan rekke å føles ganske så ille før den tid. Jeg har lært at alt påvirkes av syklusen, og at man kan gjøre mye for å påvirke disse tingene slik at man ikke kjører karusell med hormonene sine med bind for øynene. I løpet av min syklus har jeg dager jeg vil dø og dager jeg omfavner livet. Jeg har dager der jeg rydder gjennom alt jeg eier, og dager der jeg vrenger av meg engangslinsene og kaster de på gulvet på soverommet og tråkker på de inntørkede restene neste morgen. Noen dager føler jeg meg så sterk at jeg tror jeg helt sikkert kunne dyttet bilen min et par hundre meter, om jeg måtte. Og dager der jeg blir sliten av å knyte på meg løpeskoene i gangen. Enkelte dager er jeg supertrivelig, morsom og sosial, og så har jeg sånne dager som i dag, der jeg kommuniserer i enstavelsesord og noe som ligner bjeffing og knurring, om noen er så heldige å treffe meg.

Det begynner å gi mening, mitt periodiske system. Mye mer mening enn hva de radene og kolonnene med grunnstoffer noen gang ga meg. Ca, N, He og O er byttet ut med østrogen, FSH, progesteron og LH, og faser og humør og oppblåsthet og letthet og sinne og latter og tårer og kraft og PMS og kreativitet og nedstemthet og inspirajon og tiltaksløshet og irritabilitet og sårbarhet og duracell-energi og impulsivitet og sofa-serie-sjokolade-dag og kvalme og styrke og en følelse av å være på lag med kroppen min. 

Takk! For at du ikke ga meg opp. Jeg skal henge med. Kanskje en dag vil alt dette ikke være forgjeves. Vi får se. 

Og for nå kan jeg bare trøste meg med at tåka snart letner, og så er vi på’n igjen! Legger ved et bilde på det. Det blir bra!