Jeg kan ikke løpe fra det lenger

Den siste tiden har vært ganske tung. Det er fortsatt slik. En stor, stor livsforandring nærmer seg med stormskritt, og jeg bare venter mens alt går til helvete og tenker at det blir sikkert bedre. Snart blir det bedre, bare litt til. Men jeg flytter jo ikke fra meg selv. Hvilken forandring vil Oslo gjøre om ikke jeg også endrer meg? 

Det er august. Det regner følelser og tordner tanker, tårene blåser sidelengs. Mitt vern mot alt er å løpe fra det, eventuelt gjemme meg. Jeg har gjort begge deler. Denne gangen er jeg redd jeg har gjemt meg så godt at jeg ikke kan finnes igjen, og det sitter langt inne å komme fram av meg selv.

Kroppen min er vant til å løpe, og den har aldri sviktet der, før nå. Litt vondt i kneet av og til, har blitt til veldig vondt i kneet hele tiden når jeg løper, går i trapper, går i bakker, reiser meg opp og sitter på huk. Hadde jeg sakket farten før, ville kanskje ikke skaden blitt så stor, men jeg klarer ikke å stoppe før det er umulig å la være. Og nå er jeg der. Det er 13 dager siden jeg løp sist, og jeg går på veggen og i oppløsning. En så lang løpepause har jeg ikke hatt i hele min 7 år lange løpekarriere. 14 dager tvungen fri foreskrev jeg, og håpet at også kneet ville bli bedre. I stedet har jeg styrketrent og flyttet og båret og styrketrent og gått og gått og gått og gått og gått. I dag, i en oppoverbakke i skogen, skulle jeg bare teste om formen var like borte som jeg føler det, og etter tre løpesteg sviktet kneet under meg i et smerteinferno av en annen verden, og håpet brast. Desperasjonen nådde et nytt nivå, jeg tror ikke jeg orker flere følelser jeg må tåle nå. I saktere tempo tar alt meg igjen og henger over meg. 

Løpingen, som pleier å være min smertestillende, har blitt det motsatte. Uten får jeg ingen hvile. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og alt som går dritt. Jeg vil ikke sitte i ro med alt det. Litt motvillig innser jeg at løpingen ikke bare er viktig, men faktisk helt nødvendig. Løpingen er mitt oppkast og mitt sultende. Det er kanskje bulimisk? En måte å fortjene, rettferdiggjøre og bli kvitt mat. En måte å bli fridd fra følelser. Mitt dop. Min motgift og min gift. 

Hva gjør jeg med meg selv? Hva gjør det med meg? Hva gjør jeg nå?

I det minste blir det fine bilder på vandring gjennom skogen. 

2 kommentarer
    1. Når du mister en mestringsstrategi er det ekstremt viktig at du finner ut hva du skal gjøre i stedet. Jeg må snart si farvel til min siste, nemlig mat, og da må jeg ha en nøye plan for hvordan jeg skal handle når følelsene blir for sterke. Du må rett og slett sette deg ned og finne noe som gir deg en viss avledning. Håndarbeid? Tegning? Decoupache? Lære deg et nytt språk? Et eller annet som gir deg glede og avkobling i hverdagen.
      Det er vondt når noe som har funket blir tatt fra en. Håper du finner noe annet. :klem:

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg